«Jesus´ people»

Steven Croft er en av de mest betydelige ledere innen den anglikanske kirke i England i dag. Han har bakgrunn som gammeltestamentlig teolog, men er mest kjent for sine bøker innen praktisk teologi, jf Ministry in three Dimensions. Ordination and Leadership in the local Church (1999) og Transforming Communities. Re-imagining the Church for the 21st Century (2002). Som leder av stiftelsen Fresh Expression 2004-2008 har han dessuten stått som utgiver av (og bidragsyter til) en rekke bøker som følger opp mange av intensjonene i rapporten Mission-shaped Church (2004). En av de viktigste av disse er Mission-shaped Questions. Defining issues for today´s Church, London: Church House 2008, med bidrag fra mange kjente engelske teologer. Den boken som her skal omtales er en av hans siste publikasjoner, Jesus´people. What the Church should do next, London: Church House 2009.

 Jesus' People: What the Church Should Do NextMens han holdt på å ferdigstille denne ble han utnevnt til biskop i Sheffield, og den kan vel nesten fungere som et slags hyrdebrev til menighetene der. Det er en bok på litt over 80 små sider og bygger  på noen fordrag holdt ulike steder i England. Hovedfokus og det som binder de ulike kapitler sammen er et kall til kirken i dag om å fornye sin bevissthet om å være «a Jesus´people«.

» We are living in a time of immense change. As a Church we need to become more like Jesus. We need to live by the priorities of Jesus. We will only find the strength to change if we are deeply rooted in the life of  Jesus. We are called to be Jesus´people», (sVII).

Og det er dette hele boken handler om. Den formidler en utfordring til å la Jesus være den som angir retningen og som viser veien for oss. Mye av materialet er hentet fra Bergprekenen og det kall som der formidles til å la oss prege av Jesus og hans forbilde. Han vektlegger at menighetens liv må leves i en rytme av tilbedelse, fellesskap og misjon med Jesus i sentrum. Mister vi denne rytmen slutter vi å være kirke sier han (s50). Og det er som et slikt Jesusfolk at kirken kan få bety noe for verden rundt oss og at vi kan overvinne det kunstige skille mellom evangelisering og sosialt engasjement (s59). Boken avsluttes ikke med å beskrive nye aktiviteter, men med en utlegging av Joh 15 – bildet av vintreet og grenene. Her ligger hemligheten; i dette å bli i ham, og således settes i stand til å bære frukt, Joh 15,4-5.

Boken anbefales meget.

”- og så kom Da Vinci koden og ødela alt sammen”

Omtrent slik utrykte den tidligere syklisten og populære sportskommentatoren Dag Erik Pedersen seg i et intervju med A-magasinet i april 2011. Han refererte til en periode i sitt liv da han hadde vært seriøst på sporet etter Gud.

            Det fikk meg til å tenke på hvor lite motforestillinger det er blant folk flest til konspirasjonsteorier og uhistoriske påstander om Jesu liv og omstendighetene omkring dette, og hvor lite alvorlig kirken tar dette. Livssynskampen hardner til, blir mer aggressiv og går lengre og lengre ned i årskullene. Det er, for eksempel, ikke uvanlig at 14-15 årige innsendere i Aftenpostens spalte Si ;D betegner seg om ateister. En kan spørre om det foregår en gigantisk hjernevask av befolkningen i det tidligere kristne Europa. Det synes å skapes et hukommelsestomrom som er i ferd med fylles med ensidige beretninger om maktovergrep som er begått i kristendommens navn.  Og det er nok å ta av; vi må alle erkjenne at religion, og ikke minst ulike makthaveres bruk, også kirkelige, av denne i sitt maktspill, har forårsaket mange konflikter og maktovergrep. Men dette er ferd med overskygge de livsviktige impulser som utgikk fra Jesus fra Nasaret, “respect for life, love, truth, honesty, gentleness and purity” og som, sammen med, humanistiske impulser fra Hellas og Rom har vært grunnleggende for europeisk kultur, Green (2009:9). Den engelske teologen og evangelisten Michael Green har da også kalt en av sine bøker LIES, LIES, LIES! Nottingham: IVP 2009.

Lies, Lies, Lies!: Exposing Myths About the Real Jesus

Han er spesielt opptatt av det løgnaktige bilde av som skapes av Jesus i mye nyere litteratur. Og Greens bok vil være nyttig for mange prester og konfirmantlærere. Han siterer professor Craig Evans, som etter min mening helt korrekt, sier om mye nyere litteratur at “they are trying to smuggle into the first century a mystic, Gnostic understanding of God and the Christian life, even though the first century Christians had never heard of these things. The core message of Christianity, that Jesus is the Messiah, he´s God´s Son, he fulfils the scriptures, he died on the cross and thereby saved humanity, he rose from the dead – those cores issues were not open for discussion. If you didn´t buy you weren´t a Christian.” (45f).

Green går inn på en rekke spekulative teorier om Jesus og den kristne kirkes framvekst, og han lykkes på populær, men seriøs, vis å vise hvor svakt grunnlaget er for disse.

Nå har vi en rekke velskrevne bøker på norsk også, for eksempel Oskar Skarsaune, Den ukjente Jesus. Nye kilder til hvem Jesus var? Da Vinci – Gralsfortellingene – Thomasevangeliet – Q-kilden, Oslo: Avenir 2005,

produktbilde

 Bjørn Are Davidsen, Da Vinci koden dekodet, Oslo: Lunde 2006

Da Vinci dekodet

 og Bjørn Are Davidsen, Da jorden ble flat – Mytene som ikke ville dø, Oslo: Luther 2010.

produktbilde

Dette er apologetikk på sitt beste, allment forståelig, men seriøst. Men det virker som dette er ukjent for allmennheten, også for mange aktive kristne. Og det mangler ikke på interesse når en tar opp slike spørsmål, og de spør; tenk om vi kunne få høre mer om det i forkynnelsen i menigheten. Professor Egil A. Wyller lanserte i sin tid et ordspill, “Den troende tanke, og den tenkende tro”. Vi trenger en ny bevissthet på at det ikke er farlig å bruke tanken. Tvert om, den kristne skapertro representerer et kall til å tenke og utforske tilværelsen. Jeg tror at mange prester og predikanter undervurderer sine menigheter når de ikke tar høyde for de intellektuelle utfordringer som ligger i tiden, og de gjør unge kristne til et lett bytte for aggressive  gymnas- og universitetslærere som serverer lettvint kritikk av kristentroen.  Ja, kanskje må vi begynne å ta opp denne type problemstillinger allerede i konfirmasjonstiden. Kateketer og trosopplærere her er et nytt pensum!

ReJesus – tilbake til utgangspunktet hos Jesus

De to australske teologene og forfatterne Michael Frost og Alan Hirsch er kommet på banen igjen med samarbeidsprosjektet ReJesus : A Wild Messiah for a Missional Church, Peabody Mass.: Hendrickson Publishers og Sydney: Strand Publishing 2009, 204s.

ReJesus: A Wild Messiah for a Missional Church

De har tidligere sammen utgitt The Shaping of Things to Come: Innovation and Mission for the 21st-Century Church (2003), og hver for seg, blant annet,  Living Missionally in a Post-Christian Culture (Frost 2006) (omtalt på denne blogg) og The Forgotten Ways: Reactivating the Missional Church (Hirsch 2007).

Det er alltid interessant , utfordrende og lærerikt å lese disse to, med det forbehold at Hirsch framstillinger noen ganger er noe mer preg av interessante og spennende modeller enn av historisk etterrettelighet. Den boken jeg her skal omtale er ganske omfattende og kompakt, men jeg skal prøve å gi en kortfattet skisse av noen av hovedpoengene. Etter min mening er den særlig vel verd å lese for ledere innen etablerte kirkesamfunn, men da slik at en søker å holde tilbake ryggmargsrefleksen til automatisk å gå i forsvarsposisjon til en får tenkt seg litt mer grundig om. Vi lever i en tid med så store utfordringer for de historiske kirkene i Europa at kirkeledere burde være desperate etter å finne nye måter å være kirke på.

Tittelen henspeiler på computer teknologi. Når en computer går i baklås må en noen ganger ty til ”rebooting”, ”[…] we restore its original operational settings, thus allowing it to function properly again. The software is back in sync with the hardware again. This is precisely the image that we wish to convey – that by rebooting the church to Jesus, it will recover itself and become fully operational again” (s44). Med uttrykket ReJesus tenker forfatterne seg da en prosess hvor kirkene søker seg tilbake til det som var Jesu egentlige mening med å kalle disipler og grunnlegge en menighet i sitt navn. Ja, dypest sett reiser denne boken det alvorlige spørsmål ”[…] about the continuity between Jesus and the subsequent religion established in his name” (s4). Men det dreier seg ikke om den gamle liberale teologis spørsmål etter “Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til?”. Det er dette spørsmål den svenske komikeren Jonas Gardell har stilt nylig, og som, etter min mening, har fått altfor stor oppmerksomhet. Hos våre forfattere finner vi en dyp overbevisning om at det er Bibelens Jesus som er den virkelige, historiske, Jesus. Deres spørsmål er; hva har kirken gjort med seg selv i forhold til det som var Jesu egen intensjon. Et hovedpoeng i denne boken er da at kristologien, synet på hvem Jesus var – og ville være, må bringes inn i sentrum av teologien igjen, og at en aktuell ekklesiologi må utmyntes ut fra de idealer og det sendelsesoppdrag Jesus gav sin menighet, ”So this book is dedicated to the recovery of the absolute centrality of the person of Jesus in defining who we are as well as what we do” (s8). Det sies derfor også en rekke ganger at det dreier seg om en bok om ”missional Christology”, og at rekkefølgen i enhver tenkning om kirkens liv og tjeneste må sees i følgende perspektiv: kristologi → missiologi → ekklesiologi (s43).

Ifølge våre to forfattere er det særlig på to områder de etablerte kirker har fjernet seg fra sin opprinnelse hos Jesus: 1) Ved sin svikt i det å gjøre mennesker til virkelige disipler av Jesus; det vil si til mennesker som orienterer sitt liv og sin virkelighet ut fra Jesu egne prioriteringer, og som søker å la seg preg av hans forbilde i sitt daglige liv, “To encounter Jesus is to be changed by him and to embark on a lifelong journey to become like him” (s127). Og 2) ved å utvikle tradisjoner og ordninger som, til dels, står i direkte motstrid til ”the loving, wildly passionate, dangerous, radically merciful, and always surprising” livsstil som preget Jesus selv. Problemet i de etablerte kirker er at Jesus er blitt ”temmet” (domesticated) og ufarliggjort slik at hans budskap ikke lenger får møte oss med den friskhet og radikalitet som egentlig preger dette. Jf særlig kapitel 4, ”I´ve Got a Picture of Jesus” (s87-112) til oppgjør med ulike bilder av Jesus.

Nå er det naturligvis ikke noe nytt at kirken er blitt kritisert på disse to områdene, og det henvises da også til en rekke kristne tenkere som har formulert liknende tanker. Til forståelse av Jesu kall til disippelskap henvises det særlig til Dietrich Bonhoeffer og Dallas Willard, og til kritikk av kirkens institusjonalisering blant andre til Blaise Pascal, Søren Kierkegaard og Jaques Ellul. Det som kan endre alt dette er dypest sett bare et nytt møte med den Jesus som både er sann Gud og et sant menneske av kjøtt og blod, jf kap 1 ”How Jesus Changes everything” (s17-39). Gjennom dette møte kan vi få et radikalt nytt syn på Gud, på kirken og på verden (s23) som leder til fornyelse på det personlige plan, forpliktende disippelskap, jf kap 2 ”ReJesus and Personal ReNewal” (s41-62) og til et arbeide med å finne nye strukturer for kirken, jf kap 3 ”ReJesus for the Church and the Organization” (s63-85).

Ved en rask lesning av de første kapitler kan en få inntrykk av at forfatterne står for en noe spiritualiserende ekklesiologi, det vil si det syn at strukturer og ordninger ikke er så viktige for en kristen kirke. I kap 3 blir det klart at dette ikke er tilfelle. De kritiserer her primært ytre former som ikke lenger fungerer som uttrykk for et personlig møte med Gud, ”The crisis dawn when the outward forms of worship no longer match the inward experience and spiritual condition of the participants” (s69). Selv vil jeg bemerke at en slik krise naturligvis kan oppstå bade i liturgisk pregede og såkalte mer frie gudstjenester, og at Frost og Hirsch naturligvis har rett i at en autentisk kristen gudstjeneste alltid må åpne opp for og fødes ut av et nytt og friskt møte med Guds kjærlighet og nåde i Kristus, formidlet av hans Ånd. De viser i dette kap fortrolighet med aktuell religionssosiologisk forskning og med det, nesten uløselige, dilemma som alle religiøse bevegelser som er stiftet av en karismatisk lederskikkelse står overfor; det at bevegelsen ikke vil kunne videreføres uten strukturer og en viss institusjonalisering. På s75-83 finnes det her gode motforestillinger mot det jeg vil beskrive som en altfor overflatisk kirketenkning i noen kretser i vår tid. Et visst grunnleggende kriterium er at en kristen menighet ikke kan anta former som er ”deeply inconsistent”, som klart er i strid, med Jesus egen forkynnelse (s81). Forfatterne nevner på ulike steder i boken noe de mener er eksempler på dette. Men hvordan skal så en kristen kirke kunne leve i en fornyelsesprosess i forhold til sine ordninger og strukturer? Begrepet ”radical traditionalism” lanseres her, og med det menes en stadig tilbakevenden til en organisasjons dypeste tradisjoner samtidig som disse må aktualiseres i en ny kontekst. Vi er her på linje med tenkningen på reformasjonstiden hvor prinsippet nettopp var at kirken til enhver tid må fornyes ut fra grunnleggende prinsipper i Skriften. Det finnes også en rekke andre liknende ansatser til fornyelse av menighetstenkningen i vår tid. Men få andre har en så sterk vekt på at fornyelsen må komme ved en ny konsentrasjon på kristologien, på et nytt studium av Jesu eget liv og hans forkynnelse. Og det foreslås en rekke tekster fra evangeliene til studium ut fra følgende disposisjon:

 Jesus´s life and teaching  →  Implications for Disciple/Church Examples of How These Could Be Lived Out (s56-60). Jeg er selv ikke i tvil om at et studium av mange av de tekster som her nevnes, og en refleksjon over hvordan de kan anvendes i dag ville kunne ha en meget utfordrende, og kanskje fornyende effekt, inn i mange menigheters liv. Eller vil budskapet i tekstene vise seg å være for sterkt for mange norske menigheter, slik at vi heller vil velge å holde den “ville Messias” eller “den misjonale Messias” på en armlengdes avstand? Konsentrasjonen på Jesus selv som utgangspunkt for fornyelse i kirken i dag likner for øvrig mye på det biskop Steven Croft skriver i sin bok Jesus people, om talt på denne blogg 1 des 2009, ”We are living in a time of immense change. As a Church we need to become more like Jesus. We need to live by the priorities of Jesus. We will only find the strength to change if we are deeply rooted in the life of  Jesus. We are called to be Jesus´people”.

Det er flere andre interessante kapitler som begrunner og viderefører det vi her allerede har omtalt, blant annet forankres både kristologien og etterfølgelsesteologien i evangeliene i den jødiske trosbekjennelsen Sjema (5 Mos 6,4-9) (kap 5), og den kirke Jesus, etter forfatternes mening, ville bygge kontrasteres med kirken slik som den (dessverre) ofte framtrer (kap 7). Forfatterne ønsker imidlertid ikke å ta motet fra oss men å utfordre oss “to cling desperately to him (Jesus)” i en prosess med bringe ham tilbake til kirken i vår tid

«God is back» – globalt utsyn

Det britiske magasinet the Economist, www.economist.com , har i noen år utmerket seg med saklige og informative artikler om religion, og særlig om de kristne kirkers situasjon, i ulike deler av verden. Allikevel er det noe overraskende at det er to redaktører i dette, John Micklethwait og Adrian Wooldridge, som har utgitt den oppsiktsvekkende og meget opplysende boken God is back. How the Global Rise of Faith is Changing the World. Den kom først i 2009, jeg har lest en utgave i Penguin Books, London 2010 som selges for £9.99. Det dreier seg om en omfattende framstilling, 405 sider, grundig og godt dokumentert med et omfattende noteapparat og stikkordsregister. Etter min mening dreier det seg her om et must for kristne ledere, men også for alle som vil delta i debatten om forholdet religion og samfunn i vid forstand.

God is Back: How the Global Rise of Faith is Changing the WorldEt hovedperspektiv er framstillingen og drøftingen av det skisma som, siden opplysningstiden, har eksistert i den vestlige kulturkrets i synet på forholdet mellom religion og det moderne (modernity). I europeisk sammenheng har en forutsatt at den moderne utvikling ville marginalisere religionen, mens amerikanerne ”in the main, have assumed that the two things can thrive together” (s9). Utviklingen de siste 50-60 år har, inntil nylig, syntes å gå i retning av at en europeisk sekulær livstolkning ville bli den dominerende, ikke bare i vestlig sammenheng, men også blant intelligensiaen mer globalt forstått. I et selvkritisk perspektiv skriver forfatterne om sitt eget magasin “The Economist was so confident of the Almighty´s demise that we published His obituary in our millennium issue” (s12). Og de fortsetter “Today an unsettling worry nags at Western liberals: what if secular Europe (and for that matter secular Harvard and secular Manhattan) is the odd one out? They are right to be worried. It now seems to be the American model that is spreading around the world: religion and modernity are going hand in hand, not just in China, but throughout much of Asia, Africa, Arabia and Latin America. […] The very things that were supposed to destroy religion – democracy and markets, technology and reason – are combining to make it stronger” (s12). Framstillingen av utviklingen i ulike deler av verden, men kanskje særlig i Amerika og Kina, går da ut på å vise at det er dette som holder på å skje. Ulike religioner, ikke minst også Islam, men i særlig grad den kristne tro er i ferd med å spille en stadig viktigere rolle i utviklingen av moderne samfunn.

Denne boken representerer, naturligvis, ikke noe ukritisk syn på religionens rolle, heller ikke på den kristne kirkes historie. Vi må alle erkjenne at religion, og ikke minst ulike makthaveres bruk av denne i sitt maktspill, har forårsaket mange konflikter og maktovergrep. Men til forskjell fra en del europeisk religionskritikk som (i kjølvannet av Marx og Freud) ofte bare har negative ting å si om religionens rolle, påpekes det at det i ikke-europeiske intellektuelle og akademiske miljøer ofte finnes et mye mer positivt syn. Ikke minst gjelder dette i Amerika (jf særlig kap 5 og 6, s143-191). Forfatterne har preget begrepet “soulcraft” for å beskrive den viktige rolle kristne menigheter og organisasjoner nå spiller for å hjelpe mennesker til å møte utfordringene i det moderne urbaniserte samfunn. De definerer dette slik, “We mean religion´s ability to provide purpose where life might seem purposeless, and community where community is lacking. Religion is more than just faith-based social working. It is a comprehensive solution to both practical and psychological problems” (s 152).

Videre tegnes det i denne boken et mye mer positivt bilde av utviklingen i den evangelikale delen av amerikansk kirkeliv enn vi er vant til fra europeiske journalister. Ikke minst pekes det på det nye og sterke engasjement på det samfunnsmessige og akademiske/intellektuelle felt innen disse miljøer (jf særlig kap 7, s192-210, “Empires of the Mind. God and the Intellectuals”). En kan nesten synes at framstillingen blir litt vel positiv og optimistisk i dette kapitlet.

Nå er forfatterne av denne boken godt informert om framveksten av den nye og aggressive ateismen (Sam Harris, Richard Dawkins, Christopher Hitchens), men synes å mene at denne allerede har utspilt sin rolle. Ja, de karakteriserer den nærmest som en sint og skuffet reaksjon på den utvikling som nå indikerer at religionen ikke vil gå til grunne i moderniteten (s 16). Og enda verre for disse; det er “hot religion” som nå er på frammarsj verden over, dvs, for de kristne kirkers del, sterkt personlig engasjert og ofte karismatisk preget trosliv. I Amerika innebærer det at “the tolerant-to-a-fault Episcopal Church has been in relentless decline” (s 17).

Et svært interessant tema i boken er religionens rolle i framveksten av det nye og moderne Kina. Allerede innledningsvis (s1-4) beskrives et møte i en kinesisk husmenighet. Men det er ikke fattige bønder eller arbeidere som her kommer sammen. I en moderne leilighet i Shanghai er det unge mennesker med bakgrunn fra forskning, forretningsliv og kunstnermiljøer som samles til bibelstudium og gudstjeneste. Og det interessante er, ifølge disse forfatterne, at mange unge kinesere, også ledende økonomer, nå synes å mene at den kristne tro er viktig for at utviklingen av det markedsorienterte kinesiske samfunn skal ha en moralsk basis. “Only through faith can the market economy have a soul” (s9). Det er en del av den samme tankegangen som ligger bak utsagnet “If you are a patriotic Chinese, you have to be a Christian” (s3). De kaller det “a conservative guess” når de anslår antall troende kristne til 65 mill protestanter og 12 millioner katolikker. Altså flere troende enn medlemmer av kommunistpartiet.

Denne boken inneholder mye mer spennende stoff, også om ulike spenninger mellom sivilisasjoner, kulturer og religiøse retninger. Jeg nevner bare kort at forfatterne særlig ser for seg “four cultural wars” (s328), vel med aktualitet i alle verdensdeler. 1. Retten til liv – abort, 2. Familie spørsmål – ekteskaps- og samlivsformer, 3. Vitenskap – bioteknologi og forståelse av evolusjonen og 4. Forholdet stat/kirke-moské-tempel – religiøs innflytelse på lovgivningen i samfunnet.

Det avsluttende kapitel (s352-373) har overskriften “Learning to live with Religion”. Her er det mye å lære, også for norske politikere og samfunnsdebattanter som ofte preges av den foreldede tankegang at det såkalt sekulære er nøytralt. Jeg tror de har rett når de sier at den store utfordring på hjemmebane for alle regimer i dag er “how to construct a liberal political regime that recognizes man´s religious instinct but also preserves individual rigths” (s357). I det globale perspektiv er utfordringen å hindre nye religionskriger.

På leting etter fellesskap og tilhørighet?

Etter at jeg omtalte denne boken for et år siden har inntrykket forsterket seg av at det er et dypt behov, ikke bare i mange menigheter men også i samfunnet som helhet, etter at noen ser meg og har omsorg for meg. Det stilles noen dypt alvorlige spørsmål i denne boken som de fleste menigheter bør ha på dagsordenen.

Den amerikanske religionssosiologen Rodney Stark hevder at når mennesker i dag slutter seg til et religiøst fellesskap er motiveringen sjelden den at de søker etter Sannheten. Snarere dreier det seg om en lengsel etter tilhørighet og fellesskap. Den boken vi her skal omtale har mye av det samme perspektiv, Joseph R. Myers, The Search to Belong. Rethinking intimacy, community, and small groups, Grand Rapids: Zondervan 2003.

The Search to Belong: Rethinking Intimacy, Community, and Small GroupsBoken åpner med noen spørsmål som forfatteren mener nå må stilles i kristne menigheter, «Hvem er min neste?», «Hvem hører sammen?», «Hvem har jeg ansvar for?» og «Hvem har ansvar for meg?». Ettersom tradisjonelle nettverk, for eksempel  i storfamiliesammenheng og nabolag, i vår tid ofte svekkes, og noen ganger er nesten borte, synes behovet for fellesskap og tilhørighet å vokse i samfunnet rundt oss. Litt sammenfattende peker jeg på tre viktige teser som ligger bak argumentasjonen i denne boken:

  • Mennesker rundt oss har behov for tilhørighet og fellesskap
  • Dette kan ikke uten videre organsieres fram, heller ikke som en strategi i en menighet, men må vokse organisk
  • Ulike mennesker har behov for ulike typer av fellesskap, ofte også avhengig av aktuell livssituasjon

Denne boken er også skrevet inn i en situasjon, vel mest typisk for USA, hvor mange menigheter som har satset sterkt på ulike slags cellegrupper nå erfarer at oppslutningen om disse ikke lenger er som forventet. En grunn er, ifølge Myers, at en i for stor utstrekning har forsøkt å organisere fram fellesskap. Myers ser klart verdien av cellegrupper, men foretar et oppgjør med tanken om at dette alltid er den beste måten å bygge fellesskap på. Han kaller dette «the myths of belonging» (s9-21). Hvordan skal så menigheter i dag legge til rette for at mennesker skal kunne erfare tilhørighet? I perspektivet » gammel vin i nye skinnsekker» må vel dette være et viktig spørsmål etter nye skinnsekker.

Brorparten av denne boken dreier seg så om å presentere fire allmene rom eller dimensjoner  for sosiale relasjoner og kommunikasjon som kan være til stor hjelp for tenkningen i mange menigheter:

  • Public space, ulike sammenkomster av offentlig art hvor de tilstedeværende gjerne har et felles fokus på noe som skjer, og hvor interaksjonen dem imellom ikke er spesielt stor.
  • Social space, gjerne en noe mindre forsamling med større mulighet for interaksjon, men uten å måtte engasjere seg personlig i det som skjer. Et sangkor, et friundervisningskurs etc? Et sted hvor mennesker utveksler «`snapshots´ of who we are» (s65).
  • Personal space, en noe engere gruppe hvor en også utveksler personlige, men ikke «nakne» erfaringer, og hvor en forutsetter konfidensialitet. Det typiske for cellegrupper i mange menigheter.
  • Intimate space, et sted hvor en deler «nakne erfaringer» uten skam. I forhold til personlig sjelesørger, skriftefar, ektefelle, liten bønnegruppe med 2-4 personer.

Alle disse områdene utvikles mye mer, med ulike konkrete eksempler, i boken. Myers foretar et oppgjør med et «prescriptive» , foreskrivende, perspektiv hvor det, for eksempel, hevdes at alle medlemmer i en menigheten bør bevege seg i og ha funnet en tilhørighet på alle disse fire nivåer. I stedet anlegger han et «descriptive», beskrivende perspektiv; vi observerer at dette er rom vi alle, mer eller mindre, beveger oss i. Og faktisk overlapper de ofte hverandre. Noen beveger seg naturlig i alle fire rum, og har kanskje funnet ulike grad av felleskap og tilhørighet i alle. For noen kan det være tilstrekkelig, i et hvert fall i perioder,  med ett rum, mens andre finner seg vel tilrette i to eller tre. Denne individualiteten, med vekt på naturlig og organisk fellesskap, utvikles enda mer i hans bok Organic Community. Creating a place where people naturally connect, Grand Rapids: Baker 2007, men jeg anbefaler at The Search to Belong leses først. Et viktig perspektiv i denne tenkningen om tilhørighet er at en opplevelse av tilhørighet til et kristent fellesskap, for mange mennesker idag, ofte kommer før et personlig trosengasjement (belonging before believing). Og at erfaringen av tilhørighet er det som åpner opp for en villighet til å utforske troen. For mange menigheter er det derfor et spørsmål om å kunne etablere «the healthy environment in which people naturally connect» (s73). Ofte vil det kunne være et lavterskel arrangement hvor en menighet kan åpne opp sitt sosiale fellesskap og lukke inn nye. «How do we invite strangers into the family? How can we help with the experience of belonging?» (s126). Det er slike spørsmål som stilles i menigheter som utfordres av denne tenkningen. Og noen synes å ha funnet fram til typer av sammenkomster hvor mennesker kan bli kjent med hverandre på en uforpliktende måte, og således treffe andre som de gjerne kan tenke seg å bli bedre kjent med. Men slike sammenkomster må ikke bare tenkes som «`hooks´ to get individuals to move closer to our congregation» (s151). De må også sees som sosiale samvær som har en verdi i seg selv. Det er mange interessante rapporter i denne boken fra menigheter som har arbeidet med ulike fora for tilhørighet. Her er det utvilsomt mye å lære for norske menigheter.

Et kritisk spørsmål kan allikevel stilles til slutt. Er det en fare for at en her kan legge opp til at det bare er mennesker som «naturally connects», som har interessefellesskap eller like personligheter, altså en «like barn leker best» tankegang, som skal kunne ha fellesskap med hverandre?