Kultursensitiv evangelisering?

Den anglikanske presten Steve Hollinghurst har nå tittel av Researcher in Evangelism to Post-Christian Culture, ved et senter i Sheffield. Han har tidligere publisert flere hefter til analyse av New Age og nyhedenskap, og har vært opptatt av hvordan den kristne kirke kan kommunisere evangeliet til mennesker som er preget av slike miljøer. Nå er han på banen med Mission-Shaped Evangelism. The Gospel in Contemporary Culture, Norwich: Canterbury Press 2010 (vii-xiv + 274).

Mission Shaped Evangelism: The Gospel in Contemporary Culture

En kan synes denne tittelen smaker av “smør på flesk”, eller ”ridende rytter til hest”, men den har sin naturlige bakgrunn i den engelskspråklige verden. Etter at rapporten Mission-Shaped Church (2004) kom, jf denne blogg 22 juli 2011, har det, særlig i England, vært en voksende bevissthet om at evangelisering må være mer sensitiv til den stedlige kulturen. Det gjelder ikke bare i andre verdensdeler, men også i de multikulturelle vestlige samfunn. Og ikke bare i forhold til innvandrerkulturer, men til ulike subkulturer som har utviklet seg i her. Hollinghurst dokumenterer ettertrykkelig hvordan det er tilfelle i England, og hvordan majoriteten i det engelske samfunnet fremstår som fremmedgjorte overfor over for kristen språkbruk og virkelighetsforståelse.

Det er tale om en ”incarnational approach” (xi) som har slått igjennom i de fleste missiologiske miljøer. Typisk for den er at en legger vekt på ”double listening” (4). For en som har arbeidet en mannsalder med utdannelse av misjonærer er det ikke mye nytt i dette. Derimot er det nytt at en understreker så sterkt at dette også må skje i en europisk kontekst, og at legges så stor vekt på at Gud allerede forusettes å være i arbeid der.

It is a process of listening to the culture and to the Christian tradition, and God can expected to be speaking in both places. The missionary does not take God into the situation; God is already at work there (5).

Dette er i tråd med et berømt sitat av erkebiskop Rowan Williams fra 2005, ”mission is seeing what God is doing and joining” (2f).

Boken faller i tre hoveddeler:

I           Listening to God in the Cultural Context, 9-97

II         Listening to God in Christian Tradition, 101-164

III        Mission-Shaped Evangelism in the Twenty-First Century, 167-256

med 17 kapitteloverskrifter.

Hollinghurst har skrevet en meget innholdsrik og tankevekkende bok som bør ha interesse for alle kristne ledere og forkynnere som har ambisjoner om å forstå tiden vi lever. Jeg vil i det følgende gi noen glimt inn i problemstillinger han reiser.

En legger merke til kapiteloverskrifter som (2) The Collapse of Christendom og (4) The Rise of the New Spiritualities. Her viser han hvordan det er skjedd en forskyving i interesse fra tradisjonell religion til ulike former for uklar spiritualitet. Han peker på hvordan dette gjenspeiler seg i velassortere bokhandler i England (som i Norge). Seksjoner som inneholder bøker om tradisjonelle verdensreligioner, deriblant kristendommen, blir stadig mindre:

 Far larger and growing is a section with a title like Mind Body Spirit, containing books ranging from yoga to tarot, self-help, meditation, witchcraft, water dowsing, and many more (41).

Det er, for så vidt, velkjent også i norsk sammenheng, men noe mindre massivt. Det synes å gå mot en utvikling i retning; ”All beliefs are tolerated except those that won´t tolerate all” (94). Hva innebærer det for en kristen kirke?

Fra den andre hoveddelen nevner jeg særlig kap (8) From Jerusalem to the Ends of the Earth. Forfatteren drøfter overgangen fra jødemisjon til hedningemisjon, og hvor radikalt apostlene måtte ha opplevd dette steget. Han kommer med følgende programmatiske utsagn: 

The Christian culture does not come to replace all cultures with a new humanity; rather people are to become new beings in Christ while remaining in their culture. Like the leaven in the dough, change comes from within, transforming cultures rather than replacing them (114).

Hva dette innebærer aktualiseres i den tredje hoveddelen, blant annet, i kap (15) Inculturation or Syncretism in the Emerging Culture?:

This debate surfaces in Muslim outreach where it is recognized that culture, ethnicity and family life are all united with religion; thus some advocate that people can become Muslim followers of Jesus rather than officially convert to Christianity (218).

Dette er, etter min mening, et de mest brennende spørsmål innen missiologien i dag. Det dreier seg om en kristen tilnærming til en fjerdedel av jordens befolkning.

Et spørsmål som, som i stor utstrekning, har vært fremmed for norsk teologi og forkynnelse er; ”What is the gospel in this place?” (167). Til tross for at evangeliet inneholder evige sannheter ser vi, gjennom misjons- og kirkehistoren, at det har fått utfolde seg med en veldig variasjon, ikke bare kulturelt, men også teologisk vurdert. Hollinghurst stiller en mengde slike spørsmål til forholdet mellom evangeliet og kulturen, og jeg er tvil om jeg kan følge ham i alle hans antydninger til svar. Men det gjør bare hans bok ekstra leseverdig. Vi lever i tider preget av stagnasjon og tilbakegang i europeisk kirkeliv, og vi trenger sårt noen som kan stille kritiske og konstruktive spørsmål til hvordan vi fremtrer som kirke i denne tiden.

Løp og kjøp!

Kontekstualisering

Jeg lyste nylig et dikt av Rudyard Kipling som i høyeste grad dreier seg om kontekstualisering. Det heter Norman and Saxon, og  handler om en døende Norman Baron, som omkring 1100 gir følgende råd til sin sønn (i utdrag):

‘The Saxon is not like us Normans. His manners are not so polite.

But he never means anything serious till he talks about justice and right’

[…]

‘But first you must master their language, their dialect, proverbs, and

songs.

Don´t trust any clerk to interpret when they come with the tale of their

wrongs.

Let them know that you know what they´re saying; let them feel that you

know what to say.

Yes, even when you want go hunting, hear ´em out if it takes you all day’

Kjetteri – i vår tid?

Begrepet kjetteri er ikke av de mest populære i vår tid, heller ikke vranglære. Det engelske Heresy høres kanskje litt mildere ut, men det er de samme tingene det dreier seg om. En ny bok til dette tema ble i November 2009 utgitt av en av de mest produktive teologer i vår tid, nå professor ved Kings College i London, Alister McGrath. Heresy. A History of Defending the Truth, London: SPCK, er en forholdsvis omfattende bok (282 s) men er skrevet i et språk som er tilgjengelig for andre enn fagteologer.

Heresy: A History of Defending the TruthI min omtale legger jeg vekt på to perspektiver som er sentrale i boken:

  • Den ukritiske  «Love Affair with Heresy» som ifølge McGrath preger en del av vår tid.
  • Det forhold at forskjellige former for heresy ofte oppstår i tider som representerer ulike kontekstualiseringsutfordringer for kirken.

Det første forhold er tildels en frukt av den tese som ble framsatt av den tyske teologen Walter Bauer i 1934  en bok om Rettroenhet og kjetteri i den tidlige kirke, nemlig at den eldste og mest autentiske form for kristendom antakeligvis var mer heretisk enn ortodoks utfra senere tiders målestokk. Den vakte imidlertid liten oppmerksomhet før den ble publisert på engelsk i 1971 hvor kulturen var i ferd med å svinge i en mer postmoderne retning med klare antiautoritære trekk. Tesen gikk altså ut på at spørsmålet om hva som var ortodoks teologi og hva som var heresy primært var blitt avgjort ved en maktkamp innen kirken, og at det ofte  var heresien som representerte det radikale og innovative, mens det som ble erklært ortodoks var det etablerte og kjedelige. Det mangler ikke på populære konspirasjonsteorier som er utviklet utfra en slik tese. McGraths bok er skrevet nettop for å vise at det bildet som tegnes i nyere akademisk forskning hverken støtter det bilde noen tegner av kjettere som ondsinnede personer som var ute etter å ødelegge kristentroen, eller den tese at heresiet var et likeverdig alternativ som ble undertrykket av den offisielle kirke (s 11).

Men hvordan definerer så McGrath fenomenet heresi eller kjetteri? Jeg siterer to formuleringer som gir er godt bilde av dette:

A heresy is a doctrine that ultimately destroys, destabilizes, or destorts a mystery rather than preserving it (s31), og

The essential feature of a heresy is that it is not unbelief (rejection of the core belief of a worldview such as Christianity) in the strict sense of the term, but a form of that faith that is held ultimately to be subversive or destructive, and thus indirectly leads to such unbelief. Unbelief is the outcome, not the form of heresy (s33).

I sin gjennomgang av en rekke av de tidlige og klassiske heresier i kirkens historie søker så McGrath å vise hvordan det var et hovedpoeng for kirken å avveie ulike trosformuleringer i forhold til et samlet vitnesbyrd i skriften (… the overall picture disclosed by the New Testament. s 143) for å hindre at det ble lagt for ensidig vekt på noen tekster, og for å sørge for at nettopp mysteriet i mange av kirkens sentrale lærepunkter ble fastholdt. Noen av de tidlige kirkefedrene, som Ireneus (s58f) synes imidlertid å ha tegnet et for negativt bilde av mange som kom til å ble regnet som kjettere, og å underslå at de ofte hadde et oppriktig ønske om å utforske troen i kirkens kontekst. » Yet to understand the importance of heresy, we must confront the fact that every major heresy began as an exploration of the dynamics of faith within the church» (s59).

Dette leder oss over i det neste hovedpoeng, nemlig at heresier ofte oppstår i tider som representerer ulike utfordringer for kirken til å aktualisere eller kontekstualisere troen i forhold til kulturen og samfunnet rundt oss. Dette drøftes særlig i den fjerde og siste del av boken  The Enduring Impact of Heresy, (fra s 173). Her anlegger McGrath følgende hovedperspektiv:  Heresier var ofte resultatet av «journeys of explorations that were originally intended to enable Christianity to relate better to contemporary culture. Heresy arose through a desire to preserve, not destroy, the gospel» (s176). Han forsøker så å vise hvordan ulike typer press fra den samtidige kulturen lett kan lede til framveksten av heresier innen kirken.

«The five most significant pressures appear to be the following: 1. Cultural norms, 2. Rational norms, 3.  Social identity, 4. Religious accomodation, 5. Ethical concerns» (s180). Hvert av disse områdene drøftes så på en instruktiv måte, også belyst ved historiske eksempler. Det ville sprenge omfanget av denne omtalen om vi skulle drøfte hvert av disse her, men jeg håper å komme tilbake til dette i senere kommentarer. Ser vi i dag eksempler på at kulturelt og sosialt (politisk)  press leder til en heretisk tilpasning fra teologer og kirkeledere?

I et avsluttende avsnitt The Future of Heresy (s231-234) konkluderer McGrath med to hovedpoeng:

First, the pursuit of  orthodoxy is essentially the quest for Christian authenticity. […] Secondly, heresies, like history, have a habit of repeating themselves (s232).

Ikke minst gjelder dette siste for gnostisismen, som også i dag gjenspeiles i ulike former for å tilrettelegge forholdet mellom kristendommen og kulturen, sier han. McGrath viser ellers en klar vilje til kirkelig selvkritikk når han i en kommentar til «Gud er død `teologien´» på 60 og 70 tallet skriver: «Was it so surprising that people concluded that God was dead when the supposed communities of his habitation were so dreary and uninteresting?» (s233).

McGrath har gitt oss en meget viktig bok. I denne bloggens terminologi må heresiet, eller kjetteriet, kunne sees som et, noen ganger kanskje ufrivillig, forsøk på å utvanne den gamle vinen. Det slår meg også at denne utvannede vinen synes å trives best i gamle skinnsekker.