N T (Tom) Wright underviser «on-line»

Under et studieopphold ved Universitet i Oxford på begynnelsen av 1990 tallet hadde jeg priviligiet av å følge forelesninger med Tom Wright. Han var da «fellow and tutor of Worchester college», og holdt forelesninger som samlet mange av Oxfords teologistudenter. Jeg ble tipset av en av kollegaene ved et teologisk college om at her var en stigende stjerne, og jeg ble fra første time fascinert av hans brede kunnskaper, og hans pedagogiske egenskaper.

Det var da også først på 1990 tallet at han begynte å publisere en imponerende rekke bøker, både dyptpløyende akademiske verker og forholdsvis populære bøker om teologiske emner. Jeg har forsøkt å holde tritt med å lese hans bøker, men har måttet  gi det opp. Det er simpelt hen et for massivt forfatterskap!

Skulle jeg nevne en av hans akademiske avhandlinger tror jeg vil velge The Resurrection of the Son of God: Christian Origins and the Question of God, London: SPCK 2003. Det dreier seg her særlig om tradisjonsgrunnlaget bak den kristne forforkynnelse av Jesu oppstandelse.

The Resurrection of the Son of God

Og en av hans populærteolgiske, Simply Christian: Why Christianity Makes Sense, Hardcover ed. SPCK 2006 co-edition HarperCollins Pub. 2006. Det er en velskrevet bok som det er en fryd lese.

Simply Christian: Why Christianity Makes Sense

Nicholas Thomas Wright ble utnevt til biskop av Durham i 2003, en stilling han valgte å forlate 2010, 62 år gammel. Han har nå status som forskningsprofessor ved St Andrews Universitetet i Skottland. En stilling han bruker til forskning, bokskrivning og forelesninger i mange land.  Jf en en kort biografi og  en nesten komplett liste over hans publikasjoner, http://en.wikipedia.org/wiki/NT_Wright

Når jeg nå nevner hans navn er det fordi at mye av hans undervisning er gjort tilgjengelig on-line, http://www.ntwrightpage.com/ . Det er spennende å lytte han!

Gudstjeneste – framdeles på en kanal?

Den anglikanske teologen og presten Alister McGrath viser en bemerkelsesverdig vilje til kirkelig selvkritikk når han i en kommentar til “Gud er død `teologien´” på 60 og 70 tallet skriver: “Was it so surprising that people concluded that God was dead when the supposed communities of his habitation were so dreary and uninteresting?” Alister McGrath, Heresy. A History of Defending the Truth,London: SPCK 2009, (s233).

Var det så overraskende at folk konkluderte med at Gud var død når det som skulle forutsettes å være de fellesskap  hvor han hadde tatt bolig framsto som så kjedelige og uinteressante?  

Siden det har CofE drevet et omfattende reformarbeid med ulike gudstjenesteformer, og like så viktig, gitt enkeltmenigheter frihet til å arbeide med stedegne gudstjenester. Og det bærer frukter, ikke minst i Londonområdet, men rundt om landet finnes det nå voksende menigheter med en mer uformell liturgi. Det gis plass for lovsang og tilbedelse, sentral evangelisk forkynnelse, muligheter for samtale og forbønn, ulike åndelige gaver i funksjon og, ikke minst, mindre grupper som styrker fellesskapslivet i menigheten. Og det legges stor vekt på at gudstjenesten må omsluttes av bønn. Framdeles finnes menigheter som framtrer som “dreary and uninteresting”, men flere og flere biskoper opptrer nå som pådrivere for et mer fleksibelt og dynamisk menighets- og gudstjenesteliv. Ja, hele bispedømmer er preget av en grundig gjennomtenkning av ulike sider ved sin virksomhet, jf for eksempel Birmingham hvor parolen er Transforming Church, http://www.birmingham.anglican.org/information/transforming_church.html

Hvordan er så situasjonen i Norge? Jeg ble minnet om dette sitatet fra McGrath da jeg nylig hørte en kommentar fra en mann i 50 årene, “jeg var i kirken for to uker siden, og det var drepende kjedelig”.

På websiden Møtestedet, http:// www.kirken.no/gudstjenesten sies det som en introduksjon til det pågående arbeid med gudstjenestefornyelse i DnK:

Gudstjenesten skal være et levende møtested mellom Gud og mennesker til nye tider og nye generasjoner – derfor må den stadig fornyes.

Videre finnes det her ulike dokumenter og rapporter som legger viktige føringer for den videre fornyelsesprosess. Det tales om et overordnet mål for dette, uttrykt ved de tre stikkordene:

fleksibilitet – involvering (deltakelse) – stedegengjøring

Dette er utmerkede stikkord, men jeg har et inntrykk av at det skjer, underveis i prosessen, en tilstramning i menighetenes muligheter for fleksibilitet og at det blir den bundne, liturgiske, formen som blir hovednormen.

Jeg skulle ønske litt mer realisme inn i arbeidet med gudstjenestereformen. Det er et ubestridelig faktum at deltakelsen ved de strikte liturgiske gudstjenestene i de siste tiår har gått nedover, og at forsamlingenes alder har gått oppover. Mange steder er barn og unge totalt fraværende. Det gjelder ikke bare i Norge, men i Sverige, Danmark, Tyskland og England. Men foreløpig er det bare i England at en har lyktes med å snu noe av nedgangen.

Og det har å gjøre med at en ikke lenger kun sender gudstjeneste på en kanal, men tillater en bredde i gudstjenestelivet som vi i Norge kun kan drømme om. Det innebærer at de liturgisk, bundne, gudstjenester har sin plass, ikke minst i katedraler og ved høytidelige markeringer, men at det i høy grad gis rum for lokale variasjoner og ulike utforminger av gudstjenestene.

Jeg tillater meg å løfte fram en artikkel som er skrevet på slutten av 1990 tallet hvor det er et hovedpoeng å påpeke at gudstjenestelivet i de første 300 -400 år av kirkens historie nettop var preget av stor fleksibiltet, og av en veksling mellom faste og frie ledd, mellom struktur og spontanitet :

DEN UKRISTNE GUDSTJENESTE OG VÅR. PERSPEKTIVER OG UTFORDRINGER,

opprinnelig publisert i Misjon og Teologi. Årskrift for Misjonshøgskolen 1998/1999.

http://brage.bibsys.no/misjon/handle/URN:NBN:no-bibsys_brage_5202