Jesus – “som han virkelig var”?

Jesu spørsmål: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? (Matt 16,13) har knapt vært mer aktuelt enn i vår tid. Det gis i akademiske avhandlinger, så vel som i populærteologiske publikasjoner, meget forskjellige svar. Og det tegnes ytterst sprikende bilder av hvem Jesus fra Nasaret var. Åpenbart må det her ligge helt ulike valg til grunn med henblikk på vurderingen av kildegrunnlaget, og av hva som skal holdes som historisk holdbart. Jf i nordisk sammenheng Jonas Gardell, Om Jesus (Oslo 2009:17):

Det vi vet om den historiske Jesus, er så lite at hver eneste forsker, teolog eller forfatter må gjøre antakelser, formodninger og sannsynlighetsberegninger, og disse antakelsene, disse formodningene, disse sannsynlighetsberegningene er alltid farget av hvem forskeren eller forfatteren er.

Gardells utsagn er representativt for deler av den internasjonale Jesusforskningen, og hans bok tegner et historisk informert, men allikevel meget spekulativt bilde av Jesus. Dette bilde bryter klart med den kirkelige bekjennelsestradisjon og tradisjonell, kirkelige, forkynnelse. Slik aktualiseres et sentralt spørsmål i den internasjonale debatten nemlig; hva ligger bak denne skepsisen mot evangelienes Jesusbilde?  

Dette er noe av utgangspunktet for Richard Bauckhams Jesusbok, i den prestisjefylte serien A Very Short Introduction […]JESUS,  Oxford: Oxford University Press 2011, (xi-xii, 1-125).

JesusHans premisser legges åpent fram:

“I take the Gospels to be based substantially on the testimony of the eyewitnesses who had known Jesus in his lifetime” (xi).

Begrunnelsen for dette er “[…] that the four Gospels in our New Testament are substantially reliable sources for knowing quite a lot about Jesus” (6).

 Jf også hans monografi Jesus and the Eyewitnesses: The Gospels as Eyewitness Testimony (2006), hvor han går mye grundigere inn på disse spørmål.

Jesus and the Eyewitnesses: The Gospels as Eyewitness Testimony

Bauckham berører særlig skepsisen mot evangelienes Jesusbilde i kap 2 The sources (6-17), og mener denne i høy grad skyldes formhistorikernes (en forskningstradisjon i Tyskland fra 1920-30 tallet) forsøk på å anonymisere evangelietradisjonen. Disse forskerne var nemlig inspirert av tysk folkeminnegranskning. Det typiske for den type litteratur, folkelige legender og eventyr, som en her arbeidet med var at den ikke ble overlevert av navngitte personer, men av lokale, anonyme, miljøer som hadde liten interesse av det historiske grunnlag for innholdet. Disse premissene ble ukritisk overført på utforskningen av evangelietradisjonen, uten hensyntaken til at en her befant seg i et kulturelt og religiøst miljø som var svært annerledes. Typisk for dette var at en nettopp var opptatt av å knytte overleveringen av (hellige) tekster til navngitte personer og øyenvitner (14).

Selv om det i mange internasjonale forskningsmiljøer er foretatt det Bauckham mener er et oppgjør med  formhistorikerenes (feilaktige) metodiske premisser foreligger det, inntil nylig, et ”etterslep” av denne metodiske tilnærming.

In my view, the form critics set the mainstream Gospel scholarship on a false track, but only quite recently have a number of scholars seriously undertaken to correct the form critics´ mistakes (10).

Spørsmålet etter øyenvitnenes troverdighet går imidlertid som en rød tråd gjennom hele boken. Han plasserer Jesus i kap 3 i den samtidshistoriske kontekst, Jesus in his 1st-century context (18-34) og beskriver innholdet i hans liv og virke under kapiteloverskriftene Enacting the Kingdom of God, kap 4 (35-56) og Teaching the Kingdom of God, kap 5 (57-83). Videre drøfter han spørsmålet etter Jesu identitet i kap 6 A question of identity (84-94) og Jesu død og dens betydning for de første kristne, kap 7 Death and new beginning (95-109) og kap 8 Jesus in Christian faith (110-114). Boken er ellers en utstyrt med en fyldig litteraturliste.

 Vi skal til slutt kort stoppe opp ved kap 6, spørsmålet etter Jesus identitet. Jeg siterer igjen Gardell (2009:340):

Slik ble han forvandlet fra veiviser til selve veien. Fra budbærer til selve budskapet. Fra en profet som erklærte alle for rene og forkynte at til med syndere var omfattet av Guds rike, til en kosmisk dommer […].

Det er en gammel tanke at Jesus egentlig var en profet som, etter hvert, i den urkristne forkynnelse, ble tillagt guddommelige attributter. Bauckham peker imidlertid på  at det i alle tradisjonslag entydig forutsettes, og ikke bare i Johannesevangeliet, at Jesus framsto som en guddommelig person, ”Jesus spoke and acted as though he himself embodied  the rule of God that he preached and enacted” (90). Særlig det at han tilsa syndenes forlatelse direkte, det kunne bare Gud selv, og ikke noe menneske på Guds vegne (Mk 2,5-10) brøt radikalt med jødedommens premisser.

For oss som er fortrolig med Sverre Aalens Jahvistiske kristologi kommer ikke det som noen overraskelse. Men mange lesere av Jonas Gardells Jesusbok tar for god fisk det bilde av Jesus og evangelietradisjonen som her presenteres. Kanskje flere av dine tilhørere lurer på hva du mener?

Richard Bauckham tilhører toppskiktet innen britisk nytestamentlig forskning, med bakgrunn, blant annet, som professor ved det anerkjente St Andrews universitetet i Skottland. Hans Jesusbok representerer et konsentrert, kortfattet og meget leseverdig forsvar for de kanoniske evangelienes troverdighet.

Og dersom det gir mersmak så har vi en utmerket bok også på norsk i Hans Kvalbein, Jesus. Hva ville han? Hvem var han?, Oslo: Luther 2008.

Jesus

Det er med ord som med egg; når de er ferdig ruget får de vinger og flyr

Dette gassiske ordtaket er et viktig memento til oss predikanter. Dersom vårt  budskap ikke er “ruget ferdig” faller det lett til jorden.

Visjonsstyrt menighetsliv

Kirkene i Storbritannia var, blant europeiske kirker, tidlig ute med å tenke strategier og kirkelig ressursbruk. Dette gjelder også den anglikanske kirke (CofE). Ikke minst hadde dette med økonomiske forhold å gjøre. Til forskjell fra de evangeliske folkekirkene i Tyskland og Skandinavia, som i stor utstrekning var finansiert via offentlige midler, var CofE avhengig av den kirkelige grasrotøkonomi. Dette førte til at en var nødt til vurdere ressursbruken i kirken og foreta vanskelige prioriteringer. I lys av de stadig nedadgående kurver for medlemskap, i CofE må medlemmene aktivt bekrefte sitt medlemskap hvert 7 år, og det økende antall stengte kirker, tvang det seg fram en økende bevissthet om hva som er kirkens egentlige oppdrag i verden.

Jf rapporten Mission-shaped- church på denne blogg (22 juli 2011). Fra og med slutten av 1980 tallet vokste det fram ulike programmer som skulle hjelpe til å drive målrettet planlegging og tenke igjennom visjonene for menighetene. Den boken som skal omtales her summerer opp utviklingen fra flere bispedømmer, særlig London, og gir oversikter over noen av resultatene.

Mike Chew & Mark Ireland, How to do Mission Action Planning. A vision-centred approach, London: SPCK 2009 (155s).

                    How to Do Mission Action Planning: A Vision-centred ApproachForfatterne tar utgangspunkt i et program som ble lansert av David Hope, biskop av London 1991-1995. Det ble kalt Mission Action Planning (MAP), og ble introdusert i alle menigheter i London bispedømme. På spørsmålet om det ikke bare dreide seg om en kopiering av næringslivets tenkesett, svarte Hope med å henvise til Pastoralbrevenes visjon om å være gode forvaltere. Dessuten understreket han at det var viktig å være åpen for Den Hellige Ånds ledelse, ”Sometimes when you are making your plan, something comes in from the side wind and turns it upside down – that´s the work of the Holy Spirit” (s33). Da David Hope senere ble erkebiskop av York introduserte han MAP der, og la enda mer vekt på den åndelige side, på bønn og det å lytte til Åndens ledelse.

Chew og Ireland henviser også til sine erfaringer forskjellige steder i landet, og behandler MAP som et rammeverk som gir rum for å bruke ulike programmer for menighetsutvikling. Fordelen er at det gir mange konkrete og nyttige innspill for menighetslivet, samtidig som det er fleksibelt og ikke knyttet opp til et spesielt opplegg.

Men formuleringen av en visjon for menighetens liv hører alltid med:

A good Vision statement, shared and supported by people, can inspire them to pray about the future and to get involved in practical ways. It acts like a compass and a magnet – pointing the way ahead, and drawing and drawing the people to work together. (s70).

Det er for tidlig å summere opp de statistiske resultater, men av 19 bispedømmer hvor en har utprøvd MAP prinsipper har 11 registret numerisk vekst i det ukentlige gudstjenestebesøket. Adskillig flere bispedømmer er preget stagnasjon og tilbakegang.

Selv mener jeg at norske menigheter mange steder i landet står foran en skjebnetid. Ikke bare vil overføringene fra det offentlige gradvis reduseres på bekostning av helse, eldreomsorg og skoledrift, men de svake gudstjenestestatistikkene, særlig for barn og ungdom, viser at det er fare for kirken. Det finnes ikke noen lettvinte løsninger på denne sitasjonen, men vi kan utvilsom lære av hvordan CofE mange steder har taklet situasjonen. Ikke minst på bispedømme nivå!