Kultursensitiv evangelisering?

Den anglikanske presten Steve Hollinghurst har nå tittel av Researcher in Evangelism to Post-Christian Culture, ved et senter i Sheffield. Han har tidligere publisert flere hefter til analyse av New Age og nyhedenskap, og har vært opptatt av hvordan den kristne kirke kan kommunisere evangeliet til mennesker som er preget av slike miljøer. Nå er han på banen med Mission-Shaped Evangelism. The Gospel in Contemporary Culture, Norwich: Canterbury Press 2010 (vii-xiv + 274).

Mission Shaped Evangelism: The Gospel in Contemporary Culture

En kan synes denne tittelen smaker av “smør på flesk”, eller ”ridende rytter til hest”, men den har sin naturlige bakgrunn i den engelskspråklige verden. Etter at rapporten Mission-Shaped Church (2004) kom, jf denne blogg 22 juli 2011, har det, særlig i England, vært en voksende bevissthet om at evangelisering må være mer sensitiv til den stedlige kulturen. Det gjelder ikke bare i andre verdensdeler, men også i de multikulturelle vestlige samfunn. Og ikke bare i forhold til innvandrerkulturer, men til ulike subkulturer som har utviklet seg i her. Hollinghurst dokumenterer ettertrykkelig hvordan det er tilfelle i England, og hvordan majoriteten i det engelske samfunnet fremstår som fremmedgjorte overfor over for kristen språkbruk og virkelighetsforståelse.

Det er tale om en ”incarnational approach” (xi) som har slått igjennom i de fleste missiologiske miljøer. Typisk for den er at en legger vekt på ”double listening” (4). For en som har arbeidet en mannsalder med utdannelse av misjonærer er det ikke mye nytt i dette. Derimot er det nytt at en understreker så sterkt at dette også må skje i en europisk kontekst, og at legges så stor vekt på at Gud allerede forusettes å være i arbeid der.

It is a process of listening to the culture and to the Christian tradition, and God can expected to be speaking in both places. The missionary does not take God into the situation; God is already at work there (5).

Dette er i tråd med et berømt sitat av erkebiskop Rowan Williams fra 2005, ”mission is seeing what God is doing and joining” (2f).

Boken faller i tre hoveddeler:

I           Listening to God in the Cultural Context, 9-97

II         Listening to God in Christian Tradition, 101-164

III        Mission-Shaped Evangelism in the Twenty-First Century, 167-256

med 17 kapitteloverskrifter.

Hollinghurst har skrevet en meget innholdsrik og tankevekkende bok som bør ha interesse for alle kristne ledere og forkynnere som har ambisjoner om å forstå tiden vi lever. Jeg vil i det følgende gi noen glimt inn i problemstillinger han reiser.

En legger merke til kapiteloverskrifter som (2) The Collapse of Christendom og (4) The Rise of the New Spiritualities. Her viser han hvordan det er skjedd en forskyving i interesse fra tradisjonell religion til ulike former for uklar spiritualitet. Han peker på hvordan dette gjenspeiler seg i velassortere bokhandler i England (som i Norge). Seksjoner som inneholder bøker om tradisjonelle verdensreligioner, deriblant kristendommen, blir stadig mindre:

 Far larger and growing is a section with a title like Mind Body Spirit, containing books ranging from yoga to tarot, self-help, meditation, witchcraft, water dowsing, and many more (41).

Det er, for så vidt, velkjent også i norsk sammenheng, men noe mindre massivt. Det synes å gå mot en utvikling i retning; ”All beliefs are tolerated except those that won´t tolerate all” (94). Hva innebærer det for en kristen kirke?

Fra den andre hoveddelen nevner jeg særlig kap (8) From Jerusalem to the Ends of the Earth. Forfatteren drøfter overgangen fra jødemisjon til hedningemisjon, og hvor radikalt apostlene måtte ha opplevd dette steget. Han kommer med følgende programmatiske utsagn: 

The Christian culture does not come to replace all cultures with a new humanity; rather people are to become new beings in Christ while remaining in their culture. Like the leaven in the dough, change comes from within, transforming cultures rather than replacing them (114).

Hva dette innebærer aktualiseres i den tredje hoveddelen, blant annet, i kap (15) Inculturation or Syncretism in the Emerging Culture?:

This debate surfaces in Muslim outreach where it is recognized that culture, ethnicity and family life are all united with religion; thus some advocate that people can become Muslim followers of Jesus rather than officially convert to Christianity (218).

Dette er, etter min mening, et de mest brennende spørsmål innen missiologien i dag. Det dreier seg om en kristen tilnærming til en fjerdedel av jordens befolkning.

Et spørsmål som, som i stor utstrekning, har vært fremmed for norsk teologi og forkynnelse er; ”What is the gospel in this place?” (167). Til tross for at evangeliet inneholder evige sannheter ser vi, gjennom misjons- og kirkehistoren, at det har fått utfolde seg med en veldig variasjon, ikke bare kulturelt, men også teologisk vurdert. Hollinghurst stiller en mengde slike spørsmål til forholdet mellom evangeliet og kulturen, og jeg er tvil om jeg kan følge ham i alle hans antydninger til svar. Men det gjør bare hans bok ekstra leseverdig. Vi lever i tider preget av stagnasjon og tilbakegang i europeisk kirkeliv, og vi trenger sårt noen som kan stille kritiske og konstruktive spørsmål til hvordan vi fremtrer som kirke i denne tiden.

Løp og kjøp!

Evangelisering – på mer enn en måte

Som nevnt i innlegg nedenfor fyllte Michael Green 80 år denne sommeren, og 15 yngre evangelister, de fleste av dem også anglikanske prester, har utgitt en bok for å hylle ham. Drivkraften i dette  og utgiver er J.John, med Greens ord i forordet til boken, «arguably the best evangelistic preacher in Britain today». Den har fått tittelen More ways than one. Evangelism in the post-modern world, Milton Keynes: Authentic 2009.

More Ways Than OneDet er forfriskende å møte prester og andre evangelister i dag med stor tro på ulike typer evangelisering, også i en europeisk kontekst. J.John skriver innsiktsfullt om viktige sider ved muntlig kommunikasjon og om bruk av bilder i forkynnelsen. Og her finnes kapitler om bruk av personlige vitnesbyrd (Barry Woodward) og humor, «divine comedy» (Mark Greenwood). Et svært viktig kapitel, med stor relevans også for norske forhold, er Evangelism through the local church av David McDougall. En god del norske prester har vært på besøk i hans menighet i Sunbury utenfor London, og hørt om hvordan denne menigheten bevisst benytter alle kontakter i lokalmiljøet og ulike kirkelige handlinger til å forsøke å skape en opplevelse av tilhørighet til menigheten. Så har den da også på under 10 år vokst fra en kjerne på 30-40 til en gudstjenestefeirende menighet på henimot 300.

Viktig og utfordrende er kapitlet om Social action and evangelism (Greg Downers), og ikke mindre utfordrende er de to avsnittene om tegn og under (Roy Todd) og helbredelse i sammnheng med evangelisering (Don Egan). Her finnes også kapitler om kulturell sensitivitet og tverrkulturell forkynnelse, og om bønn og «oppfølging» eller disippelgjøring av nye kristne.

Alle slike samleverk er noe ujevne, men her er mange gode ideer å få for menigheter og forkynnere som ønske å komme videre i det å nå kirkeuvante. Med Michael Greens egne ord i forordet, » It is fresh and remarkably comprehensive».

Et kjølig hode og et brennende hjerte

«I want a cool head and a burning heart», slik lyder overskriften på et intervju med den engelske teologen, presten, evangelisten og apologeten Michael Green i det brittiske magasinet Christianity, July 2010, www.christianitymagazine.co.uk i anledning hans 80 årsdag nu sist sommer. Green har besøkt Norge en rekke ganger, blant annet som bibeltimeholder på et par av Oasebevegelsens sommerstevner, og noen av hans ca 50 bøker er oversatt til norsk. Intervjueren, Steve Morris, beskriver han på følgende måte, «Green is a rarity. He is an academic and a street evangelist, with a heart for simple gospel message and old-fashioned mission». Han er tydeligvis svært levende og aktiv som 80 årig, og få ting tyder på at han ble pensjonist for 11 år siden. I 2009 utgav han boken Lies, Lies, Lies! (IVP) som er et oppgjør med en del av konspirasjonsteoriene i tiden (Dan Brown) og noe av den nye ateismen (Christopher Hitchens). Jeg har selv ikke lest den, men den har fått glimrende omtaler. I de senere år er han særlig aktiv ved Oxford Centre for Christian Apologetics, og nettopp apologetikk er noe som framdeles sterkt opptar han. På samme måte som evangelisering er apologetikk blitt mer krevende i dag enn for noen tiår siden, «but you can still have a highly credible apologetic in a postmodern world – it is just a different one».  Når det gjelder evangelisering beklager han at mange akademiske teologer synes å ha mistet interessen for dette, og at mange menigheter synes å mene at de har gjort sitt når de holder et Alpha kurs. Selv om mange mennesker i dag har mye mindre kjennskap til gudstro og til Jesus Kristus, er de ofte åpne for en åndelig dimensjon i livet, sier han og gir enkle praktiske eksempler fra sin egen hverdags kontakt med folk.

Intervjueren stiller flere direkte spørsmål til Green, blant andre; er det noe du har forandret syn på gjennom årene? Ja, jeg har endret syn på kvinner i lederskap, svarer han, » I want to see women leaders with a missionary cutting edge – the Church desperately needs this». Og hvordan tenker du en kristen leder må være i dag? «They need to have some cheek, to think outside the box, to bubble over with Jesus, to be totally relaxed ecclesiastically, and to work in team».

Når det gjelder å være «relaxed ecclesiastically» er det nettopp det som nå preger deler av den anglikanske kirke. Med konseptet «fresh expressions of church» er det åpnet opp for et mye større mangfold av menigheter og en mye større fleksibilitet i tenkningen om hvordan en kristen menighet bør framtre. Her er CofE kommet mye lengre enn de nordiske folkekirkene som framdeles, for det meste, er preget av en statisk og svært tradisjonell ekklesiologisk tenkning.

Green har godt kjenneskap til kirkenes stilling i Afrika og Asia og mener at fornyelsen av kirkene i Vesten delvis må komme fra våre søsterkirker i sør. Vedrørende det anglikanske fellesskap står dette i dag overfor en avgjørende utfordring, sier han; «whether it will be biblical and evangelistic, like the global South, or whether it will remain imprisoned in buildings, structures and scepticism, as has often been the case in the West».

Det skal noe til å finne en mer oppegående kirkeleder på 80 år enn Michael Green. Han har noe av den samme friskhet og det samme engasjement for evangeliet som mange av oss husker fra møter med ham for 10 – 15 år siden.