Kontekstualisering

Jeg lyste nylig et dikt av Rudyard Kipling som i høyeste grad dreier seg om kontekstualisering. Det heter Norman and Saxon, og  handler om en døende Norman Baron, som omkring 1100 gir følgende råd til sin sønn (i utdrag):

‘The Saxon is not like us Normans. His manners are not so polite.

But he never means anything serious till he talks about justice and right’

[…]

‘But first you must master their language, their dialect, proverbs, and

songs.

Don´t trust any clerk to interpret when they come with the tale of their

wrongs.

Let them know that you know what they´re saying; let them feel that you

know what to say.

Yes, even when you want go hunting, hear ´em out if it takes you all day’

«Hymne fra sykesengen»

Lite ante jeg at denne hymnen plutselig, publisert i okt 2010 på denne blogg, skulle få eksistensiell interesse.  Dette diktet er ved  Sir Henry Wotton (1568-1639)

Oh thou great Power, in whom I move

For whom I live, to whom I die,

Behold me through thy beams of love,

Whilest on this Couch of tears I lye;

And Cleanse my sordid soul within,

By thy Christs Bloud, the bath of sin.

No hallowed oyls, no grains I need,

No rags of Saints, no purging fire,

One rosie drop from Davids Seed

Was worlds of seas, to quench thine Ire.

O pretious Ransome! Which once paid,

That Consummatum Est was said:

And said by him, that said no more,

But seal´d it with his sacred breath.

Thou then, that has dispung´d my score,

And dying, was the death of death;

Be to me now, on thee I call,

My Life, my Strength, my Joy, my All

«Kjetteri – i vår tid?»

Begrepet kjetteri er ikke av de mest populære i vår tid, heller ikke vranglære. Det engelske Heresy høres kanskje litt mildere ut, men det er de samme tingene det dreier seg om. En ny bok til dette tema ble i November 2009 utgitt av en av de mest produktive teologer i vår tid, nå professor ved Kings College i London, Alister McGrath. Heresy. A History of Defending the Truth, London: SPCK, er en forholdsvis omfattende bok (282 s) men er skrevet i et språk som er tilgjengelig for andre enn fagteologer.

Heresy: A History of Defending the TruthI min omtale legger jeg vekt på to perspektiver som er sentrale i boken:

  • Den ukritiske  «Love Affair with Heresy» som ifølge McGrath preger en del av vår tid.
  • Det forhold at forskjellige former for heresy ofte oppstår i tider som representerer ulike kontekstualiseringsutfordringer for kirken.

Det første forhold er tildels en frukt av den tese som ble framsatt av den tyske teologen Walter Bauer i 1934  en bok om Rettroenhet og kjetteri i den tidlige kirke, nemlig at den eldste og mest autentiske form for kristendom antakeligvis var mer heretisk enn ortodoks utfra senere tiders målestokk. Den vakte imidlertid liten oppmerksomhet før den ble publisert på engelsk i 1971 hvor kulturen var i ferd med å svinge i en mer postmoderne retning med klare antiautoritære trekk. Tesen gikk altså ut på at spørsmålet om hva som var ortodoks teologi og hva som var heresy primært var blitt avgjort ved en maktkamp innen kirken, og at det ofte  var heresien som representerte det radikale og innovative, mens det som ble erklært ortodoks var det etablerte og kjedelige. Det mangler ikke på populære konspirasjonsteorier som er utviklet utfra en slik tese. McGraths bok er skrevet nettop for å vise at det bildet som tegnes i nyere akademisk forskning hverken støtter det bilde noen tegner av kjettere som ondsinnede personer som var ute etter å ødelegge kristentroen, eller den tese at heresiet var et likeverdig alternativ som ble undertrykket av den offisielle kirke (s 11).

Men hvordan definerer så McGrath fenomenet heresi eller kjetteri? Jeg siterer to formuleringer som gir er godt bilde av dette:

A heresy is a doctrine that ultimately destroys, destabilizes, or destorts a mystery rather than preserving it (s31), og

The essential feature of a heresy is that it is not unbelief (rejection of the core belief of a worldview such as Christianity) in the strict sense of the term, but a form of that faith that is held ultimately to be subversive or destructive, and thus indirectly leads to such unbelief. Unbelief is the outcome, not the form of heresy (s33).

I sin gjennomgang av en rekke av de tidlige og klassiske heresier i kirkens historie søker så McGrath å vise hvordan det var et hovedpoeng for kirken å avveie ulike trosformuleringer i forhold til et samlet vitnesbyrd i skriften (… the overall picture disclosed by the New Testament. s 143) for å hindre at det ble lagt for ensidig vekt på noen tekster, og for å sørge for at nettopp mysteriet i mange av kirkens sentrale lærepunkter ble fastholdt. Noen av de tidlige kirkefedrene, som Ireneus (s58f) synes imidlertid å ha tegnet et for negativt bilde av mange som kom til å ble regnet som kjettere, og å underslå at de ofte hadde et oppriktig ønske om å utforske troen i kirkens kontekst. » Yet to understand the importance of heresy, we must confront the fact that every major heresy began as an exploration of the dynamics of faith within the church» (s59).

Dette leder oss over i det neste hovedpoeng, nemlig at heresier ofte oppstår i tider som representerer ulike utfordringer for kirken til å aktualisere eller kontekstualisere troen i forhold til kulturen og samfunnet rundt oss. Dette drøftes særlig i den fjerde og siste del av boken  The Enduring Impact of Heresy, (fra s 173). Her anlegger McGrath følgende hovedperspektiv:  Heresier var ofte resultatet av «journeys of explorations that were originally intended to enable Christianity to relate better to contemporary culture. Heresy arose through a desire to preserve, not destroy, the gospel» (s176). Han forsøker så å vise hvordan ulike typer press fra den samtidige kulturen lett kan lede til framveksten av heresier innen kirken.

«The five most significant pressures appear to be the following: 1. Cultural norms, 2. Rational norms, 3.  Social identity, 4. Religious accomodation, 5. Ethical concerns» (s180). Hvert av disse områdene drøftes så på en instruktiv måte, også belyst ved historiske eksempler. Det ville sprenge omfanget av denne omtalen om vi skulle drøfte hvert av disse her, men jeg håper å komme tilbake til dette i senere kommentarer. Ser vi i dag eksempler på at kulturelt og sosialt (politisk)  press leder til en heretisk tilpasning fra teologer og kirkeledere?

I et avsluttende avsnitt The Future of Heresy (s231-234) konkluderer McGrath med to hovedpoeng:

First, the pursuit of  orthodoxy is essentially the quest for Christian authenticity. […] Secondly, heresies, like history, have a habit of repeating themselves (s232).

Ikke minst gjelder dette siste for gnostisismen, som også i dag gjenspeiles i ulike former for å tilrettelegge forholdet mellom kristendommen og kulturen, sier han. McGrath viser ellers en klar vilje til kirkelig selvkritikk når han i en kommentar til «Gud er død `teologien´» på 60 og 70 tallet skriver: «Was it so surprising that people concluded that God was dead when the supposed communities of his habitation were so dreary and uninteresting?» (s233).

McGrath har gitt oss en meget viktig bok. I denne bloggens terminologi må heresiet, eller kjetteriet, kunne sees som et, noen ganger kanskje ufrivillig, forsøk på å utvanne den gamle vinen. Det slår meg også at denne utvannede vinen synes å trives best i gamle skinnsekker.