Kultursensitiv evangelisering?

Den anglikanske presten Steve Hollinghurst har nå tittel av Researcher in Evangelism to Post-Christian Culture, ved et senter i Sheffield. Han har tidligere publisert flere hefter til analyse av New Age og nyhedenskap, og har vært opptatt av hvordan den kristne kirke kan kommunisere evangeliet til mennesker som er preget av slike miljøer. Nå er han på banen med Mission-Shaped Evangelism. The Gospel in Contemporary Culture, Norwich: Canterbury Press 2010 (vii-xiv + 274).

Mission Shaped Evangelism: The Gospel in Contemporary Culture

En kan synes denne tittelen smaker av “smør på flesk”, eller ”ridende rytter til hest”, men den har sin naturlige bakgrunn i den engelskspråklige verden. Etter at rapporten Mission-Shaped Church (2004) kom, jf denne blogg 22 juli 2011, har det, særlig i England, vært en voksende bevissthet om at evangelisering må være mer sensitiv til den stedlige kulturen. Det gjelder ikke bare i andre verdensdeler, men også i de multikulturelle vestlige samfunn. Og ikke bare i forhold til innvandrerkulturer, men til ulike subkulturer som har utviklet seg i her. Hollinghurst dokumenterer ettertrykkelig hvordan det er tilfelle i England, og hvordan majoriteten i det engelske samfunnet fremstår som fremmedgjorte overfor over for kristen språkbruk og virkelighetsforståelse.

Det er tale om en ”incarnational approach” (xi) som har slått igjennom i de fleste missiologiske miljøer. Typisk for den er at en legger vekt på ”double listening” (4). For en som har arbeidet en mannsalder med utdannelse av misjonærer er det ikke mye nytt i dette. Derimot er det nytt at en understreker så sterkt at dette også må skje i en europisk kontekst, og at legges så stor vekt på at Gud allerede forusettes å være i arbeid der.

It is a process of listening to the culture and to the Christian tradition, and God can expected to be speaking in both places. The missionary does not take God into the situation; God is already at work there (5).

Dette er i tråd med et berømt sitat av erkebiskop Rowan Williams fra 2005, ”mission is seeing what God is doing and joining” (2f).

Boken faller i tre hoveddeler:

I           Listening to God in the Cultural Context, 9-97

II         Listening to God in Christian Tradition, 101-164

III        Mission-Shaped Evangelism in the Twenty-First Century, 167-256

med 17 kapitteloverskrifter.

Hollinghurst har skrevet en meget innholdsrik og tankevekkende bok som bør ha interesse for alle kristne ledere og forkynnere som har ambisjoner om å forstå tiden vi lever. Jeg vil i det følgende gi noen glimt inn i problemstillinger han reiser.

En legger merke til kapiteloverskrifter som (2) The Collapse of Christendom og (4) The Rise of the New Spiritualities. Her viser han hvordan det er skjedd en forskyving i interesse fra tradisjonell religion til ulike former for uklar spiritualitet. Han peker på hvordan dette gjenspeiler seg i velassortere bokhandler i England (som i Norge). Seksjoner som inneholder bøker om tradisjonelle verdensreligioner, deriblant kristendommen, blir stadig mindre:

 Far larger and growing is a section with a title like Mind Body Spirit, containing books ranging from yoga to tarot, self-help, meditation, witchcraft, water dowsing, and many more (41).

Det er, for så vidt, velkjent også i norsk sammenheng, men noe mindre massivt. Det synes å gå mot en utvikling i retning; ”All beliefs are tolerated except those that won´t tolerate all” (94). Hva innebærer det for en kristen kirke?

Fra den andre hoveddelen nevner jeg særlig kap (8) From Jerusalem to the Ends of the Earth. Forfatteren drøfter overgangen fra jødemisjon til hedningemisjon, og hvor radikalt apostlene måtte ha opplevd dette steget. Han kommer med følgende programmatiske utsagn: 

The Christian culture does not come to replace all cultures with a new humanity; rather people are to become new beings in Christ while remaining in their culture. Like the leaven in the dough, change comes from within, transforming cultures rather than replacing them (114).

Hva dette innebærer aktualiseres i den tredje hoveddelen, blant annet, i kap (15) Inculturation or Syncretism in the Emerging Culture?:

This debate surfaces in Muslim outreach where it is recognized that culture, ethnicity and family life are all united with religion; thus some advocate that people can become Muslim followers of Jesus rather than officially convert to Christianity (218).

Dette er, etter min mening, et de mest brennende spørsmål innen missiologien i dag. Det dreier seg om en kristen tilnærming til en fjerdedel av jordens befolkning.

Et spørsmål som, som i stor utstrekning, har vært fremmed for norsk teologi og forkynnelse er; ”What is the gospel in this place?” (167). Til tross for at evangeliet inneholder evige sannheter ser vi, gjennom misjons- og kirkehistoren, at det har fått utfolde seg med en veldig variasjon, ikke bare kulturelt, men også teologisk vurdert. Hollinghurst stiller en mengde slike spørsmål til forholdet mellom evangeliet og kulturen, og jeg er tvil om jeg kan følge ham i alle hans antydninger til svar. Men det gjør bare hans bok ekstra leseverdig. Vi lever i tider preget av stagnasjon og tilbakegang i europeisk kirkeliv, og vi trenger sårt noen som kan stille kritiske og konstruktive spørsmål til hvordan vi fremtrer som kirke i denne tiden.

Løp og kjøp!

Bokkjøp fra utlandet

Mange av oss som kjøper mye fremmedspråklig litteratur har hatt glede av Amazons gode service. Men utgiftene til porto og forsendelse er nå blitt svært høye. Jeg gjør oppmerksom på at engelskspråklige bøker nå kan kjøpes uten tillegg for porto og pakking hos The Book Depository, jf link under bokbestillinger i margen til høyre. Det tar litt mer tid, men de har utmerket service og  jeg har selv spart ganske mye penger på å handle der de siste mnd.

Dessuten sender capris nordiske bøker portofritt.

«Living in the End Times»?

Jeg har i den siste tiden, tidvis, lest noe i to bøker som har det poeng felles at vi lever i en tid hvor det er umulig å forutsi hva fremtiden vil bringe. Men begge forutsier en svært kritisk tid for menneskeheten, med store omveltninger.  Nå er det vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Og vi lever på mange måter i en privilegert og beskyttet avkrok av verden. Men vi gjør klokt i å spørre; hvor lenge vil det vare? Jeg kommer først til å gi en kort omtale av bøkene og deretter spørre hva disse fremtidsperspektivene, eventuelt, kan ha å gjøre med kirkene i Norge.

Den ene er skrevet av Joshua Cooper Ramo, redaktør og økonom med en bred bakgrunn fra ulike internasjonale institusjoner, og har tittelen The age of the unthinkable – why the new world disorder constantly surprises us and what to do about it, London: Little, Brown 2009 (279s).

På bakgrunn av trender innen samfunnsvitenskap, økonomi, politikk, naturvitenskap, uavklarte kriger, terrorisme og global maktkamp tegner han opp et landskap hvor det eneste sikre er å være forberedt på alt.

The main argument of the book is not particularly complicated: it is that in a revolutionary era of surprise and innovation, you need to think and act like a revolutionary (11).

Jeg leser ikke «revolutionary» i noe spesielt ideologisk perspektiv, men som villighet til rask omstilling og tilpasning til nye forhold. Han henviser til ustabiliteten innen internasjonal økonomi, politikk og fredsarbeid som preger den globale scene, og bruker metaforer som sandslott (sandpile), snøskred (avalanche) og tsunami. Alt for å fremheve ustabiliteten og sårbarheten ved de komplekse forhold som preger verdenssamfunnet i dag.

Som svar på utfordringer tiden stiller oss overfor lanserer han begrepet «Deep security» (108f). Hovedpoenget, dersom jeg har forstått ham riktig, er utforme en strategi som går ut på å behandle ulike kriser som epidemier; det gjelder å oppdage dem tidlig og hindre smitteeffekt. Han henviser til kunstnere og vitenskapsmenn som har hatt en intuitiv evne til innlevelse, «with their deeper instinct for the vibrations of history and culture» (114), i den tiden som lå foran dem.

Poenget med å lære å tenke ”in deep-security terms” er å forsøke å gjøre våre samfunn så fleksible og elastiske (resilient) som mulig. Bare da kan vi absorbere og tilpasse oss de skiftende forhold som møter oss.

Resilience will be the defining concept of twenty-first security, as crucial for your fast-changing job as it is for the nation (172).

Det er ikke tvil om at Ramo har mange viktige poeng vedrørende situasjonen i verdenssamfunnet. Men jeg er i tvil om han vil lykkes med å skape gehør for sitt prosjekt, ettersom det er enkeltmennesker han primært henvender seg til, ”[…] that each of us, any of us, can unleash powerful and permanent change” (261). Han innrømmer at det vil koste enorme (tremendous) ofre for enkeltpersoner, og avslutter boken med følgende spørsmål: This age, what does it demand of me? (263).

Jeg savner et etisk underliggende perspektiv som kan begrunne de ofre som er nødvendige, og som kan motvirke den grådighet som mer og mer preger enkeltmennesker, ikke bare i den vestlige verden, men i den framvoksende middelklasse i det globale samfunn.

Living in the End Times

Den andre boken er skrevet av Slavoj Žižek, en slovensk filosof, som er virksom ved universitetene i London og i Ljubljana. Titlen er Living in the End Times,London *New York, Verso 2010 (vi-xv + 416s). Det er en massiv og krevende bok med vektlegging på politisk filosofi, og jeg sikter bare på en kort og oversiktsmessig framstilling av deler av boken. Til tross for at forfatteren klart framstår som ateist (401) er han fortrolig med bibelske tekster og metaforer, og anvender gjerne slike når han skal illustrere et poeng. Žižek legger klart frem premissene for sin fremstilling:

The underlying premise of the present book is a simple one: the global capitalist system is approaching an apocalyptic zero-point (x).

Han griper til de fire ryttere Johannes Åpenbaring (kap 6) når han skal beskrive denne krisen. Den første rytteren representerer den verdensvide økologiske krisen, den andre konsekvensene av den biogenetiske revolusjonen, den tredje ubalansen det økonomiske systemet, inklusive spørsmålet om råvarer og den fjerde rytteren den eksplosive veksten i sosial diskriminering og ekskludering.

Det er interessant hvordan han bruker Elisabeth Kübler-Ross fem stadier i en sorgprosess i møte med denne globale krisen, ”this great disorder under heaven” (Mao). Reaksjonen fra verdenssamfunnet beskrives som en ”collective respons to the economic Armageddon”, og gjennomgår denne utviklingen:

 1) Denial (fornektelse av fakta, dette kan ikke hende meg), 2) Anger (sinne, hvordan kan dette hende meg?), 3) Bargaining (forhandling, la meg først …), 4) Depression (resignasjon) og 5) Acceptance (jeg er nødt til å akseptere, så la meg forberede meg på det). Han bygger opp boken i 5 deler tilsvarende disse stadier, ispedd 4 Interludes, hvor han utdyper krisen.

Dersom vi spør om hans ideologiske ståsted fremgår at han forsvarer ”a Non-Marxist”, (186) lesning av Karl Marx. Det føres en avansert og interessant diskusjon om hvordan dette skal skje, noe som vi avstår fra å gå inn på. Interessant er også diskusjonen om Hollywoods rolle. (Hollywood today: Report from an Idelogical Battlefield (54-79)). Det påpekes, om jeg har forstått forfatteren rett, at det foregår en kraftig ideologisk kamp i filmverdenen, mellom filmskapere som ønsker å sette et kritisk søkelys på utviklingen, og de som primært å sikter på underholde. Med fare for å fungere som dop, brød og cirkus, i den pågående krise.

Det gjør unektelig inntrykk å lese forfattere som, med forskjellige ideologiske utgangspunkt, setter så tydelig navn på den krisen verdenssamfunnet synes å være vei inn i. Hjemlige, nesten daglige, avisoppslag om finanskrise, økologisk krise, klimakrise og matvarekrise gjør at dette rykker nærmere vår hverdag.

Under lesningen av disse bøkene ble jeg slått av hvor aktuelle disse problemstillingene egentlig er for norsk kirkeliv, og da særlig for DnK. Jeg konsentrer meg utelukkende om ett aspekt og stiller noen spørsmål som for meg er blitt påtrengende. Er DnK overhode forberedt, strukturelt og økonomisk, på en eventuell finansiell krise? Har den de muligheter til fleksibilitet og rask omstilling som en krise måtte kreve? Snarere synes det meg som om DnK i er ferd med å anta byråkratiske og institusjonelle dimensjoner som aldri før. Det skjer ved en utbygging av sentralkirkelige organer, så vel som store staber på bispedømme- og tildels prostinivå. Dette medfører en krevende økonomi, som gjør kirken enda mer avhengig av statlige og kommunale midler enn tidligere. Og det i en tid hvor mange lokalmenigheter krymper, og det lokalkirkelige grasrotengasjement avtar. Hva vil skje om statlige og kommunale organer finner ut at de har nok med presserende utgifter til helsevesen, eldreomsorg, pensjon og skole? Og argumenterer for at kirkefolket må ta et hovedansvar for sin egen økonomi? Det skal ikke stor fantasi til å forestille seg at dette kan skje i forbindelse med det forestående skille mellom stat og kirke, og ikke minst dersom det oppstår en reell økonomisk krisesituasjon. Hva med lønninger til kirkelige ansatte i en slik situasjon? Har biskoper og kirkebyråkrater tatt høyde for at en slik situasjon kan oppstå? Det er stor sannsynlighet for at dette blir møtt med Denial, men la meg forsøke meg med et par-tre forslag til en kirkelig strategi for fremtiden.

1) Sørg for å slanke de sentralkirkelige organer, også bispedømmenes staber, mest mulig og overfør flest mulige av de frigjorte ressurser til lokalmenighetsplan. Det er der kampen om kirkens fremtid vil stå.

2) Sørg for å utarbeide en plan for en selvstendig kirkeøkonomi basert på regelmessig givertjeneste, gjerne etter et evangelisk motivert tiendeprinsipp. Det er det som skjer i frikirkelige sammenhenger i landet vårt og de fleste steder rundt om i verden. Den anglikanske kirke i England er, i hovedsak, finansiert på denne måten.

3) Legg til rette for en utstrakt bruk av ulike frivillige medarbeidere på alle plan i menighetenes liv, og skolér kommende prester i å arbeide i team hvor lekfolk kan spille en ledende rolle sammen med prester og andre kirkelige ansatte.

”- og så kom Da Vinci koden og ødela alt sammen”

Ettersom det har kommet til mange nye lesere av min blogg i løpet av sommeren og høsten tillater jeg meg å publisere dette innlegget fra mai på nytt, jf også Jesus – «slik han virkelig var»? fra 10 sept.

Omtrent slik utrykte den tidligere syklisten og populære sportskommentatoren Dag Erik Pedersen seg i et intervju med A-magasinet i april 2011. Han refererte til en periode i sitt liv da han hadde vært seriøst på sporet etter Gud.

            Det fikk meg til å tenke på hvor lite motforestillinger det er blant folk flest til konspirasjonsteorier og uhistoriske påstander om Jesu liv og omstendighetene omkring dette, og hvor lite alvorlig kirken tar dette. Livssynskampen hardner til, blir mer aggressiv og går lengre og lengre ned i årskullene. Det er, for eksempel, ikke uvanlig at 14-15 årige innsendere i Aftenpostens spalte Si ;D betegner seg om ateister. En kan spørre om det foregår en gigantisk hjernevask av befolkningen i det tidligere kristne Europa. Det synes å skapes et hukommelsestomrom som er i ferd med fylles med ensidige beretninger om maktovergrep som er begått i kristendommens navn.  Og det er nok å ta av; vi må alle erkjenne at religion, og ikke minst ulike makthaveres bruk, også kirkelige, av denne i sitt maktspill, har forårsaket mange konflikter og maktovergrep. Men dette er ferd med overskygge de livsviktige impulser som utgikk fra Jesus fra Nasaret, “respect for life, love, truth, honesty, gentleness and purity” og som, sammen med, humanistiske impulser fra Hellas og Rom har vært grunnleggende for europeisk kultur, Green (2009:9). Den engelske teologen og evangelisten Michael Green har da også kalt en av sine bøker LIES, LIES, LIES! Nottingham: IVP 2009.

Lies, Lies, Lies!: Exposing Myths About the Real Jesus

Han er spesielt opptatt av det løgnaktige bilde av som skapes av Jesus i mye nyere litteratur. Og Greens bok vil være nyttig for mange prester og konfirmantlærere. Han siterer professor Craig Evans, som etter min mening helt korrekt, sier om mye nyere litteratur at “they are trying to smuggle into the first century a mystic, Gnostic understanding of God and the Christian life, even though the first century Christians had never heard of these things. The core message of Christianity, that Jesus is the Messiah, he´s God´s Son, he fulfils the scriptures, he died on the cross and thereby saved humanity, he rose from the dead – those cores issues were not open for discussion. If you didn´t buy you weren´t a Christian.” (45f).

Green går inn på en rekke spekulative teorier om Jesus og den kristne kirkes framvekst, og han lykkes på populær, men seriøs, vis å vise hvor svakt grunnlaget er for disse.

Nå har vi en rekke velskrevne bøker på norsk også, for eksempel Oskar Skarsaune, Den ukjente Jesus. Nye kilder til hvem Jesus var? Da Vinci – Gralsfortellingene – Thomasevangeliet – Q-kilden, Oslo: Avenir 2005,

produktbilde

 Bjørn Are Davidsen, Da Vinci koden dekodet, Oslo: Lunde 2006

Da Vinci dekodet

 og Bjørn Are Davidsen, Da jorden ble flat – Mytene som ikke ville dø, Oslo: Luther 2010.

produktbilde

Dette er apologetikk på sitt beste, allment forståelig, men seriøst. Men det virker som dette er ukjent for allmennheten, også for mange aktive kristne. Og det mangler ikke på interesse når en tar opp slike spørsmål, og de spør; tenk om vi kunne få høre mer om det i forkynnelsen i menigheten. Professor Egil A. Wyller lanserte i sin tid et ordspill, “Den troende tanke, og den tenkende tro”. Vi trenger en ny bevissthet på at det ikke er farlig å bruke tanken. Tvert om, den kristne skapertro representerer et kall til å tenke og utforske tilværelsen. Jeg tror at mange prester og predikanter undervurderer sine menigheter når de ikke tar høyde for de intellektuelle utfordringer som ligger i tiden, og de gjør unge kristne til et lett bytte for aggressive  gymnas- og universitetslærere som serverer lettvint kritikk av kristentroen.  Ja, kanskje må vi begynne å ta opp denne type problemstillinger allerede i konfirmasjonstiden. Kateketer og trosopplærere her er et nytt pensum!