Takk for oppmerksomheten – og farvel?

Jeg vil gjerne si mange takk til alle dere som har besøkt min blogg  de vel 2 1/2 årene som den har eksistert. Ifølge statistikken jeg har hatt vel  10500 besøk, hele 6000 det siste året.

Grunnet en livstruendene sykdom er det  tvilsomt om jeg lar høre fra meg igjen.

Rom 14,8

7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv.  8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til

Deres Ove Conrad

PS  Spørsmålstegnet indikerer at jeg ikke ser bort fra at jeg kommer tilbake en eller to ganger.

Jesus – “som han virkelig var”?

Jesu spørsmål: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? (Matt 16,13) har knapt vært mer aktuelt enn i vår tid. Det gis i akademiske avhandlinger, så vel som i populærteologiske publikasjoner, meget forskjellige svar. Og det tegnes ytterst sprikende bilder av hvem Jesus fra Nasaret var. Åpenbart må det her ligge helt ulike valg til grunn med henblikk på vurderingen av kildegrunnlaget, og av hva som skal holdes som historisk holdbart. Jf i nordisk sammenheng Jonas Gardell, Om Jesus (Oslo 2009:17):

Det vi vet om den historiske Jesus, er så lite at hver eneste forsker, teolog eller forfatter må gjøre antakelser, formodninger og sannsynlighetsberegninger, og disse antakelsene, disse formodningene, disse sannsynlighetsberegningene er alltid farget av hvem forskeren eller forfatteren er.

Gardells utsagn er representativt for deler av den internasjonale Jesusforskningen, og hans bok tegner et historisk informert, men allikevel meget spekulativt bilde av Jesus. Dette bilde bryter klart med den kirkelige bekjennelsestradisjon og tradisjonell, kirkelige, forkynnelse. Slik aktualiseres et sentralt spørsmål i den internasjonale debatten nemlig; hva ligger bak denne skepsisen mot evangelienes Jesusbilde?  

Dette er noe av utgangspunktet for Richard Bauckhams Jesusbok, i den prestisjefylte serien A Very Short Introduction […]JESUS,  Oxford: Oxford University Press 2011, (xi-xii, 1-125).

JesusHans premisser legges åpent fram:

“I take the Gospels to be based substantially on the testimony of the eyewitnesses who had known Jesus in his lifetime” (xi).

Begrunnelsen for dette er “[…] that the four Gospels in our New Testament are substantially reliable sources for knowing quite a lot about Jesus” (6).

 Jf også hans monografi Jesus and the Eyewitnesses: The Gospels as Eyewitness Testimony (2006), hvor han går mye grundigere inn på disse spørmål.

Jesus and the Eyewitnesses: The Gospels as Eyewitness Testimony

Bauckham berører særlig skepsisen mot evangelienes Jesusbilde i kap 2 The sources (6-17), og mener denne i høy grad skyldes formhistorikernes (en forskningstradisjon i Tyskland fra 1920-30 tallet) forsøk på å anonymisere evangelietradisjonen. Disse forskerne var nemlig inspirert av tysk folkeminnegranskning. Det typiske for den type litteratur, folkelige legender og eventyr, som en her arbeidet med var at den ikke ble overlevert av navngitte personer, men av lokale, anonyme, miljøer som hadde liten interesse av det historiske grunnlag for innholdet. Disse premissene ble ukritisk overført på utforskningen av evangelietradisjonen, uten hensyntaken til at en her befant seg i et kulturelt og religiøst miljø som var svært annerledes. Typisk for dette var at en nettopp var opptatt av å knytte overleveringen av (hellige) tekster til navngitte personer og øyenvitner (14).

Selv om det i mange internasjonale forskningsmiljøer er foretatt det Bauckham mener er et oppgjør med  formhistorikerenes (feilaktige) metodiske premisser foreligger det, inntil nylig, et ”etterslep” av denne metodiske tilnærming.

In my view, the form critics set the mainstream Gospel scholarship on a false track, but only quite recently have a number of scholars seriously undertaken to correct the form critics´ mistakes (10).

Spørsmålet etter øyenvitnenes troverdighet går imidlertid som en rød tråd gjennom hele boken. Han plasserer Jesus i kap 3 i den samtidshistoriske kontekst, Jesus in his 1st-century context (18-34) og beskriver innholdet i hans liv og virke under kapiteloverskriftene Enacting the Kingdom of God, kap 4 (35-56) og Teaching the Kingdom of God, kap 5 (57-83). Videre drøfter han spørsmålet etter Jesu identitet i kap 6 A question of identity (84-94) og Jesu død og dens betydning for de første kristne, kap 7 Death and new beginning (95-109) og kap 8 Jesus in Christian faith (110-114). Boken er ellers en utstyrt med en fyldig litteraturliste.

 Vi skal til slutt kort stoppe opp ved kap 6, spørsmålet etter Jesus identitet. Jeg siterer igjen Gardell (2009:340):

Slik ble han forvandlet fra veiviser til selve veien. Fra budbærer til selve budskapet. Fra en profet som erklærte alle for rene og forkynte at til med syndere var omfattet av Guds rike, til en kosmisk dommer […].

Det er en gammel tanke at Jesus egentlig var en profet som, etter hvert, i den urkristne forkynnelse, ble tillagt guddommelige attributter. Bauckham peker imidlertid på  at det i alle tradisjonslag entydig forutsettes, og ikke bare i Johannesevangeliet, at Jesus framsto som en guddommelig person, ”Jesus spoke and acted as though he himself embodied  the rule of God that he preached and enacted” (90). Særlig det at han tilsa syndenes forlatelse direkte, det kunne bare Gud selv, og ikke noe menneske på Guds vegne (Mk 2,5-10) brøt radikalt med jødedommens premisser.

For oss som er fortrolig med Sverre Aalens Jahvistiske kristologi kommer ikke det som noen overraskelse. Men mange lesere av Jonas Gardells Jesusbok tar for god fisk det bilde av Jesus og evangelietradisjonen som her presenteres. Kanskje flere av dine tilhørere lurer på hva du mener?

Richard Bauckham tilhører toppskiktet innen britisk nytestamentlig forskning, med bakgrunn, blant annet, som professor ved det anerkjente St Andrews universitetet i Skottland. Hans Jesusbok representerer et konsentrert, kortfattet og meget leseverdig forsvar for de kanoniske evangelienes troverdighet.

Og dersom det gir mersmak så har vi en utmerket bok også på norsk i Hans Kvalbein, Jesus. Hva ville han? Hvem var han?, Oslo: Luther 2008.

Jesus

Om å vokse mot trenden

Spørsmål om tilstanden for tysk og og europeisk kirkeliv kommer stadig opp. Jeg finner det best å vise til et tidligere innlegg på denne blogg.Vi lever jo i en tid hvor de fleste rapporter og statistikker om kirkeliv i Europa viser nedadgående kurver, jf omtalen av den store europeiske samfunnsundersøkelsen (European Social Survey, ESS,http://www.europeansocialsurvey.org/ )i Aftenposten lørdag 21 nov 2009, som hevder at bare hver 6 europeer nå regner seg som religiøs. Og mens det tidligere har vært de etablerte protestantiske kirker som har hatt størst nedgang i gudstjenestebesøk, gjør den samme tendens seg nå gjeldende for de katolske kirker. Denne undersøkelsen hevder at 30% av registrerte medlemmer av den katolske kirke nå går i kirken hver søndag, mens det tilsvarende tall for protestanter er 10%. De nordiske landene ligger helt på bunnen, og for Norge oppgis at 4,3% av befolkningen går til en kristen gudstjeneste hver søndag. Antallsmessig er det nå, for hele Europa, tre ganger så mange katolikker som protestanter som er i kirke på en søndag. Av verdens befolkning regner en nå med at 33,32% er registrerte som medlemmer av et kristent kirkesamfunn, mens 21,01% er muslimer. 13,26% er registrert som hinduer og 5,84% en buddhister. 11,77% regnes som ikke-religiøse og 2% som ateister.

Selv har jeg i ulike sammenhenger hevdet at det bare er i England at det nå finnes et voksende antall menigheter som har maktet å snu noe av den negative utviklingen i Europa. Og særlig gjelder dette for London bispedømme inne CofE. Desto mer gledelig er det å kunne konstatere at det nå finnes tendenser til en positiv utviklig også innen de evangeliske kirkene i Tyskland. Boken Wachsen gegen den Trend. Analysen von Gemeinden mit denen es aufwärtsgeht, (Å vokse mot trenden. Analyse av menigheter som det går oppover med), Wilfried Härle (o.a.)(2008), er således meget interessant.

Wachsen gegen den Trend: Analysen von Gemeinden, mit denen es aufwärts gehtBak denne står en gruppe forskere knyttet til det teologiske fakultet i Heidelberg, med støtte fra sentrale organer innen EKD. Her presenteres en analyse av forholdene i 32 menigheter i ulike deler av Tyskland, som, ut fra de kriterier som lagt til grunn, i tidsrommet 2003-2006 kan sies å ha erfart en viss vekst. De metodiske premisser for undersøkelsen presenteres i et innføringsavsnitt (9-14) og det presiseres at en primært har operert med to enkle ytre kriterier: Tallmessig vekst i medlemstall og tallmessig vekst i gudstjenestebesøk. Et mål med undersøkelsen er, i den aktuelle situasjon at mange menigheter innen EKD er stagnert eller i tilbakegang, å vise at noen menigheter tross alt vokser og at disse kanskje kan fungere som modeller og være til inspirasjon for andre. Fra et statistisk synspunkt kan en gruppere disse menighetene i tre kategorier:

Noen har hatt vekst i medlemstallet uten at gudstjenestedeltakelsen har økt i denne perioden. Andre har hatt vekst i gudstjenestebesøket selv om medlemstallet har vært tilnærmet konstant. Og noen har hatt vekst i gudstjenestebesøket selv om det nominelle medlemstall er gått tilbake.

Det er flere i den sistnevnte gruppen som kunne framheves, la oss bare kort nevne én (s59-67), menigheten i den lille byen Cleebronn i Württemberg. Her er 2751 innbyggere. I 2006 var 1567 medlemmer i den evangeliske kirken, en nedgang på 98 i forhold til 2003. I samme tidsrom økte gudstjenestebesøket fra 40 til 90, altså en vekst på 125 %. Tre stikkord nevnes i  ‘fasiten’ som mulige forklaringer: nye gudstjenesteformer, ny vektlegging av ungdomsarbeid og Alpha kurs. Jeg kan her ikke gå innpå flere detaljer fra denne boken, men en mer omfattende omtale foreligger, fra denne forfatters hånd, sammen med en bredere presentasjon av utviklingen i de evangeliske kirker i Tyskland, i en artikkel i Halvårsskrift for Praktisk Teologi, 1/2010 – 27 årgang, 26 – 39, «Menighetsutvikling i misjonsperspektiv – også i Tyskland? Noen trekk ved den kirkelige  og teologiske utvikling i de tyske folkekirker».

Desverre er det gått mye tilbake med tyskkunnskapene i norsk sammenheng, men jeg vil sterkt opfordre slike som har hatt tysk som skolefag til å blåse støvet av kunnskapene sine og forsøke å følge med i det som nå skjer innen feltet menighetsutvikling i Tyskland. Ikke minst foregår det mye spennende  i sammenheng med Instituttet i Greifswald, jf link. Tyskerne, og det gjelder også det som skjer innen de lutherske landsdelskirkene, er kommet lenger enn kirkene i Norden i en realistisk vurdering av sin situasjon, og dermed også i vilje til konstruktiv nytenkning.

Bokkjøp fra utlandet

Mange av oss som kjøper mye fremmedspråklig litteratur har hatt glede av Amazons gode service. Men utgiftene til porto og forsendelse er nå blitt svært høye. Jeg gjør oppmerksom på at engelskspråklige bøker nå kan kjøpes uten tillegg for porto og pakking hos The Book Depository, jf link under bokbestillinger i margen til høyre. Det tar litt mer tid, men de har utmerket service og  jeg har selv spart ganske mye penger på å handle der de siste mnd.

Dessuten sender capris nordiske bøker portofritt.

Bønn for syke – helbredelse ved bønn

I en artikkel fra 1997 om dette tema innledet jeg med et sitat fra den kjente professor i misjonsvitenskap ved Universitetet i Århus, JOHANNES AAGAARD:

«Der er en opplagt sammenheng mellom halvtomme kirker og propfyldte sygehuse!

Der er en omvendt kendsgerning, at kirkens mission og vekst er sterkt preget av kirkens

forhold til helbredelse. Det gælder i Afrika, det gælder i Kina, men det gælder

også i den gamle kristne verden. Kirken vokser og trives, når den har et sundt og

sandt forhold til helbredelse som totalperspektiv.»

 Jeg drøfter temaer som Jesu forhold til syke og apostlenes tjeneste etter pinse, og viser hvor stor rolle helbredelse spiller i den konteksten. Likeså drøfter jeg spørsmålet om bortfall av de nytestamentlige åndsgaver i etterapostolisk tid og viser at så slett ikke var tilfelle. Så følger, blant annet, avsnitt om, avsporinger, teologiske avgrensninger og sjelesørgeriske perspektiver og det foreslås konkret praksis ved bønn for syke.

 Avslutningsvis nevnes noen av de grunner som jeg ser til at en fornyelse av kirkens praksis på dette område er viktig:  

  •  Altfor lenge har vi vært fornøyde med å være en kirke som nøyer seg medord – riktige og korrekte ord, men allikevel ofte bare ord. Menneskene rundt oss er lei av alle våre ord, og spør i dag om ikke kristendom er noe mer.
  • Altfor lenge har vi selv vært opptatt av å ha all kontroll, og ikke våget å slippe Gudsrike krefter til blant oss. Men Guds rike er kommet nær, og noe av dets nyskapende krefter er tilgjengelige også for oss i dag.
  • Altfor lenge har vi tillatt at nyreligiøsiteten, ofte iblandet okkulte trekk, alene har stått for et helhetlig menneskesyn. Altfor lenge har vi latt være å se dybden i menneskers lengsel etter helhet i tilværelsen, hvor både det sjelelige og det legemlige, og samvirket mellom disse deler av vår menneskelighet, tas på alvor.
  • Altfor lenge har vi vært fornøyd med våre akademiske og teoretiske kunnskaper alene, og unnlatt å utbe oss Den Hellige Ånds utrustning og gaver til å kunne formidle Gudsrikets kraft og virkelighet inn i menneskers liv.

 Artiklen var trykket Misjon og teologi. Årsskrift for Misjonshøgskolen, 4. årgang 1997, Stavanger 1998  og er tilgjengelig her:

http://brage.bibsys.no/misjon/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_5203/1/mot_4_och.pdf

Bokkjøp fra utlandet

Mange av oss som kjøper mye fremmedspråklig litteratur har hatt glede av Amazons gode service. Men utgiftene til porto og forsendelse er nå blitt svært høye. Jeg gjør oppmerksom på at engelskspråklige bøker nå kan kjøpes uten tillegg for porto og pakking hos The Book Depository, jf link under bokbestillinger i margen til høyre. Det tar litt mer tid, men de har utmerket service og  jeg har selv spart ganske mye penger på å handle der de siste mnd.

«Only do what only you can do». En annen type lederskap?

Det mangler ikke på bøker om lederskap og ledelsesfilosofi i vår tid. Både i ulike sekulære og kristne sammenhenger ser en klart behovet for bevisst og gjennomtenkt ledelse. En bok som skiller seg noe ut er Hit the ground kneeling. Seing leadership differently, London: Church House 2008 av den engelske biskopen Stephen Cottrell.

Hit the Ground Kneeling: Seeing Leadership DifferentlyDet er, i parentes bemerket, i det hele påfallende hvor mange engelske/anglikanske biskoper som skriver innsiktsfulle bøker for tiden.Deres arbeidsituasjon er nokså annereledes enn norske biskopers, og gir dem kanskje større mulighet for å utøve et åndelig lederskap innad i kirken. Cottrells bok har imidlertid et videre sikte enn spesifikt kristent lederskap og innholder mange innsikter av almen interesse. Tittelen er utformet i motsetning til frasen “Hit the ground running”, som på norsk vel kan gjengis: løp til du stuper, eller: løp til krampa tar deg. Cottrell har antakeligvis rett i at mange ledere lever et veldig aktivt og hektisk liv, og at dette kanskje også er et ideal for mange.

Hovedtesen i denne boken, ca 90 lettleste sider, er at alt fruktbart lederskap, over tid, forutsetter godt med tid til stillhet og kontemplasjon. “Creativity is usually cultivated in the soil of contemplation”, sier han (s4). Og ikke minst gjelder det for kristne ledere at det er gjennom ettertanke, stillhet og bønn at vi kan øse av ressurser utenfor oss selv. For det er nettopp kreativitet og evne til frisk og nyskapende tenkning som særpreger et godt lederskap, sier Cottrell. For mye hastverk hindrer dette og leder for mange ledere til: 1) Utbrenthet/utmattethet, 2) trøtthet av å oppfylle andres forventninger, eller 3) at en går lei av tjenesten på gunn av manglende visjoner og klar retning for virksomheten. Visjoner, verdier og strategier er viktige og nødvendige også for ham, “Leaders are guardians of the vision,” (s52), men det er nettopp gjennom stillhet og ettertanke at en leder får nye og friske tanker om hvordan den grunnleggende visjonen kan settes ut i livet. Cottrell er selv en leder som har friske tanker om “corporate leadership”, om “servant leadership” og om det å gjøre seg selv overflødig som leder: “Only do what only you can do” (s65). Delegér alt annet til medarbeidere og gi dem den støtte de trenger for å kunne gjøre det på en god måte, dvs: “[…] consistent with the agreed vision and values of the organization”. Kanskje dette særlig er en bok for slike som ser behovet for hjelp til nytenkning i sin lederrolle, men den har ellers viktige og vise råd til alle som utøver lederskap. Derfor: ta og les!