«Living in the End Times»?

Jeg har i den siste tiden, tidvis, lest noe i to bøker som har det poeng felles at vi lever i en tid hvor det er umulig å forutsi hva fremtiden vil bringe. Men begge forutsier en svært kritisk tid for menneskeheten, med store omveltninger.  Nå er det vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Og vi lever på mange måter i en privilegert og beskyttet avkrok av verden. Men vi gjør klokt i å spørre; hvor lenge vil det vare? Jeg kommer først til å gi en kort omtale av bøkene og deretter spørre hva disse fremtidsperspektivene, eventuelt, kan ha å gjøre med kirkene i Norge.

Den ene er skrevet av Joshua Cooper Ramo, redaktør og økonom med en bred bakgrunn fra ulike internasjonale institusjoner, og har tittelen The age of the unthinkable – why the new world disorder constantly surprises us and what to do about it, London: Little, Brown 2009 (279s).

På bakgrunn av trender innen samfunnsvitenskap, økonomi, politikk, naturvitenskap, uavklarte kriger, terrorisme og global maktkamp tegner han opp et landskap hvor det eneste sikre er å være forberedt på alt.

The main argument of the book is not particularly complicated: it is that in a revolutionary era of surprise and innovation, you need to think and act like a revolutionary (11).

Jeg leser ikke «revolutionary» i noe spesielt ideologisk perspektiv, men som villighet til rask omstilling og tilpasning til nye forhold. Han henviser til ustabiliteten innen internasjonal økonomi, politikk og fredsarbeid som preger den globale scene, og bruker metaforer som sandslott (sandpile), snøskred (avalanche) og tsunami. Alt for å fremheve ustabiliteten og sårbarheten ved de komplekse forhold som preger verdenssamfunnet i dag.

Som svar på utfordringer tiden stiller oss overfor lanserer han begrepet «Deep security» (108f). Hovedpoenget, dersom jeg har forstått ham riktig, er utforme en strategi som går ut på å behandle ulike kriser som epidemier; det gjelder å oppdage dem tidlig og hindre smitteeffekt. Han henviser til kunstnere og vitenskapsmenn som har hatt en intuitiv evne til innlevelse, «with their deeper instinct for the vibrations of history and culture» (114), i den tiden som lå foran dem.

Poenget med å lære å tenke ”in deep-security terms” er å forsøke å gjøre våre samfunn så fleksible og elastiske (resilient) som mulig. Bare da kan vi absorbere og tilpasse oss de skiftende forhold som møter oss.

Resilience will be the defining concept of twenty-first security, as crucial for your fast-changing job as it is for the nation (172).

Det er ikke tvil om at Ramo har mange viktige poeng vedrørende situasjonen i verdenssamfunnet. Men jeg er i tvil om han vil lykkes med å skape gehør for sitt prosjekt, ettersom det er enkeltmennesker han primært henvender seg til, ”[…] that each of us, any of us, can unleash powerful and permanent change” (261). Han innrømmer at det vil koste enorme (tremendous) ofre for enkeltpersoner, og avslutter boken med følgende spørsmål: This age, what does it demand of me? (263).

Jeg savner et etisk underliggende perspektiv som kan begrunne de ofre som er nødvendige, og som kan motvirke den grådighet som mer og mer preger enkeltmennesker, ikke bare i den vestlige verden, men i den framvoksende middelklasse i det globale samfunn.

Living in the End Times

Den andre boken er skrevet av Slavoj Žižek, en slovensk filosof, som er virksom ved universitetene i London og i Ljubljana. Titlen er Living in the End Times,London *New York, Verso 2010 (vi-xv + 416s). Det er en massiv og krevende bok med vektlegging på politisk filosofi, og jeg sikter bare på en kort og oversiktsmessig framstilling av deler av boken. Til tross for at forfatteren klart framstår som ateist (401) er han fortrolig med bibelske tekster og metaforer, og anvender gjerne slike når han skal illustrere et poeng. Žižek legger klart frem premissene for sin fremstilling:

The underlying premise of the present book is a simple one: the global capitalist system is approaching an apocalyptic zero-point (x).

Han griper til de fire ryttere Johannes Åpenbaring (kap 6) når han skal beskrive denne krisen. Den første rytteren representerer den verdensvide økologiske krisen, den andre konsekvensene av den biogenetiske revolusjonen, den tredje ubalansen det økonomiske systemet, inklusive spørsmålet om råvarer og den fjerde rytteren den eksplosive veksten i sosial diskriminering og ekskludering.

Det er interessant hvordan han bruker Elisabeth Kübler-Ross fem stadier i en sorgprosess i møte med denne globale krisen, ”this great disorder under heaven” (Mao). Reaksjonen fra verdenssamfunnet beskrives som en ”collective respons to the economic Armageddon”, og gjennomgår denne utviklingen:

 1) Denial (fornektelse av fakta, dette kan ikke hende meg), 2) Anger (sinne, hvordan kan dette hende meg?), 3) Bargaining (forhandling, la meg først …), 4) Depression (resignasjon) og 5) Acceptance (jeg er nødt til å akseptere, så la meg forberede meg på det). Han bygger opp boken i 5 deler tilsvarende disse stadier, ispedd 4 Interludes, hvor han utdyper krisen.

Dersom vi spør om hans ideologiske ståsted fremgår at han forsvarer ”a Non-Marxist”, (186) lesning av Karl Marx. Det føres en avansert og interessant diskusjon om hvordan dette skal skje, noe som vi avstår fra å gå inn på. Interessant er også diskusjonen om Hollywoods rolle. (Hollywood today: Report from an Idelogical Battlefield (54-79)). Det påpekes, om jeg har forstått forfatteren rett, at det foregår en kraftig ideologisk kamp i filmverdenen, mellom filmskapere som ønsker å sette et kritisk søkelys på utviklingen, og de som primært å sikter på underholde. Med fare for å fungere som dop, brød og cirkus, i den pågående krise.

Det gjør unektelig inntrykk å lese forfattere som, med forskjellige ideologiske utgangspunkt, setter så tydelig navn på den krisen verdenssamfunnet synes å være vei inn i. Hjemlige, nesten daglige, avisoppslag om finanskrise, økologisk krise, klimakrise og matvarekrise gjør at dette rykker nærmere vår hverdag.

Under lesningen av disse bøkene ble jeg slått av hvor aktuelle disse problemstillingene egentlig er for norsk kirkeliv, og da særlig for DnK. Jeg konsentrer meg utelukkende om ett aspekt og stiller noen spørsmål som for meg er blitt påtrengende. Er DnK overhode forberedt, strukturelt og økonomisk, på en eventuell finansiell krise? Har den de muligheter til fleksibilitet og rask omstilling som en krise måtte kreve? Snarere synes det meg som om DnK i er ferd med å anta byråkratiske og institusjonelle dimensjoner som aldri før. Det skjer ved en utbygging av sentralkirkelige organer, så vel som store staber på bispedømme- og tildels prostinivå. Dette medfører en krevende økonomi, som gjør kirken enda mer avhengig av statlige og kommunale midler enn tidligere. Og det i en tid hvor mange lokalmenigheter krymper, og det lokalkirkelige grasrotengasjement avtar. Hva vil skje om statlige og kommunale organer finner ut at de har nok med presserende utgifter til helsevesen, eldreomsorg, pensjon og skole? Og argumenterer for at kirkefolket må ta et hovedansvar for sin egen økonomi? Det skal ikke stor fantasi til å forestille seg at dette kan skje i forbindelse med det forestående skille mellom stat og kirke, og ikke minst dersom det oppstår en reell økonomisk krisesituasjon. Hva med lønninger til kirkelige ansatte i en slik situasjon? Har biskoper og kirkebyråkrater tatt høyde for at en slik situasjon kan oppstå? Det er stor sannsynlighet for at dette blir møtt med Denial, men la meg forsøke meg med et par-tre forslag til en kirkelig strategi for fremtiden.

1) Sørg for å slanke de sentralkirkelige organer, også bispedømmenes staber, mest mulig og overfør flest mulige av de frigjorte ressurser til lokalmenighetsplan. Det er der kampen om kirkens fremtid vil stå.

2) Sørg for å utarbeide en plan for en selvstendig kirkeøkonomi basert på regelmessig givertjeneste, gjerne etter et evangelisk motivert tiendeprinsipp. Det er det som skjer i frikirkelige sammenhenger i landet vårt og de fleste steder rundt om i verden. Den anglikanske kirke i England er, i hovedsak, finansiert på denne måten.

3) Legg til rette for en utstrakt bruk av ulike frivillige medarbeidere på alle plan i menighetenes liv, og skolér kommende prester i å arbeide i team hvor lekfolk kan spille en ledende rolle sammen med prester og andre kirkelige ansatte.