”- og så kom Da Vinci koden og ødela alt sammen”

Ettersom det har kommet til mange nye lesere av min blogg i løpet av sommeren og høsten tillater jeg meg å publisere dette innlegget fra mai på nytt, jf også Jesus – «slik han virkelig var»? fra 10 sept.

Omtrent slik utrykte den tidligere syklisten og populære sportskommentatoren Dag Erik Pedersen seg i et intervju med A-magasinet i april 2011. Han refererte til en periode i sitt liv da han hadde vært seriøst på sporet etter Gud.

            Det fikk meg til å tenke på hvor lite motforestillinger det er blant folk flest til konspirasjonsteorier og uhistoriske påstander om Jesu liv og omstendighetene omkring dette, og hvor lite alvorlig kirken tar dette. Livssynskampen hardner til, blir mer aggressiv og går lengre og lengre ned i årskullene. Det er, for eksempel, ikke uvanlig at 14-15 årige innsendere i Aftenpostens spalte Si ;D betegner seg om ateister. En kan spørre om det foregår en gigantisk hjernevask av befolkningen i det tidligere kristne Europa. Det synes å skapes et hukommelsestomrom som er i ferd med fylles med ensidige beretninger om maktovergrep som er begått i kristendommens navn.  Og det er nok å ta av; vi må alle erkjenne at religion, og ikke minst ulike makthaveres bruk, også kirkelige, av denne i sitt maktspill, har forårsaket mange konflikter og maktovergrep. Men dette er ferd med overskygge de livsviktige impulser som utgikk fra Jesus fra Nasaret, “respect for life, love, truth, honesty, gentleness and purity” og som, sammen med, humanistiske impulser fra Hellas og Rom har vært grunnleggende for europeisk kultur, Green (2009:9). Den engelske teologen og evangelisten Michael Green har da også kalt en av sine bøker LIES, LIES, LIES! Nottingham: IVP 2009.

Han er spesielt opptatt av det løgnaktige bilde av som skapes av Jesus i mye nyere litteratur. Og Greens bok vil være nyttig for mange prester og konfirmantlærere. Han siterer professor Craig Evans, som etter min mening helt korrekt, sier om mye nyere litteratur at “they are trying to smuggle into the first century a mystic, Gnostic understanding of God and the Christian life, even though the first century Christians had never heard of these things. The core message of Christianity, that Jesus is the Messiah, he´s God´s Son, he fulfils the scriptures, he died on the cross and thereby saved humanity, he rose from the dead – those cores issues were not open for discussion. If you didn´t buy you weren´t a Christian.” (45f).

Green går inn på en rekke spekulative teorier om Jesus og den kristne kirkes framvekst, og han lykkes på populær, men seriøs, vis å vise hvor svakt grunnlaget er for disse.

Nå har vi en rekke velskrevne bøker på norsk også, for eksempel Oskar Skarsaune, Den ukjente Jesus. Nye kilder til hvem Jesus var? Da Vinci – Gralsfortellingene – Thomasevangeliet – Q-kilden, Oslo: Avenir 2005,

 Bjørn Are Davidsen, Da Vinci koden dekodet, Oslo: Lunde 2006

 og Bjørn Are Davidsen, Da jorden ble flat – Mytene som ikke ville dø, Oslo: Luther 2010.

Dette er apologetikk på sitt beste, allment forståelig, men seriøst. Men det virker som dette er ukjent for allmennheten, også for mange aktive kristne. Og det mangler ikke på interesse når en tar opp slike spørsmål, og de spør; tenk om vi kunne få høre mer om det i forkynnelsen i menigheten. Professor Egil A. Wyller lanserte i sin tid et ordspill, “Den troende tanke, og den tenkende tro”. Vi trenger en ny bevissthet på at det ikke er farlig å bruke tanken. Tvert om, den kristne skapertro representerer et kall til å tenke og utforske tilværelsen. Jeg tror at mange prester og predikanter undervurderer sine menigheter når de ikke tar høyde for de intellektuelle utfordringer som ligger i tiden, og de gjør unge kristne til et lett bytte for aggressive  gymnas- og universitetslærere som serverer lettvint kritikk av kristentroen.  Ja, kanskje må vi begynne å ta opp denne type problemstillinger allerede i konfirmasjonstiden. Kateketer og trosopplærere her er et nytt pensum!

Med Gud i nabolaget?

Denne boken fra Alan J. Roxburgh har både et prinsippielt, teologisk, og et meget praktisk sikte. Den har utgangspunkt i forfatterens økende uro over at så mange tradisjonelle kirker i USA og Canada har mistet kontakten med folks hverdagsliv. Mange av kirkene tilbyr, i tillegg til gudstjenester, sosiale sammenkomster og «special events», men for mange blir det engangsbesøk. «These folks aren´t  joining. A different kind of church is needed to meet the needs of people like this» (15). Missional. Joining God in the Neighborhood, Grand Rapids: BakerBooks 2011 (s196).

Det naturlige spørsmål å stille er dermed; hva slags kirke ser Roxburgh for seg. For å forklare det tar han utgangspunkt i en, ifølge han selv, «frisk» lesning av den kjente misjonsbiskopen og teologen Lesslie Newbegin bøker. Etter mange år i India var Newbegin særlig kjent for sin kritiske «utenfra» analyse av vestlig kultur- og kirkeliv. Hans vurdering var, særlig i boken The Gospel in Pluralist Society (1989), at den vestlige kulturen, på forbausende kort tid, hadde mistet sin forankring i den kristne tradisjon, og at mange vestlige mennesker var svært fremmedgjorte i forhold til kristen og praksis.

(I parentes bemerket hadde jeg for to år siden en oppsiktvekkende opplevelse i en engelsk katedral. I følge med 7-8 etniske briter i 50-60 årene ble jeg guidet rundt i kirken. Under en pause i vandringen satte vi oss ned med god utsikt til et motiv med Kristi korsfestelse. På spørsmål fra en i gruppen om hva inskripsjonen  INRI betyr, svarte (katedral-)guiden; jeg har hørt det men kommer ikke på det. Kanskje noen av dere vet. Men ingen den britiske gruppen visste.)

Men Roxburgh avviser at Newbegins anliggende var å gjøre kirken mer effektiv i møte med den vestlige kultur. Hans analyse går dypere. «This book proposes that part of the reason Newbegin has never really been understood or his insights accepted by the church in North America is because people have assumed that his focus was on issues of ecclesiology and the question of how to make the church more effective in late modern culture. This is profound misunderstanding» (44f).

Roxburgh mener at kirkene er så opptatt av ekklesiologiske spørsmål at de ikke opfatter hva Newbegins budskap var, og etter Roxburghs mening det Nye Testamentes, nemlig «a deeply incarnational engagement» (48). Han forsøker å vise hvordan den urkristne misjon, særlig ifølge Lukas-Acta, stadig søker å reorientere seg, bryte grenser og finne nye veier for evangeliet (89). På samme måte som disiplene ikke skulle ta med bagasje (Luk 10,3-4), må de vestlige kirkene være villige til å forlate mye kulturell bagasje og gi seg ut i usikkerhet hvor de vil være avhengige av ukjente mennesker (123-124). Særlig vektlegger han viktigheten av å lytte mer enn å tale, samtidig som vi stiller spørsmålet; What is God up to in our world today? (127).

Det er en meget radikal utfordring Roxburgh konfronterer kirkene den vestlige verden med. I europeisk sammenheng dreier det seg om å oppgi den Christendom modellen, av attractional  type, som de nordiske folkekirkene framdeles klamrer seg til. For Roxburgh avhenger kirkens framtid av om vi vil lykkes i å mobilisere vanlige kvinner og menn til å være grasrotbevegelse, åpen for Åndens ledelse i sitt hverdagsliv. Store deler av boken er bygget opp rundt en utlegging av Luk 10 og det han beskriver som «Journeying Sentness» (127), hvor måltidsfellesskap, også med ukjente mennesker, spiller en sentral rolle. Bokens sentrale budskap kan summeres opp, i et sitat uthevet av forfatteren selv:

If you want to discover and discern what God is up to in the world just now, stop trying to answer this question from within the walls of your churches. Like strangers in need of hospitality who have left their baggage behind, enter the neighborhoods and communities where you live. Sit at the table of the other, and there you may begin to hear what God is doing (134).

Hva vil det kunne komme til å bety konkret for vår måte å tenke menighet på? En ting som jeg umiddelbart vil slutte meg til er tanken om at måltidsfellesskap må spille en sentral rolle. Tid til å sitte ned med venner og naboer. Tid til å dele liv og lytte til hverdagsfortellinger og spørsmål. Det spørs om ikke mange kirkeuvante holder seg borte fra gudstjenester og kristne møter fordi vi hele tiden er opptatt av å tale til dem, og ikke med dem?

Jeg kan ikke gå i detaljer her, men Roxburgh skisserer flere praktiske skritt som menigheter og enkeltpersoner kan ta i retning av å realisere de idealene som tegnes i boken, jf kap 12 Rules for Radicals. The Contours of a Method (165-178) og kap 13 Beginning the Journey. Some Practical Steps (179-190). Det hele må begynne med at kristne mennesker blir mer opptatt av av sitt nabolag og nærmiljø, og slutter å bruke alle krefter på innenkirkelige aktiviteter.

The Spirit is out there ahead of us, inviting us to listen to the creation groaning in our neighborhoods. Only in the wiilingness to risk this entering, dwelling, eating, and listening will we stand a chance to bring the embodied Jesus to world (150).

Det er sjelden at en teologisk forfatter skriver så visjonært og med et så sterkt engasjement. Jeg vil sterkt anbefale denne boken til alle som ikke er fornøyd med måten menigheten når ut i sitt nærmiljø på. Her er både bibelsk motivasjon, såvel som praktiske idéer.

Annerledes lederskap

Det er ikke mange bøker som, etter min mening, er så klare på hva slags ledere vi trenger i vår tid, og derfor  omtaler  jeg denne igjen  for nye lesere av min blogg. Nå mangler det ikke på bøker om lederskap og ledelsesfilosofi i. Både i ulike sekulære og kristne sammenhenger ser en klart behovet for bevisst og gjennomtenkt ledelse. En bok som skiller seg noe ut er Hit the ground kneeling. Seing leadership differently, London: Church House 2008 av den engelske biskopen Stephen Cottrell.

Det er, i parentes bemerket, i det hele påfallende hvor mange engelske/anglikanske biskoper som skriver innsiktsfulle bøker for tiden.Deres arbeidsituasjon er nokså annereledes enn norske biskopers, og gir dem kanskje større mulighet for å utøve et åndelig lederskap innad i kirken. Cottrells bok har imidlertid et videre sikte enn spesifikt kristent lederskap og innholder mange innsikter av almen interesse. Tittelen er utformet i motsetning til frasen «Hit the ground running», som på norsk vel kan gjengis: løp til du stuper, eller: løp til krampa tar deg. Cottrell har antakeligvis rett i at mange ledere lever et veldig aktivt og hektisk liv, og at dette kanskje også er et ideal for mange.

Hovedtesen i denne boken, ca 90 lettleste sider, er at alt fruktbart lederskap, over tid, forutsetter godt med tid til stillhet og kontemplasjon. «Creativity is usually cultivated in the soil of contemplation», sier han (s4). Og ikke minst gjelder det for kristne ledere at det er gjennom ettertanke, stillhet og bønn at vi kan øse av ressurser utenfor oss selv. For det er nettopp kreativitet og evne til frisk og nyskapende tenkning som særpreger et godt lederskap, sier Cottrell. For mye hastverk hindrer dette og leder for mange ledere til: 1) Utbrenthet/utmattethet, 2) trøtthet av å oppfylle andres forventninger, eller 3) at en går lei av tjenesten på gunn av manglende visjoner og klar retning for virksomheten.

Visjoner, verdier og strategier er viktige og nødvendige også for ham, «Leaders are guardians of the vision,» (s52), men det er nettopp gjennom stillhet og ettertanke at en leder får nye og friske tanker om hvordan den grunnleggende visjonen kan settes ut i livet. Cottrell er selv en leder som har friske tanker om «corporate leadership», om «servant leadership» og om det å gjøre seg selv overflødig som leder: «Only do what only you can do» (s65). Delegér alt annet til medarbeidere og gi dem den støtte de trenger for å kunne gjøre det på en god måte, dvs: «[…] consistent with the agreed vision and values of the organization». Kanskje dette særlig er en bok for slike som ser behovet for hjelp til nytenkning i sin lederrolle, men den har ellers viktige og vise råd til alle som utøver lederskap. Derfor: ta og les!

Jesus – “som han virkelig var”?

Jesu spørsmål: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? (Matt 16,13) har knapt vært mer aktuelt enn i vår tid. Det gis i akademiske avhandlinger, så vel som i populærteologiske publikasjoner, meget forskjellige svar. Og det tegnes ytterst sprikende bilder av hvem Jesus fra Nasaret var. Åpenbart må det her ligge helt ulike valg til grunn med henblikk på vurderingen av kildegrunnlaget, og av hva som skal holdes som historisk holdbart. Jf i nordisk sammenheng Jonas Gardell, Om Jesus (Oslo 2009:17):

Det vi vet om den historiske Jesus, er så lite at hver eneste forsker, teolog eller forfatter må gjøre antakelser, formodninger og sannsynlighetsberegninger, og disse antakelsene, disse formodningene, disse sannsynlighetsberegningene er alltid farget av hvem forskeren eller forfatteren er.

Gardells utsagn er representativt for deler av den internasjonale Jesusforskningen, og hans bok tegner et historisk informert, men allikevel meget spekulativt bilde av Jesus. Dette bilde bryter klart med den kirkelige bekjennelsestradisjon og tradisjonell, kirkelige, forkynnelse. Slik aktualiseres et sentralt spørsmål i den internasjonale debatten nemlig; hva ligger bak denne skepsisen mot evangelienes Jesusbilde?  

Dette er noe av utgangspunktet for Richard Bauckhams Jesusbok, i den prestisjefylte serien A Very Short Introduction […], JESUS,  Oxford: Oxford University Press 2011, (xi-xii, 1-125).

Hans premisser legges åpent fram:

“I take the Gospels to be based substantially on the testimony of the eyewitnesses who had known Jesus in his lifetime” (xi).

Begrunnelsen for dette er “[…] that the four Gospels in our New Testament are substantially reliable sources for knowing quite a lot about Jesus” (6).

 Jf også hans monografi Jesus and the Eyewitnesses: The Gospels as Eyewitness Testimony (2006), hvor han går mye grundigere inn på disse spørmål.

Bauckham berører særlig skepsisen mot evangelienes Jesusbilde i kap 2 The sources (6-17), og mener denne i høy grad skyldes formhistorikernes (en forskningstradisjon i Tyskland fra 1920-30 tallet) forsøk på å anonymisere evangelietradisjonen. Disse forskerne var nemlig inspirert av tysk folkeminnegranskning. Det typiske for den type litteratur, folkelige legender og eventyr, som en her arbeidet med var at den ikke ble overlevert av navngitte personer, men av lokale, anonyme, miljøer som hadde liten interesse av det historiske grunnlag for innholdet. Disse premissene ble ukritisk overført på utforskningen av evangelietradisjonen, uten hensyntaken til at en her befant seg i et kulturelt og religiøst miljø som var svært annerledes. Typisk for dette var at en nettopp var opptatt av å knytte overleveringen av (hellige) tekster til navngitte personer og øyenvitner (14).

Selv om det i mange internasjonale forskningsmiljøer er foretatt det Bauckham mener er et oppgjør med  formhistorikerenes (feilaktige) metodiske premisser foreligger det, inntil nylig, et ”etterslep” av denne metodiske tilnærming.

In my view, the form critics set the mainstream Gospel scholarship on a false track, but only quite recently have a number of scholars seriously undertaken to correct the form critics´ mistakes (10).

Spørsmålet etter øyenvitnenes troverdighet går imidlertid som en rød tråd gjennom hele boken. Han plasserer Jesus i kap 3 i den samtidshistoriske kontekst, Jesus in his 1^st-century context (18-34) og beskriver innholdet i hans liv og virke under kapiteloverskriftene Enacting the Kingdom of God, kap 4 (35-56) og Teaching the Kingdom of God, kap 5 (57-83). Videre drøfter han spørsmålet etter Jesu identitet i kap 6 A question of identity (84-94) og Jesu død og dens betydning for de første kristne, kap 7 Death and new beginning (95-109) og kap 8 Jesus in Christian faith (110-114). Boken er ellers en utstyrt med en fyldig litteraturliste.

 Vi skal til slutt kort stoppe opp ved kap 6, spørsmålet etter Jesus identitet. Jeg siterer igjen Gardell (2009:340):

Slik ble han forvandlet fra veiviser til selve veien. Fra budbærer til selve budskapet. Fra en profet som erklærte alle for rene og forkynte at til med syndere var omfattet av Guds rike, til en kosmisk dommer […].

Det er en gammel tanke at Jesus egentlig var en profet som, etter hvert, i den urkristne forkynnelse, ble tillagt guddommelige attributter. Bauckham peker på at det i alle tradisjonslag entydig forutsettes, og ikke bare i Johannesevangeliet, at Jesus framsto som en guddommelig person, ”Jesus spoke and acted as though he himself embodied  the rule of God that he preached and enacted” (90). Særlig det at han tilsa syndenes forlatelse direkte, det kunne bare Gud selv, og ikke noe menneske på Guds vegne (Mk 2,5-10) brøt radikalt med jødedommens premisser.

For oss som er fortrolig med Sverre Aalens Jahvistiske kristologi kommer ikke det som noen overraskelse. Men mange lesere av Jonas Gardells Jesusbok tar for god fisk det bilde av Jesus og evangelietradisjonen som her presenteres. Kanskje flere av dine tilhørere lurer på hva du mener?

Richard Bauckham tilhører toppskiktet innen britisk nytestamentlig forskning, med bakgrunn, blant annet, som professor ved det anerkjente St Andrews universitetet i Skottland. Hans Jesusbok representerer et konsentrert, kortfattet og meget leseverdig forsvar for de kanoniske evangelienes troverdighet.

Og dersom det gir mersmak så har vi en utmerket bok også på norsk i Hans Kvalbein, Jesus. Hva ville han? Hvem var han?, Oslo: Luther 2008.

“Curating Worship” – tilrettelegging for gudstjenstefeiring

En kurator er, også på norsk, noe vi gjenkjenner fra kunstverdenen. “The curator is the person who has the role of imagining and overseeing an exhibition in a gallery or museum. This includes working with an artist or a group of artists, selecting and commissioning which pieces of work to display, and arranging those in the spaces”. (xiii).

Men hva har det med gudstjenestefeiring å gjøre?

Det er den anglikanske presten Jonny Baker, som spiller en ledende rolle innen Church Mission Society i UK, som står som utgiver av boken Curating Worship, New York: Seabury Press 2011, og som søker å tydeliggjøre begrepet innenfor en gudstjenestesammenheng. Baker er en av pionerene innen det som kalles “alternative worship”, http://www.alternativeworship.org/ og var i (2003) en av utgiverne av en bok med samme navn.

Nå går han et skritt videre og forklarer at en “kurator” bak en gudstjeneste ikke er en tradisjonell liturg, eller en gudstjensteleder, men en person, eller helst en gruppe på 4-5, som planlegger hva en gudstjeneste skal handle om, hvilke virkemidler som skal brukes, hvilket sted som er egnet (om ikke et kirkerom velges) og hvilke personer som skal delta. “A worship curator makes a context and frame for worship, arranging elements in it. The content is provided by other people”. (xiv).

Boken består av to deler. I den første utdyper Baker hvordan en kan finne inspirasjon hos kuratorer i den “sekulære kunstverden” til å skape det han kaller; “spaces for encounter: for experience, for reflection, to change speed, for prayer, for questions, for exploration, for meditation, for provocation, for moments of epiphany”. (7). Han er inne på hvordan tidene har forandret seg innenfor den anglikanske kirkefamilien slik at de slipper å frykte “the liturgical ‘thougth police’ who are waiting to pounce on anyone who doesn´t abide by the rules!”. Et utsagn fra Lambeth konferansen 1990 (en samling hvert 10 år av alle biskoper som tilhører det anglikanske kirkefellesskapet) begrunner hvorfor denne tradisjonen, som har vært preget av strikte liturgiske  gudstjenester, er blitt adskillig mer kulturelt fleksibel:

Our lack of inculturation has fostered both the alienation of some Christians and an over ready willingness of others to live in two different cultures, one of their religion and the other of their everday life. Other Christians again have left our churches because of this culturel insensitivity. Similarly non Christians have found the foreigness of church a great barrier to faith. (17f)

Bokens andre del, som er den fyldigste, består av interjuer som Jonny Baker har gjennomført med en rekke personer som har fungert som «kuratorer» av ulike utradisjonelle gudstjenster. Her beskrives gudstjenesterfeiring i kunstmuséer, parkeringsanlegg, 3-4 rums leiligheter med anledning til å forflytte seg fra rum til rum, offentlige parker, en strandhytte og naturligvis kirkebygg. Ofte er dette kreative personer som utøvende kunstnere, arkitekter og skuespillere, men også ordinerte prester.

Boken er forsynt med et Appendix: Grace curation practical guidelines som beskriver forberedelsesprosessen som følges i det gudstjenestefellesskapet (Grace som samles i St Mary´s, Ealing, jf link under menigheter i Londonområdet) Baker selv tilhører.

Jeg vil tro at dette passer inn i det reformarbeidet med gudstjenesten som foregår i DnK, hvor gudstjensten ikke bare sees   som prestens  ansvar, men hvor en nettop kan tenke seg at en gruppe på 4-5 personer (gudstjensteutvalg) kan engasjeres i forberedelsesarbeid. Denne nevnte boken kan opplagt fungere som en ressursbok for slike grupper, selv om en, i første omagng,  ikke går for de mest radikale løsninger.

Planlegg i tide – stabsreise til England?

Jeg gjør oppmerksom på et utmerket kurs arrangert av stiftelsen:

på konferansesenteret Swanwick, Derbyshire, 7th – 10th November 2011. Flere norske prester og menighetsarbeidere, særlig fra Stavanger bispdømme, har allerede hatt gleden av å delta på disse kursene. De sikter seg inn på tradisjonelle menigheter, særlig Church of England, og søker å inspirere disse til å tenke mer målrettet.

Jf hjemmesiden deres for mer opplysninger og muligheter for påmelding:

http://www.leadingyourchurchintogrowth.org.uk/

Visjonsstyrt menighetsliv

Kirkene i Storbritannia var, blant europeiske kirker, tidlig ute med å tenke strategier og kirkelig ressursbruk. Dette gjelder også den anglikanske kirke (CofE). Ikke minst hadde dette med økonomiske forhold å gjøre. Til forskjell fra de evangeliske folkekirkene i Tyskland og Skandinavia, som i stor utstrekning var finansiert via offentlige midler, var CofE avhengig av den kirkelige grasrotøkonomi. Dette førte til at en var nødt til vurdere ressursbruken i kirken og foreta vanskelige prioriteringer. I lys av de stadig nedadgående kurver for medlemskap, i CofE må medlemmene aktivt bekrefte sitt medlemskap hvert 7 år, og det økende antall stengte kirker, tvang det seg fram en økende bevissthet om hva som er kirkens egentlige oppdrag i verden.

Jf rapporten Mission-shaped- church på denne blogg (22 juli 2011). Fra og med slutten av 1980 tallet vokste det fram ulike programmer som skulle hjelpe til å drive målrettet planlegging og tenke igjennom visjonene for menighetene. Den boken som skal omtales her summerer opp utviklingen fra flere bispedømmer, særlig London, og gir oversikter over noen av resultatene.

Mike Chew & Mark Ireland, How to do Mission Action Planning. A vision-centred approach, London: SPCK 2009 (155s).

                    Forfatterne tar utgangspunkt i et program som ble lansert av David Hope, biskop av London 1991-1995. Det ble kalt Mission Action Planning (MAP), og ble introdusert i alle menigheter i London bispedømme. På spørsmålet om det ikke bare dreide seg om en kopiering av næringslivets tenkesett, svarte Hope med å henvise til Pastoralbrevenes visjon om å være gode forvaltere. Dessuten understreket han at det var viktig å være åpen for Den Hellige Ånds ledelse, ”Sometimes when you are making your plan, something comes in from the side wind and turns it upside down – that´s the work of the Holy Spirit” (s33). Da David Hope senere ble erkebiskop av York introduserte han MAP der, og la enda mer vekt på den åndelige side, på bønn og det å lytte til Åndens ledelse.

Chew og Ireland henviser også til sine erfaringer forskjellige steder i landet, og behandler MAP som et rammeverk som gir rum for å bruke ulike programmer for menighetsutvikling. Fordelen er at det gir mange konkrete og nyttige innspill for menighetslivet, samtidig som det er fleksibelt og ikke knyttet opp til et spesielt opplegg.

Men formuleringen av en visjon for menighetens liv hører alltid med:

A good Vision statement, shared and supported by people, can inspire them to pray about the future and to get involved in practical ways. It acts like a compass and a magnet – pointing the way ahead, and drawing and drawing the people to work together. (s70).

Det er for tidlig å summere opp de statistiske resultater, men av 19 bispedømmer hvor en har utprøvd MAP prinsipper har 11 registret numerisk vekst i det ukentlige gudstjenestebesøket. Adskillig flere bispedømmer er preget stagnasjon og tilbakegang.

Selv mener jeg at norske menigheter mange steder i landet står foran en skjebnetid. Ikke bare vil overføringene fra det offentlige gradvis reduseres på bekostning av helse, eldreomsorg og skoledrift, men de svake gudstjenestestatistikkene, særlig for barn og ungdom, viser at det er fare for kirken. Det finnes ikke noen lettvinte løsninger på denne sitasjonen, men vi kan utvilsom lære av hvordan CofE mange steder har taklet situasjonen. Ikke minst på bispedømme nivå!

Ateismens virkelige dilemma

I boken Atheist Delusions (2010) (omtalt denne blogg 1 juli 2011) konfronterer den amerikanske teologen og filosofen David Bentley Hart de nye ateistene, som primært, er opptatt av hvordan verden og universet har utviklet seg, med følgende klassiske problemstilling:

The question of existence does not concern how it is that the present arrangement of the world came about, from causes already internal to the world, but how it is that anything (including any cause) can exist at all (103).

 Spørsmålet om eksistens vedrører ikke hvordan den aktuelle tilstanden i verden er kommet i stand, ut fra årsaksforhold som er innebygget i denne, men hvordan det har seg at noe (inkludert noe årsaksforhold) i det hele tatt kan eksistere.

 I boken On Guard. Defending Your Faith with Reason and Precision (2010) (omtalt på denne blogg under overskriften Intelligent trosforsvar 20 feb 2011) utdyper William Lane Craig den tankegangen betydelig. Kap 4 har tittelen Why did the Universe begin? (73 – 104). Han viser hvordan denne tankegangen var en del av tidlig kristen og jødisk, og, etter hvert, muslimsk apologetikk. Ja, faktisk har dette, såkalte kosmologiske gudsbeviset, navn etter en muslimsk filosof i Persia på 1000 tallet, Al-Ghazali.

Han slår fast, som første premiss, i en argumentasjonskjede: Whatever begins to excist has a cause. Craig drøfter hvordan forskjellige vitenskapsteoretikere har forsøkt å forklare hvordan universet skapte seg selv, og karakteriserer dette som  ”logically incoherent” (99).

Dette er ateismens virkelige dilemma.

 Intet kan skape intet – Intet kan ikke skape intet

Intet kan ikke kalle fram noe av intet

 Det kan bare himmelens og jordens Skaper og Herre. Han som står utenfor tid og rum og taler sitt mektige skaperord, Salme 33,9:

 Han talte, og det skjedde, han bød, og det stod der.

Gudstjeneste – framdeles på en kanal?

Den anglikanske teologen og presten Alister McGrath viser en bemerkelsesverdig vilje til kirkelig selvkritikk når han i en kommentar til “Gud er død `teologien´” på 60 og 70 tallet skriver: “Was it so surprising that people concluded that God was dead when the supposed communities of his habitation were so dreary and uninteresting?” Alister McGrath, Heresy. A History of Defending the Truth,London: SPCK 2009, (s233).

Var det så overraskende at folk konkluderte med at Gud var død når det som skulle forutsettes å være de fellesskap  hvor han hadde tatt bolig framsto som så kjedelige og uinteressante?  

Siden det har CofE drevet et omfattende reformarbeid med ulike gudstjenesteformer, og like så viktig, gitt enkeltmenigheter frihet til å arbeide med stedegne gudstjenester. Og det bærer frukter, ikke minst i Londonområdet, men rundt om landet finnes det nå voksende menigheter med en mer uformell liturgi. Det gis plass for lovsang og tilbedelse, sentral evangelisk forkynnelse, muligheter for samtale og forbønn, ulike åndelige gaver i funksjon og, ikke minst, mindre grupper som styrker fellesskapslivet i menigheten. Og det legges stor vekt på at gudstjenesten må omsluttes av bønn. Framdeles finnes menigheter som framtrer som “dreary and uninteresting”, men flere og flere biskoper opptrer nå som pådrivere for et mer fleksibelt og dynamisk menighets- og gudstjenesteliv. Ja, hele bispedømmer er preget av en grundig gjennomtenkning av ulike sider ved sin virksomhet, jf for eksempel Birmingham hvor parolen er Transforming Church, http://www.birmingham.anglican.org/information/transforming_church.html

Hvordan er så situasjonen i Norge? Jeg ble minnet om dette sitatet fra McGrath da jeg nylig hørte en kommentar fra en mann i 50 årene, “jeg var i kirken for to uker siden, og det var drepende kjedelig”.

På websiden Møtestedet, http:// www.kirken.no/gudstjenesten sies det som en introduksjon til det pågående arbeid med gudstjenestefornyelse i DnK:

Gudstjenesten skal være et levende møtested mellom Gud og mennesker til nye tider og nye generasjoner – derfor må den stadig fornyes.

Videre finnes det her ulike dokumenter og rapporter som legger viktige føringer for den videre fornyelsesprosess. Det tales om et overordnet mål for dette, uttrykt ved de tre stikkordene:

fleksibilitet – involvering (deltakelse) – stedegengjøring

Dette er utmerkede stikkord, men jeg har et inntrykk av at det skjer, underveis i prosessen, en tilstramning i menighetenes muligheter for fleksibilitet og at det blir den bundne, liturgiske, formen som blir hovednormen.

Jeg skulle ønske litt mer realisme inn i arbeidet med gudstjenestereformen. Det er et ubestridelig faktum at deltakelsen ved de strikte liturgiske gudstjenestene i de siste tiår har gått nedover, og at forsamlingenes alder har gått oppover. Mange steder er barn og unge totalt fraværende. Det gjelder ikke bare i Norge, men i Sverige, Danmark, Tyskland og England. Men foreløpig er det bare i England at en har lyktes med å snu noe av nedgangen.

Og det har å gjøre med at en ikke lenger kun sender gudstjeneste på en kanal, men tillater en bredde i gudstjenestelivet som vi i Norge kun kan drømme om. Det innebærer at de liturgisk, bundne, gudstjenester har sin plass, ikke minst i katedraler og ved høytidelige markeringer, men at det i høy grad gis rum for lokale variasjoner og ulike utforminger av gudstjenestene.

Jeg tillater meg å løfte fram en artikkel som er skrevet på slutten av 1990 tallet hvor det er et hovedpoeng å påpeke at gudstjenestelivet i de første 300 -400 år av kirkens historie nettop var preget av stor fleksibiltet, og av en veksling mellom faste og frie ledd, mellom struktur og spontanitet :

DEN UKRISTNE GUDSTJENESTE OG VÅR. PERSPEKTIVER OG UTFORDRINGER,

opprinnelig publisert i Misjon og Teologi. Årskrift for Misjonshøgskolen 1998/1999.

http://brage.bibsys.no/misjon/handle/URN:NBN:no-bibsys_brage_5202

John Stott (1921-2011) – til minne

John Stott døde 27 juli 2011, 90 år gammel. Han var på dødsleiet omgitt av venner i bønn mens de lyttet til Händels Messias. Begravelsen skjedde 8 august i All Souls, Langham Place, kirken han hadde en tilknytning til nesten hele sitt liv.

I have had the extraordinary experience of being a member of the same parish church for almost the whole of my life – as a child, as a student, as a newly ordained curate, as rector and as rector emiritus. ( The Living Church, 2007, 150)

Fra talerstolen her, gjennom mer enn 50 bøker, og en verdensomspennende  preken- og foredragsvirksomhet, har han øvet en stor innflytelse på prester og forkynnere over hele verden, også i Norge. Jf en oversikt over hans liv og forfatterskap http://en.wikipedia.org/wiki/John_Stott , http://www.langhampartnership.org/ og  http://johnstott.org/. Jeg var selv fortrolig med flere av hans bøker fra studietiden på 1960 tallet, og fikk som ung studentprest høre ham, første gang, under en konferanse i Finnland i 1973. Senere har jeg hatt anledning til å lytte til hans undervisning under konferanser og møter i utlandet, såvel som i Norge. Et særlig privilegium har det vært å være hans tolk ved ved et par anledninger i Norge.

Det som slår en ved John Stott er den høie kvalitet og følelse av gjennomarbeidethet som preget både hans bøker, foredrag og taler. Han hadde en særegen evne til balansere standpunkter og finne fram til formuleringer som kunne finne tilslutning, jf,

[…] we need to develop «BBC» (balanced, biblical Christianity) by combining truths which complement one another and not separating what God has joined. (The Living Church, 2007, 110)

Denne egenskapen kom godt med i hans arbeide med Lausannepakten og flere ekumeniske, internasjonale, dokumenter. Og han var en mester både når det gjaldt «expository preaching», skriftutleggende forkynnelse, gjerne vers for vers eller avsnitt for avsnitt, og når det dreide seg om oversiktlige, tematiske, framstillinger av populærteologisk karakter.

De fleste av hans bøker er framdeles tilgjengelige på markedet, og om skal jeg trekke  frem noen som har hatt betydning for meg vil jeg nevne populære bibelkommentarer som The Message of Galatians (1968), Christian counter-culture. The Message of the Sermon of the Mount (1978), The Message of Ephesians (1979) og, særlig, den modne og vise tolkningen av Romerbrevet, The Message of  Romans (1994). Til prekenforberedelse har jeg hatt nytte av The Preacher´s Portrait. Some New Testament Word Pictures (1961) og Between Two Worlds. The Art of Preching in the Twentieth Century (1982). Personlig holder jeg kanskje The Cross of Christ (1986) som det ypperste Stott har skrevet.

Men han utgav bøker inntil et par år før han døde, og jeg vil omtale kort et par av disse. Den første er The Living Church. Convictions of a Lifelong Pastor, Downers Grove, Illinois: IVP 2007 (178s).

Jeg mintes, da jeg leste denne boken, en gjesteforelesning han holdt på Misjonshøgskolen på begynnelsen av 80 tallet. På spørsmålet om hva han særlig ville vektlegge dersom han skulle begynne som ny prest i en menighet, svarte han: Jeg ville forkynne den bibelske visjonen, og ulike bilder, om hva en menighet er tenkt å skulle være, inntil menigheten responderte; vi vil være en slik menighet! Dette gjenspeiles også i denne boken, og i særlig i et Appendix 2, hvor han knytter an til Martin Luther Kings ord, I Have a Dream of Living Church (166-169), – of  a church which is a biblical church, – a worshipping church, – a caring church, – a serving church, – an expectant church.

Stott var fortrolig med diskusjonen rundt fresh expressions of church og emerging churches og mente tradisjonelle og nye menigheter bør lytte til og lære av hverandre (s15). Han bruker også sterke ord når det gjelder tradisjonelle menigheter. Mange av disse har «heretiske strukturer» fordi de ikke har tilstrekkelig rum for fellesskapsperspektivet (koinonia, s90-96) og, ikke minst, for misjonsperspektivet som er et grunnleggende trekk ved en kristen menighet (s55f). Boken er oversiktlig og vel strukturert med innledning, 8 kapitler, en konklusjon og tre korte appendices. Vi nevner kap 8 med overskriften IMPACT. Salt and Ligth (s128-142) som uttrykker Stott samfunnsengasjement og ønske om at den kristne menighet skal være en motkultur i verden. Det gjør inntrykk at han makter å summere opp så enkelt og  presist noen  viktige trekk ved ekklesiologien.

Den siste boken som skal omtales var den siste fra John Stotts hand, The Radical Disicple. Some neglected aspects of our calling, Downers Grove, Illinois: IVP 2010 (140).

                                                                                                 I et etterord (s136) gir han uttrykk for at han nå legger ned sin penn (bokstavelig talt, ettersom han ikke har brukt computer, men sekræterer). Denne boken har vært karakterisert som den mest selvbiografiske han har skrevet, og det er tildels riktig når det gjelder sårbarhet i møte med alderdom og sykdom. Allikevel hindrer hans britiske oppdragelse ham i å finne fram til et » typisk hjertespråk». Ikke desto mindre er denne boken preget av et sterkt engasjement for den kristne menighets og den enkelte disippels åndelige liv, ikke minst temaer han synes er undervurdert.

So my purpose in this book is to consider eight characterics of Christian discipleship that are often  neglected and yet deserve to be taken to be taken seriously. (s16)

Disse er Nonconformity – Christlikeness – Maturity – Creation Care – Simplicity – Balance – Dependence – Death. En har inntrykk av at mange av disse trekkene var typiske for John Stott selv. På sykeleiet minnet han seg selv på at «Christianity […] makes it plain that the road to life is death» (s112). Men det gjelder ikke bare den fysiske død. Hvetekornets lov (Joh 12,26) gjelder på mange områder i livet. Han minner oss om hvordan apostelen Paulus og mange kristne brødre og søstre rundt om i verden gjennomgår forfølgelse og lidelse. Etterfølgelsen av Jesus har sin pris. I alt dette gjelder det å holde fast på det kristne håpet, «The best is yet to come.» (s132).

Med disse to bøkene har John Stott etterlatt seg verdig testamente.