Planlegg i tide – stabsreise til England?

Jeg gjør oppmerksom på et utmerket kurs arrangert av stiftelsen:

Flower

på konferansesenteret Swanwick, Derbyshire, 7th – 10th November 2011. Flere norske prester og menighetsarbeidere, særlig fra Stavanger bispdømme, har allerede hatt gleden av å delta på disse kursene. De sikter seg inn på tradisjonelle menigheter, særlig Church of England, og søker å inspirere disse til å tenke mer målrettet.

Jf hjemmesiden deres for mer opplysninger og muligheter for påmelding:

http://www.leadingyourchurchintogrowth.org.uk/

Visjonsstyrt menighetsliv

Kirkene i Storbritannia var, blant europeiske kirker, tidlig ute med å tenke strategier og kirkelig ressursbruk. Dette gjelder også den anglikanske kirke (CofE). Ikke minst hadde dette med økonomiske forhold å gjøre. Til forskjell fra de evangeliske folkekirkene i Tyskland og Skandinavia, som i stor utstrekning var finansiert via offentlige midler, var CofE avhengig av den kirkelige grasrotøkonomi. Dette førte til at en var nødt til vurdere ressursbruken i kirken og foreta vanskelige prioriteringer. I lys av de stadig nedadgående kurver for medlemskap, i CofE må medlemmene aktivt bekrefte sitt medlemskap hvert 7 år, og det økende antall stengte kirker, tvang det seg fram en økende bevissthet om hva som er kirkens egentlige oppdrag i verden.

Jf rapporten Mission-shaped- church på denne blogg (22 juli 2011). Fra og med slutten av 1980 tallet vokste det fram ulike programmer som skulle hjelpe til å drive målrettet planlegging og tenke igjennom visjonene for menighetene. Den boken som skal omtales her summerer opp utviklingen fra flere bispedømmer, særlig London, og gir oversikter over noen av resultatene.

Mike Chew & Mark Ireland, How to do Mission Action Planning. A vision-centred approach, London: SPCK 2009 (155s).

                    How to Do Mission Action Planning: A Vision-centred ApproachForfatterne tar utgangspunkt i et program som ble lansert av David Hope, biskop av London 1991-1995. Det ble kalt Mission Action Planning (MAP), og ble introdusert i alle menigheter i London bispedømme. På spørsmålet om det ikke bare dreide seg om en kopiering av næringslivets tenkesett, svarte Hope med å henvise til Pastoralbrevenes visjon om å være gode forvaltere. Dessuten understreket han at det var viktig å være åpen for Den Hellige Ånds ledelse, ”Sometimes when you are making your plan, something comes in from the side wind and turns it upside down – that´s the work of the Holy Spirit” (s33). Da David Hope senere ble erkebiskop av York introduserte han MAP der, og la enda mer vekt på den åndelige side, på bønn og det å lytte til Åndens ledelse.

Chew og Ireland henviser også til sine erfaringer forskjellige steder i landet, og behandler MAP som et rammeverk som gir rum for å bruke ulike programmer for menighetsutvikling. Fordelen er at det gir mange konkrete og nyttige innspill for menighetslivet, samtidig som det er fleksibelt og ikke knyttet opp til et spesielt opplegg.

Men formuleringen av en visjon for menighetens liv hører alltid med:

A good Vision statement, shared and supported by people, can inspire them to pray about the future and to get involved in practical ways. It acts like a compass and a magnet – pointing the way ahead, and drawing and drawing the people to work together. (s70).

Det er for tidlig å summere opp de statistiske resultater, men av 19 bispedømmer hvor en har utprøvd MAP prinsipper har 11 registret numerisk vekst i det ukentlige gudstjenestebesøket. Adskillig flere bispedømmer er preget stagnasjon og tilbakegang.

Selv mener jeg at norske menigheter mange steder i landet står foran en skjebnetid. Ikke bare vil overføringene fra det offentlige gradvis reduseres på bekostning av helse, eldreomsorg og skoledrift, men de svake gudstjenestestatistikkene, særlig for barn og ungdom, viser at det er fare for kirken. Det finnes ikke noen lettvinte løsninger på denne sitasjonen, men vi kan utvilsom lære av hvordan CofE mange steder har taklet situasjonen. Ikke minst på bispedømme nivå!

Ateismens virkelige dilemma

I boken Atheist Delusions (2010) (omtalt denne blogg 1 juli 2011) konfronterer den amerikanske teologen og filosofen David Bentley Hart de nye ateistene, som primært, er opptatt av hvordan verden og universet har utviklet seg, med følgende klassiske problemstilling:

The question of existence does not concern how it is that the present arrangement of the world came about, from causes already internal to the world, but how it is that anything (including any cause) can exist at all (103).

 Spørsmålet om eksistens vedrører ikke hvordan den aktuelle tilstanden i verden er kommet i stand, ut fra årsaksforhold som er innebygget i denne, men hvordan det har seg at noe (inkludert noe årsaksforhold) i det hele tatt kan eksistere.

 I boken On Guard. Defending Your Faith with Reason and Precision (2010) (omtalt på denne blogg under overskriften Intelligent trosforsvar 20 feb 2011) utdyper William Lane Craig den tankegangen betydelig. Kap 4 har tittelen Why did the Universe begin? (73 – 104). Han viser hvordan denne tankegangen var en del av tidlig kristen og jødisk, og, etter hvert, muslimsk apologetikk. Ja, faktisk har dette, såkalte kosmologiske gudsbeviset, navn etter en muslimsk filosof i Persia på 1000 tallet, Al-Ghazali.

Han slår fast, som første premiss, i en argumentasjonskjede: Whatever begins to excist has a cause. Craig drøfter hvordan forskjellige vitenskapsteoretikere har forsøkt å forklare hvordan universet skapte seg selv, og karakteriserer dette som  ”logically incoherent” (99).

Dette er ateismens virkelige dilemma.

 Intet kan skape intet – Intet kan ikke skape intet

Intet kan ikke kalle fram noe av intet

 Det kan bare himmelens og jordens Skaper og Herre. Han som står utenfor tid og rum og taler sitt mektige skaperord, Salme 33,9:

 Han talte, og det skjedde, han bød, og det stod der.

Gudstjeneste – framdeles på en kanal?

Den anglikanske teologen og presten Alister McGrath viser en bemerkelsesverdig vilje til kirkelig selvkritikk når han i en kommentar til “Gud er død `teologien´” på 60 og 70 tallet skriver: “Was it so surprising that people concluded that God was dead when the supposed communities of his habitation were so dreary and uninteresting?” Alister McGrath, Heresy. A History of Defending the Truth,London: SPCK 2009, (s233).

Var det så overraskende at folk konkluderte med at Gud var død når det som skulle forutsettes å være de fellesskap  hvor han hadde tatt bolig framsto som så kjedelige og uinteressante?  

Siden det har CofE drevet et omfattende reformarbeid med ulike gudstjenesteformer, og like så viktig, gitt enkeltmenigheter frihet til å arbeide med stedegne gudstjenester. Og det bærer frukter, ikke minst i Londonområdet, men rundt om landet finnes det nå voksende menigheter med en mer uformell liturgi. Det gis plass for lovsang og tilbedelse, sentral evangelisk forkynnelse, muligheter for samtale og forbønn, ulike åndelige gaver i funksjon og, ikke minst, mindre grupper som styrker fellesskapslivet i menigheten. Og det legges stor vekt på at gudstjenesten må omsluttes av bønn. Framdeles finnes menigheter som framtrer som “dreary and uninteresting”, men flere og flere biskoper opptrer nå som pådrivere for et mer fleksibelt og dynamisk menighets- og gudstjenesteliv. Ja, hele bispedømmer er preget av en grundig gjennomtenkning av ulike sider ved sin virksomhet, jf for eksempel Birmingham hvor parolen er Transforming Church, http://www.birmingham.anglican.org/information/transforming_church.html

Hvordan er så situasjonen i Norge? Jeg ble minnet om dette sitatet fra McGrath da jeg nylig hørte en kommentar fra en mann i 50 årene, “jeg var i kirken for to uker siden, og det var drepende kjedelig”.

På websiden Møtestedet, http:// www.kirken.no/gudstjenesten sies det som en introduksjon til det pågående arbeid med gudstjenestefornyelse i DnK:

Gudstjenesten skal være et levende møtested mellom Gud og mennesker til nye tider og nye generasjoner – derfor må den stadig fornyes.

Videre finnes det her ulike dokumenter og rapporter som legger viktige føringer for den videre fornyelsesprosess. Det tales om et overordnet mål for dette, uttrykt ved de tre stikkordene:

fleksibilitet – involvering (deltakelse) – stedegengjøring

Dette er utmerkede stikkord, men jeg har et inntrykk av at det skjer, underveis i prosessen, en tilstramning i menighetenes muligheter for fleksibilitet og at det blir den bundne, liturgiske, formen som blir hovednormen.

Jeg skulle ønske litt mer realisme inn i arbeidet med gudstjenestereformen. Det er et ubestridelig faktum at deltakelsen ved de strikte liturgiske gudstjenestene i de siste tiår har gått nedover, og at forsamlingenes alder har gått oppover. Mange steder er barn og unge totalt fraværende. Det gjelder ikke bare i Norge, men i Sverige, Danmark, Tyskland og England. Men foreløpig er det bare i England at en har lyktes med å snu noe av nedgangen.

Og det har å gjøre med at en ikke lenger kun sender gudstjeneste på en kanal, men tillater en bredde i gudstjenestelivet som vi i Norge kun kan drømme om. Det innebærer at de liturgisk, bundne, gudstjenester har sin plass, ikke minst i katedraler og ved høytidelige markeringer, men at det i høy grad gis rum for lokale variasjoner og ulike utforminger av gudstjenestene.

Jeg tillater meg å løfte fram en artikkel som er skrevet på slutten av 1990 tallet hvor det er et hovedpoeng å påpeke at gudstjenestelivet i de første 300 -400 år av kirkens historie nettop var preget av stor fleksibiltet, og av en veksling mellom faste og frie ledd, mellom struktur og spontanitet :

DEN UKRISTNE GUDSTJENESTE OG VÅR. PERSPEKTIVER OG UTFORDRINGER,

opprinnelig publisert i Misjon og Teologi. Årskrift for Misjonshøgskolen 1998/1999.

http://brage.bibsys.no/misjon/handle/URN:NBN:no-bibsys_brage_5202

John Stott (1921-2011) – til minne

John Stott døde 27 juli 2011, 90 år gammel. Han var på dødsleiet omgitt av venner i bønn mens de lyttet til Händels Messias. Begravelsen skjedde 8 august i All Souls, Langham Place, kirken han hadde en tilknytning til nesten hele sitt liv.

I have had the extraordinary experience of being a member of the same parish church for almost the whole of my life – as a child, as a student, as a newly ordained curate, as rector and as rector emiritus. ( The Living Church, 2007, 150)

Fra talerstolen her, gjennom mer enn 50 bøker, og en verdensomspennende  preken- og foredragsvirksomhet, har han øvet en stor innflytelse på prester og forkynnere over hele verden, også i Norge. Jf en oversikt over hans liv og forfatterskap http://en.wikipedia.org/wiki/John_Stott , http://www.langhampartnership.org/ og  http://johnstott.org/. Jeg var selv fortrolig med flere av hans bøker fra studietiden på 1960 tallet, og fikk som ung studentprest høre ham, første gang, under en konferanse i Finnland i 1973. Senere har jeg hatt anledning til å lytte til hans undervisning under konferanser og møter i utlandet, såvel som i Norge. Et særlig privilegium har det vært å være hans tolk ved ved et par anledninger i Norge.

Det som slår en ved John Stott er den høie kvalitet og følelse av gjennomarbeidethet som preget både hans bøker, foredrag og taler. Han hadde en særegen evne til balansere standpunkter og finne fram til formuleringer som kunne finne tilslutning, jf,

[…] we need to develop «BBC» (balanced, biblical Christianity) by combining truths which complement one another and not separating what God has joined. (The Living Church, 2007, 110)

Denne egenskapen kom godt med i hans arbeide med Lausannepakten og flere ekumeniske, internasjonale, dokumenter. Og han var en mester både når det gjaldt «expository preaching», skriftutleggende forkynnelse, gjerne vers for vers eller avsnitt for avsnitt, og når det dreide seg om oversiktlige, tematiske, framstillinger av populærteologisk karakter.

De fleste av hans bøker er framdeles tilgjengelige på markedet, og om skal jeg trekke  frem noen som har hatt betydning for meg vil jeg nevne populære bibelkommentarer som The Message of Galatians (1968), Christian counter-culture. The Message of the Sermon of the Mount (1978), The Message of Ephesians (1979) og, særlig, den modne og vise tolkningen av Romerbrevet, The Message of  Romans (1994). Til prekenforberedelse har jeg hatt nytte av The Preacher´s Portrait. Some New Testament Word Pictures (1961) og Between Two Worlds. The Art of Preching in the Twentieth Century (1982). Personlig holder jeg kanskje The Cross of Christ (1986) som det ypperste Stott har skrevet.

Men han utgav bøker inntil et par år før han døde, og jeg vil omtale kort et par av disse. Den første er The Living Church. Convictions of a Lifelong Pastor, Downers Grove, Illinois: IVP 2007 (178s).

Living Church: Convictions of a Lifelong PastorJeg mintes, da jeg leste denne boken, en gjesteforelesning han holdt på Misjonshøgskolen på begynnelsen av 80 tallet. På spørsmålet om hva han særlig ville vektlegge dersom han skulle begynne som ny prest i en menighet, svarte han: Jeg ville forkynne den bibelske visjonen, og ulike bilder, om hva en menighet er tenkt å skulle være, inntil menigheten responderte; vi vil være en slik menighet! Dette gjenspeiles også i denne boken, og i særlig i et Appendix 2, hvor han knytter an til Martin Luther Kings ord, I Have a Dream of Living Church (166-169), – of  a church which is a biblical church, – a worshipping church, – a caring church, – a serving church, – an expectant church.

Stott var fortrolig med diskusjonen rundt fresh expressions of church og emerging churches og mente tradisjonelle og nye menigheter bør lytte til og lære av hverandre (s15). Han bruker også sterke ord når det gjelder tradisjonelle menigheter. Mange av disse har «heretiske strukturer» fordi de ikke har tilstrekkelig rum for fellesskapsperspektivet (koinonia, s90-96) og, ikke minst, for misjonsperspektivet som er et grunnleggende trekk ved en kristen menighet (s55f). Boken er oversiktlig og vel strukturert med innledning, 8 kapitler, en konklusjon og tre korte appendices. Vi nevner kap 8 med overskriften IMPACT. Salt and Ligth (s128-142) som uttrykker Stott samfunnsengasjement og ønske om at den kristne menighet skal være en motkultur i verden. Det gjør inntrykk at han makter å summere opp så enkelt og  presist noen  viktige trekk ved ekklesiologien.

Den siste boken som skal omtales var den siste fra John Stotts hand, The Radical Disicple. Some neglected aspects of our calling, Downers Grove, Illinois: IVP 2010 (140).

                                                                                                 The Radical Disciple: Some Neglected Aspects of Our CallingI et etterord (s136) gir han uttrykk for at han nå legger ned sin penn (bokstavelig talt, ettersom han ikke har brukt computer, men sekræterer). Denne boken har vært karakterisert som den mest selvbiografiske han har skrevet, og det er tildels riktig når det gjelder sårbarhet i møte med alderdom og sykdom. Allikevel hindrer hans britiske oppdragelse ham i å finne fram til et » typisk hjertespråk». Ikke desto mindre er denne boken preget av et sterkt engasjement for den kristne menighets og den enkelte disippels åndelige liv, ikke minst temaer han synes er undervurdert.

So my purpose in this book is to consider eight characterics of Christian discipleship that are often  neglected and yet deserve to be taken to be taken seriously. (s16)

Disse er Nonconformity – Christlikeness – Maturity – Creation Care – Simplicity – Balance – Dependence – Death. En har inntrykk av at mange av disse trekkene var typiske for John Stott selv. På sykeleiet minnet han seg selv på at «Christianity […] makes it plain that the road to life is death» (s112). Men det gjelder ikke bare den fysiske død. Hvetekornets lov (Joh 12,26) gjelder på mange områder i livet. Han minner oss om hvordan apostelen Paulus og mange kristne brødre og søstre rundt om i verden gjennomgår forfølgelse og lidelse. Etterfølgelsen av Jesus har sin pris. I alt dette gjelder det å holde fast på det kristne håpet, «The best is yet to come.» (s132).

Med disse to bøkene har John Stott etterlatt seg verdig testamente.

Konservativ, evangelikal, teologi – også et barn av opplysningstiden?

Ifølge David Bentley Hart (jf denne blogg 1 juli 2011) avfødte opplysningstiden (fra slutten 1700 tallet) både en sekulær og religiøs, dogmatisk, fundamentalisme. Mens oldtidens og middelalderens kirke hadde et forholdsvis åpent forhold til forskjellige naturvitenskaplige resultater og teorier, følte opplysningstidens kirker, særlig de protestantiske, seg truet av ulike vitenskapsgrener som opererte med et lukket verdensbilde.

Dette førte til at den såkalte liberale teologi hadde en tendens til å avskrive Jesu underberetninger og alt som stred mot den menneskelige fornuft i Bibelen. Den konservative teologi, derimot, forsvarte under og det overnaturlige innenfor den bibelske kanon, men hadde en tendens til å innta en rasjonalistisk holdning overfor åndelig erfaringer og såkalte mirakuløse nådegaver i kirkens historie. Det var nærmest et fastlåst dogme at slike fenomener og gaver var begrenset til aposteltiden.

Også Alister McGrath er inne på noe av dette i boken A Passion for Truth : the intellectual coherence of evangelicalism, Downers Grove, Ill, 1996, s175. Innflytelsen fra opplysningstiden sier han:

has had a devastating impact on evangelical spirituality, and placed it in a serious disadvantage in relation to the spirituality of both Roman Catholicism and Eastern Orthodoxy. The Enlightenment forced evangelicalism into adopting approaches to spirituality which have resulted in rather cool, detached and rational approaches to Scripture.

[…] Yet the Enlightenment is over. We need to purge rationalism from within evangelicalism. And that means recovering the relational, emotional and imaginative aspects of biblical spirituality, which the Enlightenment declared to be improper.

I et foredrag i Århus, i regi av Menighedsfakultet, Dialogcenteret og Oasebevegelsen i Danmark (2005) prøvde jeg å vise at det er atskillige flere nyanser innenfor den evangelikale tradisjon idag, og at en er mer åpen for ulike sider ved erfaringsdimensjonen i kirkens liv.

Dette foredraget er ikke publisert noe sted og gjøres tilgjengelig, i noe ubearbeidet form, her:

ERFARINGSDIMENSJONENS PLASS I KIRKENS LIV

http://menighetsressurs.no/upload/files/erfaringens-plass-i-kirkens-liv.pdf

Gå og gå, så går allting godt. Legemets teologi – dementi

 I denne tid med fokus på livsstilsykdommer, ble jeg minnet på et utsagn fra en prest som hadde bevart sin fysiske og mentale helse inn i høy alder. Han henviste til at han hadde gjennomført en times spasertur omtrent daglig i hele sitt voksne liv, og la til; gå og gå, så går allting godt.

Jeg er ikke sikker på om han hadde følgende sitat fra Søren Kierkegaard i minne:

Tap for all del ikke lysten til å gå.

Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag,

Og jeg går fra enhver sykdom.

Jeg går meg til mine beste tanker,

Og jeg kjenner ikke den tanke så tung

At man ikke kan gå fra den.

Når man slik fortsetter å gå,

Så går det nok

Jeg beklager at jeg er nødt til å dementere (jf 8 mars 2011)  at det ikke er mulig å gå fra enhver sykdom, men ellers er det mye visdom i dette sitatet.

Repitisjonskurs i homilletikk

Jeg har tillatt meg å gjøre tilgjengelig, on-line, et grunnkurs i homiletikk, Homiletikkens ABC+D. Elementær innføring i prekenlærens hovedelementer (2006). Det dreier seg om en noe utradisjonell framstilling, selv om det hele tiden foreligger kryssreferanser til mer tradisjonelle lærebøker som:

Thomas G. Long, The Witness of Preaching (1989, nytt revidert opplag 2005), Halvor Nordhaug, … så mitt hus kan bli fullt. En bok om prekenen (2000), Olav Skjevesland, Det skapende ordet. En prekenlære (1995)og Carl Fredrik Wisløff, Ordet fra Guds munn. Aktuelle tanker om forkynnelsen (19633) .

og spesiallitteratur til utdyping av enkelttema. Innholdsfortegnelsen gjengis nedenfor, og det framgår av denne at det dreier seg om vel 100 sider:

Innholdsfortegnelse

Innledning s 4

Kap 1 Introduksjon s 6

Første hoveddel Homiletikkens 4 H + 1

Kap 2 HVA? Forkynnelsens teologi s 11

Kap 3 HVORFOR OG HVORTIL?

a) HVORFOR? Forkynnelsens motivasjon s 25

b) HVORTIL Forkynnelsens intensjon s 30

Kap 4 HVORDAN? Prekenens form s 38

Kap 5 HVEM? Predikanten s 46

 Andre hoveddel HOMILETIKKENS ABC + D Innledning s 55

Kap 6 A Den eksegetiske utfordring s 58

Kap 7 B Den hermeneutiske utfordring s 65

Kap 8 C Den aktuelle utfordring s 74

Kap 9 D Den konkrete utforming av prekenen s 80

Kap 10 D2 Den siste bearbeidelse og framføring s 93

Kap 11 Misjonsforkynnelsen i menigheten s 97

Kap 12 Forkynnelse i “en ny tid” s 104

Litteraturoversikt s 116

Særlig tror jeg at kap 3 b) Hvortil? Forkynnelsens intensjon (30-36) og kap 12 Forkynnelse i «en ny tid»  (104-115) kan ha spesiell interesse.

http://brage.bibsys.no/misjon/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_9176/1/homiletikkens_abcd.pdf