Med Gud i nabolaget?

Denne boken fra Alan J. Roxburgh har både et prinsippielt, teologisk, og et meget praktisk sikte. Den har utgangspunkt i forfatterens økende uro over at så mange tradisjonelle kirker i USA og Canada har mistet kontakten med folks hverdagsliv. Mange av kirkene tilbyr, i tillegg til gudstjenester, sosiale sammenkomster og «special events», men for mange blir det engangsbesøk. «These folks aren´t  joining. A different kind of church is needed to meet the needs of people like this» (15). Missional. Joining God in the Neighborhood, Grand Rapids: BakerBooks 2011 (s196).

Missional: Joining God in the Neighborhood (Allelon Missional)Det naturlige spørsmål å stille er dermed; hva slags kirke ser Roxburgh for seg. For å forklare det tar han utgangspunkt i en, ifølge han selv, «frisk» lesning av den kjente misjonsbiskopen og teologen Lesslie Newbegin bøker. Etter mange år i India var Newbegin særlig kjent for sin kritiske «utenfra» analyse av vestlig kultur- og kirkeliv. Hans vurdering var, særlig i boken The Gospel in Pluralist Society (1989), at den vestlige kulturen, på forbausende kort tid, hadde mistet sin forankring i den kristne tradisjon, og at mange vestlige mennesker var svært fremmedgjorte i forhold til kristen og praksis.

(I parentes bemerket hadde jeg for to år siden en oppsiktvekkende opplevelse i en engelsk katedral. I følge med 7-8 etniske briter i 50-60 årene ble jeg guidet rundt i kirken. Under en pause i vandringen satte vi oss ned med god utsikt til et motiv med Kristi korsfestelse. På spørsmål fra en i gruppen om hva inskripsjonen  INRI betyr, svarte (katedral-)guiden; jeg har hørt det men kommer ikke på det. Kanskje noen av dere vet. Men ingen den britiske gruppen visste.)

Men Roxburgh avviser at Newbegins anliggende var å gjøre kirken mer effektiv i møte med den vestlige kultur. Hans analyse går dypere. «This book proposes that part of the reason Newbegin has never really been understood or his insights accepted by the church in North America is because people have assumed that his focus was on issues of ecclesiology and the question of how to make the church more effective in late modern culture. This is profound misunderstanding» (44f).

Roxburgh mener at kirkene er så opptatt av ekklesiologiske spørsmål at de ikke opfatter hva Newbegins budskap var, og etter Roxburghs mening det Nye Testamentes, nemlig «a deeply incarnational engagement» (48). Han forsøker å vise hvordan den urkristne misjon, særlig ifølge Lukas-Acta, stadig søker å reorientere seg, bryte grenser og finne nye veier for evangeliet (89). På samme måte som disiplene ikke skulle ta med bagasje (Luk 10,3-4), må de vestlige kirkene være villige til å forlate mye kulturell bagasje og gi seg ut i usikkerhet hvor de vil være avhengige av ukjente mennesker (123-124). Særlig vektlegger han viktigheten av å lytte mer enn å tale, samtidig som vi stiller spørsmålet; What is God up to in our world today? (127).

Det er en meget radikal utfordring Roxburgh konfronterer kirkene den vestlige verden med. I europeisk sammenheng dreier det seg om å oppgi den Christendom modellen, av attractional  type, som de nordiske folkekirkene framdeles klamrer seg til. For Roxburgh avhenger kirkens framtid av om vi vil lykkes i å mobilisere vanlige kvinner og menn til å være grasrotbevegelse, åpen for Åndens ledelse i sitt hverdagsliv. Store deler av boken er bygget opp rundt en utlegging av Luk 10 og det han beskriver som «Journeying Sentness» (127), hvor måltidsfellesskap, også med ukjente mennesker, spiller en sentral rolle. Bokens sentrale budskap kan summeres opp, i et sitat uthevet av forfatteren selv:

If you want to discover and discern what God is up to in the world just now, stop trying to answer this question from within the walls of your churches. Like strangers in need of hospitality who have left their baggage behind, enter the neighborhoods and communities where you live. Sit at the table of the other, and there you may begin to hear what God is doing (134).

Hva vil det kunne komme til å bety konkret for vår måte å tenke menighet på? En ting som jeg umiddelbart vil slutte meg til er tanken om at måltidsfellesskap må spille en sentral rolle. Tid til å sitte ned med venner og naboer. Tid til å dele liv og lytte til hverdagsfortellinger og spørsmål. Det spørs om ikke mange kirkeuvante holder seg borte fra gudstjenester og kristne møter fordi vi hele tiden er opptatt av å tale til dem, og ikke med dem?

Jeg kan ikke gå i detaljer her, men Roxburgh skisserer flere praktiske skritt som menigheter og enkeltpersoner kan ta i retning av å realisere de idealene som tegnes i boken, jf kap 12 Rules for Radicals. The Contours of a Method (165-178) og kap 13 Beginning the Journey. Some Practical Steps (179-190). Det hele må begynne med at kristne mennesker blir mer opptatt av av sitt nabolag og nærmiljø, og slutter å bruke alle krefter på innenkirkelige aktiviteter.

The Spirit is out there ahead of us, inviting us to listen to the creation groaning in our neighborhoods. Only in the wiilingness to risk this entering, dwelling, eating, and listening will we stand a chance to bring the embodied Jesus to world (150).

Det er sjelden at en teologisk forfatter skriver så visjonært og med et så sterkt engasjement. Jeg vil sterkt anbefale denne boken til alle som ikke er fornøyd med måten menigheten når ut i sitt nærmiljø på. Her er både bibelsk motivasjon, såvel som praktiske idéer.

Annerledes lederskap

Det er ikke mange bøker som, etter min mening, er så klare på hva slags ledere vi trenger i vår tid, og derfor  omtaler  jeg denne igjen  for nye lesere av min blogg. Nå mangler det ikke på bøker om lederskap og ledelsesfilosofi i. Både i ulike sekulære og kristne sammenhenger ser en klart behovet for bevisst og gjennomtenkt ledelse. En bok som skiller seg noe ut er Hit the ground kneeling. Seing leadership differently, London: Church House 2008 av den engelske biskopen Stephen Cottrell.

Hit the Ground Kneeling: Seeing Leadership Differently

Det er, i parentes bemerket, i det hele påfallende hvor mange engelske/anglikanske biskoper som skriver innsiktsfulle bøker for tiden.Deres arbeidsituasjon er nokså annereledes enn norske biskopers, og gir dem kanskje større mulighet for å utøve et åndelig lederskap innad i kirken. Cottrells bok har imidlertid et videre sikte enn spesifikt kristent lederskap og innholder mange innsikter av almen interesse. Tittelen er utformet i motsetning til frasen «Hit the ground running», som på norsk vel kan gjengis: løp til du stuper, eller: løp til krampa tar deg. Cottrell har antakeligvis rett i at mange ledere lever et veldig aktivt og hektisk liv, og at dette kanskje også er et ideal for mange.

Hovedtesen i denne boken, ca 90 lettleste sider, er at alt fruktbart lederskap, over tid, forutsetter godt med tid til stillhet og kontemplasjon. «Creativity is usually cultivated in the soil of contemplation», sier han (s4). Og ikke minst gjelder det for kristne ledere at det er gjennom ettertanke, stillhet og bønn at vi kan øse av ressurser utenfor oss selv. For det er nettopp kreativitet og evne til frisk og nyskapende tenkning som særpreger et godt lederskap, sier Cottrell. For mye hastverk hindrer dette og leder for mange ledere til: 1) Utbrenthet/utmattethet, 2) trøtthet av å oppfylle andres forventninger, eller 3) at en går lei av tjenesten på gunn av manglende visjoner og klar retning for virksomheten.

Visjoner, verdier og strategier er viktige og nødvendige også for ham, «Leaders are guardians of the vision,» (s52), men det er nettopp gjennom stillhet og ettertanke at en leder får nye og friske tanker om hvordan den grunnleggende visjonen kan settes ut i livet. Cottrell er selv en leder som har friske tanker om «corporate leadership», om «servant leadership» og om det å gjøre seg selv overflødig som leder: «Only do what only you can do» (s65). Delegér alt annet til medarbeidere og gi dem den støtte de trenger for å kunne gjøre det på en god måte, dvs: «[…] consistent with the agreed vision and values of the organization». Kanskje dette særlig er en bok for slike som ser behovet for hjelp til nytenkning i sin lederrolle, men den har ellers viktige og vise råd til alle som utøver lederskap. Derfor: ta og les!

Jesus – “som han virkelig var”?

Jesu spørsmål: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? (Matt 16,13) har knapt vært mer aktuelt enn i vår tid. Det gis i akademiske avhandlinger, så vel som i populærteologiske publikasjoner, meget forskjellige svar. Og det tegnes ytterst sprikende bilder av hvem Jesus fra Nasaret var. Åpenbart må det her ligge helt ulike valg til grunn med henblikk på vurderingen av kildegrunnlaget, og av hva som skal holdes som historisk holdbart. Jf i nordisk sammenheng Jonas Gardell, Om Jesus (Oslo 2009:17):

Det vi vet om den historiske Jesus, er så lite at hver eneste forsker, teolog eller forfatter må gjøre antakelser, formodninger og sannsynlighetsberegninger, og disse antakelsene, disse formodningene, disse sannsynlighetsberegningene er alltid farget av hvem forskeren eller forfatteren er.

Gardells utsagn er representativt for deler av den internasjonale Jesusforskningen, og hans bok tegner et historisk informert, men allikevel meget spekulativt bilde av Jesus. Dette bilde bryter klart med den kirkelige bekjennelsestradisjon og tradisjonell, kirkelige, forkynnelse. Slik aktualiseres et sentralt spørsmål i den internasjonale debatten nemlig; hva ligger bak denne skepsisen mot evangelienes Jesusbilde?  

Dette er noe av utgangspunktet for Richard Bauckhams Jesusbok, i den prestisjefylte serien A Very Short Introduction […]JESUS,  Oxford: Oxford University Press 2011, (xi-xii, 1-125).

JesusHans premisser legges åpent fram:

“I take the Gospels to be based substantially on the testimony of the eyewitnesses who had known Jesus in his lifetime” (xi).

Begrunnelsen for dette er “[…] that the four Gospels in our New Testament are substantially reliable sources for knowing quite a lot about Jesus” (6).

 Jf også hans monografi Jesus and the Eyewitnesses: The Gospels as Eyewitness Testimony (2006), hvor han går mye grundigere inn på disse spørmål.

Jesus and the Eyewitnesses: The Gospels as Eyewitness Testimony

Bauckham berører særlig skepsisen mot evangelienes Jesusbilde i kap 2 The sources (6-17), og mener denne i høy grad skyldes formhistorikernes (en forskningstradisjon i Tyskland fra 1920-30 tallet) forsøk på å anonymisere evangelietradisjonen. Disse forskerne var nemlig inspirert av tysk folkeminnegranskning. Det typiske for den type litteratur, folkelige legender og eventyr, som en her arbeidet med var at den ikke ble overlevert av navngitte personer, men av lokale, anonyme, miljøer som hadde liten interesse av det historiske grunnlag for innholdet. Disse premissene ble ukritisk overført på utforskningen av evangelietradisjonen, uten hensyntaken til at en her befant seg i et kulturelt og religiøst miljø som var svært annerledes. Typisk for dette var at en nettopp var opptatt av å knytte overleveringen av (hellige) tekster til navngitte personer og øyenvitner (14).

Selv om det i mange internasjonale forskningsmiljøer er foretatt det Bauckham mener er et oppgjør med  formhistorikerenes (feilaktige) metodiske premisser foreligger det, inntil nylig, et ”etterslep” av denne metodiske tilnærming.

In my view, the form critics set the mainstream Gospel scholarship on a false track, but only quite recently have a number of scholars seriously undertaken to correct the form critics´ mistakes (10).

Spørsmålet etter øyenvitnenes troverdighet går imidlertid som en rød tråd gjennom hele boken. Han plasserer Jesus i kap 3 i den samtidshistoriske kontekst, Jesus in his 1st-century context (18-34) og beskriver innholdet i hans liv og virke under kapiteloverskriftene Enacting the Kingdom of God, kap 4 (35-56) og Teaching the Kingdom of God, kap 5 (57-83). Videre drøfter han spørsmålet etter Jesu identitet i kap 6 A question of identity (84-94) og Jesu død og dens betydning for de første kristne, kap 7 Death and new beginning (95-109) og kap 8 Jesus in Christian faith (110-114). Boken er ellers en utstyrt med en fyldig litteraturliste.

 Vi skal til slutt kort stoppe opp ved kap 6, spørsmålet etter Jesus identitet. Jeg siterer igjen Gardell (2009:340):

Slik ble han forvandlet fra veiviser til selve veien. Fra budbærer til selve budskapet. Fra en profet som erklærte alle for rene og forkynte at til med syndere var omfattet av Guds rike, til en kosmisk dommer […].

Det er en gammel tanke at Jesus egentlig var en profet som, etter hvert, i den urkristne forkynnelse, ble tillagt guddommelige attributter. Bauckham peker på at det i alle tradisjonslag entydig forutsettes, og ikke bare i Johannesevangeliet, at Jesus framsto som en guddommelig person, ”Jesus spoke and acted as though he himself embodied  the rule of God that he preached and enacted” (90). Særlig det at han tilsa syndenes forlatelse direkte, det kunne bare Gud selv, og ikke noe menneske på Guds vegne (Mk 2,5-10) brøt radikalt med jødedommens premisser.

For oss som er fortrolig med Sverre Aalens Jahvistiske kristologi kommer ikke det som noen overraskelse. Men mange lesere av Jonas Gardells Jesusbok tar for god fisk det bilde av Jesus og evangelietradisjonen som her presenteres. Kanskje flere av dine tilhørere lurer på hva du mener?

Richard Bauckham tilhører toppskiktet innen britisk nytestamentlig forskning, med bakgrunn, blant annet, som professor ved det anerkjente St Andrews universitetet i Skottland. Hans Jesusbok representerer et konsentrert, kortfattet og meget leseverdig forsvar for de kanoniske evangelienes troverdighet.

Og dersom det gir mersmak så har vi en utmerket bok også på norsk i Hans Kvalbein, Jesus. Hva ville han? Hvem var han?, Oslo: Luther 2008.

Jesus

“Curating Worship” – tilrettelegging for gudstjenstefeiring

En kurator er, også på norsk, noe vi gjenkjenner fra kunstverdenen. “The curator is the person who has the role of imagining and overseeing an exhibition in a gallery or museum. This includes working with an artist or a group of artists, selecting and commissioning which pieces of work to display, and arranging those in the spaces”. (xiii).

Men hva har det med gudstjenestefeiring å gjøre?

Curating Worship

Det er den anglikanske presten Jonny Baker, som spiller en ledende rolle innen Church Mission Society i UK, som står som utgiver av boken Curating Worship, New York: Seabury Press 2011, og som søker å tydeliggjøre begrepet innenfor en gudstjenestesammenheng. Baker er en av pionerene innen det som kalles “alternative worship”, http://www.alternativeworship.org/ og var i (2003) en av utgiverne av en bok med samme navn.

Alternative Worship

Nå går han et skritt videre og forklarer at en “kurator” bak en gudstjeneste ikke er en tradisjonell liturg, eller en gudstjensteleder, men en person, eller helst en gruppe på 4-5, som planlegger hva en gudstjeneste skal handle om, hvilke virkemidler som skal brukes, hvilket sted som er egnet (om ikke et kirkerom velges) og hvilke personer som skal delta. “A worship curator makes a context and frame for worship, arranging elements in it. The content is provided by other people”. (xiv).

Boken består av to deler. I den første utdyper Baker hvordan en kan finne inspirasjon hos kuratorer i den “sekulære kunstverden” til å skape det han kaller; “spaces for encounter: for experience, for reflection, to change speed, for prayer, for questions, for exploration, for meditation, for provocation, for moments of epiphany”. (7). Han er inne på hvordan tidene har forandret seg innenfor den anglikanske kirkefamilien slik at de slipper å frykte “the liturgical ‘thougth police’ who are waiting to pounce on anyone who doesn´t abide by the rules!”. Et utsagn fra Lambeth konferansen 1990 (en samling hvert 10 år av alle biskoper som tilhører det anglikanske kirkefellesskapet) begrunner hvorfor denne tradisjonen, som har vært preget av strikte liturgiske  gudstjenester, er blitt adskillig mer kulturelt fleksibel:

Our lack of inculturation has fostered both the alienation of some Christians and an over ready willingness of others to live in two different cultures, one of their religion and the other of their everday life. Other Christians again have left our churches because of this culturel insensitivity. Similarly non Christians have found the foreigness of church a great barrier to faith. (17f)

Bokens andre del, som er den fyldigste, består av interjuer som Jonny Baker har gjennomført med en rekke personer som har fungert som «kuratorer» av ulike utradisjonelle gudstjenster. Her beskrives gudstjenesterfeiring i kunstmuséer, parkeringsanlegg, 3-4 rums leiligheter med anledning til å forflytte seg fra rum til rum, offentlige parker, en strandhytte og naturligvis kirkebygg. Ofte er dette kreative personer som utøvende kunstnere, arkitekter og skuespillere, men også ordinerte prester.

Boken er forsynt med et Appendix: Grace curation practical guidelines som beskriver forberedelsesprosessen som følges i det gudstjenestefellesskapet (Grace som samles i St Mary´s, Ealing, jf link under menigheter i Londonområdet) Baker selv tilhører.

Jeg vil tro at dette passer inn i det reformarbeidet med gudstjenesten som foregår i DnK, hvor gudstjensten ikke bare sees   som prestens  ansvar, men hvor en nettop kan tenke seg at en gruppe på 4-5 personer (gudstjensteutvalg) kan engasjeres i forberedelsesarbeid. Denne nevnte boken kan opplagt fungere som en ressursbok for slike grupper, selv om en, i første omagng,  ikke går for de mest radikale løsninger.