En noe underlig sammenstilling vil noen tenke, men faktisk en god introduksjon til et av foredragene i en av Alister McGrath´s siste bøker: Mere Theology. Christian faith and the discipleship of the mind, London: SPCK 2010. Boken inneholder 11 forelesninger eller fordrag som McGrath har holdt i ulike kontekster de siste to årene, og de er disponert i to hoveddeler: Seks under overskriften The Purpose, Place and Relevance of Christian Theology og fem under Engaging with our Culture.
Overskriften refererer til forelesningen The cross, suffering and theological bewilderment (39-49), holdt i Toronto, Canada. For noen vil det være kjent at McGrath oppnådde sin teologiske doktorgrad med en avhandling nettopp om korsteologien hos Martin Luther, og han skriver her forholdsvis personlig om hvordan han i begynnelsen av sine teologiske studier strevde med å forholde seg til denne. Som en typisk intellektuell, omvendt som 18 åring og allerede igang med kjemistudier ved UiOxford, var det nettopp noe av den kristne tros rasjonelle klarhet som tiltrakk ham, «It seemed to me to posses a double rationality: Christianity made sens in itself, and it made sens of everything else as well» (39). Problemet med Luthers korsteologi var at den så og si blokkerte en rent intellektuell og tankemessig tilnærming til den kristne tro. McGrath beretter at det var i sin tid som hjelpeprest i en menighet at han begynte å innse begrensningene og utilstrekkeligheten ved en rent akademisk tilnærming til teologi og tro. «Where, I wondered, could I find a theology that connected up with the big questions of living, dying, doubt and despair that I was encountering?» (43). Disse spørsmålene ledet ham tilbake til et fornyet arbeid med Luthers korsteologi og han oppdaget at denne var et godt utgangspunkt for en tilnærming til tilværelsens tvetydighet. «A theology of the cross was about seeing the cross of Christ as a lens through which we should view reality» (41). På samme måte som det kunne være vanskelig å se hvor Gud var da Jesus ble korsfestet, er det tider for de fleste kristne hvor Gud synes fjern og hvor både følelser og fornuft synes å bekrefte at han er borte. Men nettop det at han var tilstede i Jesu brutale og åndelige sett forvirrende korsdød kan gi en visshet om og tro på at han også ser og er med oss i mørke tider og i dødsskyggens dal (45). Slik blir tro og tillit til Guds løfter viktigere for en kristen enn følelser, erfaring eller fornuft. Når det gjelder C. S. Lewis var hans tilnærming til den kristne tro preget av et glitrende intellekt, men kanskje var hans drøfting av The Problem of Pain fra 1940 noe overfladisk fra et mer erfaringsmessig synspunkt. Det er ikke så mye trøst, for en som selv virkelig lider, i tanken om at smerte er Guds «megaphone to rouse a deaf world» (47). Først i boken A Grief Observed (1961) hvor Lewis beretter og reflekterer over sin kones smertefulle død synes han å ha erkjent at livet rummer dybder og smertefulle mysterier som ikke uten videre lar seg utlikne intellektuelt.
Foredragene ellers rummer et vidt spekter, til mer generelle refleksjoner over teologiens rolle, til skapelsesteologi hos Augustin, som synes meget moderne, og til forholdet mellom tro og viten. Med sin topp skolering i naturvitenskaplig tenkning er han vel kvalifisert til å skrive om Charles Darwin, og om ateisme og opplysningstro. I en tid med en ny agressiv ateisme er her god orientering å hente.
Filed under: Bokomtaler | Leave a comment »
Det som gjør denne boken særlig interessant er imidlertid at han ikke bare forteller historien, men hele tiden også reflekterer over de valg, gode og dårlige, han og hans lederteam gjorde, og spør etter hva han selv og andre kan lære av disse. Male legger ikke skjul på at det har vært en krevende oppgave, ikke bare fordi det har dreid seg om å grunnlegge eller skape (Male foretrekker create) en ny menighet, men fordi det også dreier seg om å skape en ny type menighet (creating new church, s4). Dette var adskillig mer radikalt i England for ti år siden, også fordi det i mellomtiden i rapporten Mission-shaped Church (2004) ikke bare gis grønt lys for, men også sterkt oppmuntres til dette fra kirkens ledelse. Et av de vanskeligste punktene i oppstartsfasen var å forklare mange mennesker at dette ikke skulle være en kirke for slike som var misfornøyde med sin nåværende menighet, men en menighet hvis grunnleggende visjon var å nå ut til slike som enda ikke hadde kontakt med noe kristent fellesskap.
I 2008 ble Andrew Watson vigslet som bishop of Aston, og flyttet til Birmingham. Innledningen til boken åpner med et sitat fra et klistermerke på et bilvindu, “Don´t follow me. Follow Jesus!”. Og hele boken kan for så vidt leses som en refleksjon omkring dette utsagnet. Fra en side sett er det riktig, en kristen leder har hele tiden som oppgave å gjøre mennesker til etterfølgere av Jesus. Allikevel er noe av det som gir en kristen leder autoritet, og gjør hans eller hennes lederskap troverdig, at en selv følger Jesus og blir preget av hans forbilde. Derfor må slagordet fra bilvinduet balanseres av Paulus utsagn i 1 Kor 11,1 “Ha meg til forbilde, slik jeg har Kristus til forbilde”. Det er utvilsomt et hovedpoeng i denne boken å holde fram utfordringen fra Jesus om å gjøre mennesker til hans disipler. Å gjøre disipler er viktigere enn å være leder, sier Watson, “Jesus´passion was for discipleship rather than leadership” (s17). Eller rettere, det å være leder innebærer nettopp å bygge disipler. Til dette kan en kristen leder i dag lære en del av bøker om lederskap og management tenkning, men dypest sett kan en bli en leder etter Jesu forbilde bare ved selv å etterfølge Jesus i sitt daglige liv og i sin tjeneste. Og dette innebærer “the extravert challenge of mission alongside with the introvert challenge of deeper communion with the Father. Activists need to develop their contemplative side, and contemplatives their missionary activity. Only then are such leaders safe to follow, as those who themselves are seeking, however falteringly, to follow the example of Christ” (s11). Og denne prosess av å selv være disippel, samtidig som en bygger andre disipler, utfoldes så gjennom et aktualiserende studium av Jesus liv ved de fire begrepene som også står som overskrifter over bokens fire hoveddeler:
