Hva har Martin Luther og C. S. Lewis felles?

En noe underlig sammenstilling vil noen tenke, men faktisk en god introduksjon til et av foredragene i en av Alister McGrath´s siste bøker: Mere Theology. Christian faith and the discipleship of the mind, London: SPCK 2010. Boken inneholder 11 forelesninger eller fordrag som McGrath har holdt i ulike kontekster de siste to årene, og de er disponert i to hoveddeler: Seks under overskriften The Purpose, Place and Relevance of Christian Theology og fem under Engaging with our Culture.

Mere Theology: Christian Faith and the Discipleship of the MindOverskriften refererer til forelesningen The cross, suffering and theological bewilderment (39-49), holdt i Toronto, Canada. For noen vil det være kjent at McGrath oppnådde sin teologiske doktorgrad med en avhandling nettopp om korsteologien hos Martin Luther, og han skriver her forholdsvis personlig om hvordan han i begynnelsen av sine teologiske studier strevde med å forholde seg til denne. Som en typisk intellektuell, omvendt som 18 åring og allerede igang med kjemistudier ved UiOxford, var det nettopp noe av den kristne tros rasjonelle klarhet som tiltrakk ham, «It seemed to me to posses a double rationality: Christianity made sens  in itself, and it made sens of everything else as well» (39). Problemet med Luthers korsteologi var at den så og si blokkerte en rent intellektuell og tankemessig tilnærming til den kristne tro. McGrath beretter at det var i sin tid som hjelpeprest i en menighet at han begynte å innse begrensningene og utilstrekkeligheten ved en rent akademisk tilnærming til teologi og tro. «Where, I wondered, could I find a theology that connected up with the big questions of living, dying, doubt and despair that I was encountering?» (43). Disse spørsmålene ledet ham tilbake til et fornyet arbeid med Luthers korsteologi og han oppdaget at denne var et godt utgangspunkt for en tilnærming til tilværelsens tvetydighet. «A theology of the cross was about seeing the cross of Christ as a lens through which we should view reality» (41). På samme måte som det kunne være vanskelig å se hvor Gud var da Jesus ble korsfestet, er det tider for de fleste kristne hvor Gud synes fjern og hvor både følelser og fornuft synes å bekrefte at han er borte. Men nettop  det at han var tilstede i Jesu brutale og åndelige sett forvirrende korsdød kan gi en visshet om og tro på at han også ser og er med oss i mørke tider og i dødsskyggens dal (45). Slik blir tro og tillit til Guds løfter viktigere for en kristen enn følelser, erfaring eller fornuft. Når det gjelder C. S. Lewis var hans tilnærming til den kristne tro preget av et glitrende intellekt, men kanskje var hans drøfting av The Problem of Pain fra 1940 noe overfladisk fra et mer erfaringsmessig synspunkt. Det er ikke så mye trøst, for en som selv virkelig lider, i tanken om at smerte er Guds «megaphone to rouse a deaf world» (47). Først i boken A Grief Observed (1961) hvor Lewis beretter og reflekterer over sin kones smertefulle død synes han å ha erkjent at livet rummer dybder og smertefulle mysterier som ikke uten videre lar seg utlikne intellektuelt.

Foredragene ellers rummer et vidt spekter, til mer generelle refleksjoner over teologiens rolle, til skapelsesteologi hos Augustin, som synes meget moderne, og til forholdet mellom tro og viten. Med sin topp skolering i naturvitenskaplig tenkning er han vel kvalifisert til å skrive om Charles Darwin, og om ateisme og opplysningstro. I en tid med en ny agressiv ateisme er her god orientering å hente.

Menighet «from scratch»?

I artikkelen ”Kirke i en ny tid. Utfordringer fra ‘emerging churches’ og ‘fresh expressions of church’”, Halvårsskrift for praktisk teologi 24, 2/2007, 3-13 http://idtjeneste.nb.no/URN:NBN:no-bibsys_brage_8610  har jeg beskrevet ulike forsøk på å plante nye typer av menigheter som søker å nå ut til mennesker som er lite fortrolige med tradisjonelle gudstjenesteformer og menighetstyper. I europeisk sammenheng er dette kommet lengst i England hvor CofE og Metodistkirken samarbeider i stiftelsen Fresh Expressions of Church, jf link. En av pionerene innen den anglikanske kirke i England på dette området er presten David Male som allerede i 1998, med støtte fra ledelsen i sitt bispedøme, begynte å plante menigheten The Net i Huddersfield i Nord-England, http://www.netchurch.org.uk/. Etter å ha bygget opp og ledet denne gjennom den første fase og til et tilstrekkelig nivå av modenhet og selvstendighet, tok han i 2006 imot et kall til å undervise kommende anglikanske prester, særlig slike som skal være pionerer i menighetsplanting, ved de to anglikanske ordinasjonscollegene i Cambridge, Ridley Hall og Westcott House. Jeg har selv hatt gleden av å besøke ham på Ridley Hall med grupper av prester og studenter, hvor han har delt med oss av sine erfaringer og orientert om det som nå skjer på dette område i vår engelske søsterkirke. I 2008 utgav han boken Church Unplugged. Remodelling Church without losing your Soul, Milton Keynes: Authentic Media hvor han forteller historien om The Net.

CHURCH UNPLUGGED Det som gjør denne boken særlig interessant er imidlertid at han ikke bare forteller historien, men hele tiden også reflekterer over de valg, gode og dårlige, han og hans lederteam gjorde, og spør etter hva han selv og andre kan lære av disse. Male legger ikke skjul på at det har vært en krevende oppgave, ikke bare fordi det har dreid seg om å grunnlegge eller skape (Male foretrekker create) en ny menighet, men fordi det også dreier seg om å skape en ny type menighet (creating new church, s4). Dette var adskillig mer radikalt i England for ti år siden, også fordi det i mellomtiden i rapporten Mission-shaped Church (2004) ikke bare gis grønt lys for, men også sterkt oppmuntres til dette fra kirkens ledelse. Et av de vanskeligste punktene i oppstartsfasen var å forklare mange mennesker at dette ikke skulle være en kirke for slike som var misfornøyde med sin nåværende menighet, men en menighet hvis grunnleggende visjon var å nå ut til slike som enda ikke hadde kontakt med noe kristent fellesskap.

Male beskriver, i tilkyntning til en refleksjon over sine egne erfaringer, 10  Essentials, vi kan kalle det hovedprinsipper i et slikt arbeide, og disse danner 10 kapitler i boken. Jeg nevner noen av disse, og håper det kan skjærpe appetitten på denne boken. Den har nemlig også mye å lære til ledere i etablerte menigheter hvor en ser behovet for å arbeide med viktige endringer i menighetens måte å tjene på. Det første essential dreier seg om å sette sammen et lederteam. Her gjelder det om å ikke forhaste seg, men om å bruke god tid til å finne de rette personene, sier han. Han så selv etter mennesker som også hadde et kall til å nå ut til kirkeuvante, og som hadde noen av de samme visjoner for hvordan en slik menighet kunne være. “Any book on creating teams will tell you having a common purpose is essential to any team´s success”, (s23). Et av paradoksene i tradisjonelt norsk kirkeliv er at et slikt prinsipp, som er selvsagt i ethvert seriøst arbeide med organisjonsstrukturer, nesten er umulig å gjennomføre for sammensettingen av en stab i en norsk menighet. Om en er i tvil om viktigheten av det prinsipp Male her beskriver er det all grunn til å lese dette kapitlet. Det andre essential dreier seg om å lytte. Om å lytte til Gud og hans ledelse, men også i høy grad å lytte til særtrekkene i kulturen og behovene i det lokalsamfunn hvor menigheten befinner seg. Dette prinsippet om dobbelt lytting er vel kjent for misjonærer i fremmede land og kulturer, men er i vår tid sterkt løftet frem for enhver misjonal tenkning, også i europeisk sammenheng. Vi trenger i alle europeiske land i dag å forsøke å se med friske øyne på vår egen samtids kultursituasjon, for først da vil vi oppdage hvilke enorme endringer som har skjedd rundt oss de siste 10-15 år. Male opdaget at bare 53% av befolkningen i Huddersfield hadde kontakt med noen religiøs institusjon. De nominelle tall er annerledes i Norge, men når det gjelder spørsmålet etter hvor mange som har en reell og dypere kontakt med en kristen menighet er tallene dystre også hos oss. Hermed er vi allerede inne på essentials fire og fem, misjon og evangelisering. Her er selve hjertet og drivkraften i arbeidet med å skape nye typer av menighetsfellesskap. Det dreier seg om å skape sosiale møteplasser hvor kirkeuvante mennesker kan bli møtt med interesse og omsorg av kristne og hjelpes inn i en prosess hvor de kan lære Gud å kjenne. Og da må en ofte gå adskillig mer radikalt til verks enn hva mennesker som hele sitt liv har hørt hjemme i en tradisjonell menighet tenker seg. Et hovedprinsipp i den misjonsforståelse vi møter i denne boken er at personlige relasjoner og fellesskap er svært viktige, i den kulturen vi lever i idag, for at mennesker skal åpne seg opp for å lytte til evangeliet. Dermed blir også essential seks meget viktig, det å bygge Community, fellesskap som både har en sosial og åndelig funksjon. Her er vi ofte nokså hjelpeløse i norsk kirkeliv, og det er mye å lære i den konsentrerte fremstillingen på s98-116. Boken er sin helhet på 179s, og språket er lett forståelig. Jeg gjentar at det i denne boken er mye å lære, ikke bare for slike som arbeider med å plante eller skape nye menigheter, men også for dem som vil arbeide med å bevisstgjøre på den misjonale utfordring for etablerte menigheter.

«Don´t follow me. Follow Jesus!»

Andrew Watson, som har skrevet boken som her omtales, vil være godt kjent for mange norske og svenske lesere. I løpet av hans 13 år som sokneprest i Stephens Church i utkanten av London ble denne menigheten besøkt av omlag 200 norske og svenske kristne ledere. Noen var der på week-end besøk, og ble gjestfritt innkvartert hos medlemmer av menigheten, andre deltok på lederkonferanser spesielt lagt til rette for nordiske ledere. Boken The fourfold leadership of Jesus. Come, follow, wait, go, Abingdon: The Bible Reading Fellowship 2008 (191s), £7.99, bygger da faktisk også på fire bibelforedrag holdt på en slik konferanse.

 The Fourfold Leadership of Jesus: Come, Follow, Wait, GoI 2008 ble Andrew Watson vigslet som bishop of Aston, og flyttet til Birmingham. Innledningen til boken åpner med et sitat fra et klistermerke på et bilvindu, “Don´t follow me. Follow Jesus!”. Og hele boken kan for så vidt leses som en refleksjon omkring dette utsagnet. Fra en side sett er det riktig, en kristen leder har hele tiden som oppgave å gjøre mennesker til etterfølgere av Jesus. Allikevel er noe av det som gir en kristen leder autoritet, og gjør hans eller hennes lederskap troverdig, at en selv følger Jesus og blir preget av hans forbilde. Derfor må slagordet fra bilvinduet balanseres av Paulus utsagn i 1 Kor 11,1 “Ha meg til forbilde, slik jeg har Kristus til forbilde”. Det er utvilsomt et hovedpoeng i denne boken å holde fram utfordringen fra Jesus om å gjøre mennesker til hans disipler. Å gjøre disipler er viktigere enn å være leder, sier Watson, “Jesus´passion was for discipleship rather than leadership” (s17). Eller rettere, det å være leder innebærer nettopp å bygge disipler. Til dette kan en kristen leder i dag lære en del av bøker om lederskap og management tenkning, men dypest sett kan en bli en leder etter Jesu forbilde bare ved selv å etterfølge Jesus i sitt daglige liv og i sin tjeneste. Og dette innebærer “the extravert challenge of mission alongside with the introvert challenge of deeper communion with the Father. Activists need to develop their contemplative side, and contemplatives their missionary activity. Only then are such leaders safe to follow, as those who themselves are seeking, however falteringly, to follow the example of Christ” (s11). Og denne prosess av å selv være disippel, samtidig som en bygger andre disipler, utfoldes så gjennom et aktualiserende studium av Jesus liv ved de fire begrepene som også står som overskrifter over bokens fire hoveddeler:

  • Come, et kall til å komme og la seg betjene av Jesus og hans kjærlighet. Til å bli preget av hans forbilde og hans ydmykhet, og til å lære av hans avhengighet av Faderen. Som Jesus var tilgjenglig for sine disipler må en kristen leder i dag være tilgjenglig for dem han eller hun har et særlig ansvar for å disippelgjøre.
  • Follow, vær sammen med meg sa Jesus til sine disipler, hør hva jeg sier og se hva jeg gjør i ulike situasjoner og bli inspirert og utrustet til selv å tjene. Vekten ligger her også på Jesu lydighet overfor Faderens vilje og villighet til å bære omkostningene ved denne. Her testes også den kristne leders integritet og vilje til offer.
  • Wait, når Jesu lederskap, som ble utøvet gjennom en kort periode på tre år, bar så rike frukter henger det sammen med hans sterke bevissthet om å være i Faderens plan og under hans ledelse. Slik var han hele tiden åpen for “Guds timing”. Når en kristen leder kalles til å vente, dreier det seg ikke om inaktivitet eller dovenskap, men om å unngå å handle på kortsiktig utålmodighet. Som Jesu første disipler måtte vente i Jerusalem på “kraft fra det høye” (Luk 24, 49), må en kristen leder i dag la seg prege av passionate patience (s124) og søke Guds ledelse og kraft før en handler.
  • Go for me, et hovedsikte med disiplenes liv med sammen med Jesus var det sendelsesoppdrag de skulle utføre etter hans egen bortgang. Jesus sendte sine disipler, og bød dem gå, i kraft av sitt eget oppdrag fra Faderen og den autoritet han hadde som Guds Sønn og Herren. Paulus, som ikke hadde en slik status, hadde noe av sin autoritet til å sende andre gjennom sin egen vilje til å la seg sende, “Go for me, as I go for Christ” (s164). Slik må det også fungere i dag, “… the missionary dynamics requires the leader to be `putting out into deep water´ on a regular basis” (s165). Særlig ved sitt eget eksempel kan en kristen leder idag inspirere andre kristne til å ta del i Jesu sendelsesoppdrag.

Disse korte oppsummeringene gjør bare i liten utstrekning fyldest for de mange viktige observasjoner og utfordringer som finnes i denne boken. Kanskje har de kristne ledere i England rett som har kalt den en av viktigste bøker til kristent lederskap på mange år. Ta og les

2010 in review

The stats helper monkeys at WordPress.com mulled over how this blog did in 2010, and here’s a high level summary of its overall blog health:

Healthy blog!

The Blog-Health-o-Meter™ reads This blog is doing awesome!.

Crunchy numbers

Featured image

A helper monkey made this abstract painting, inspired by your stats.

A Boeing 747-400 passenger jet can hold 416 passengers. This blog was viewed about 3,700 times in 2010. That’s about 9 full 747s.

In 2010, there were 25 new posts, growing the total archive of this blog to 33 posts.

The busiest day of the year was August 27th with 77 views. The most popular post that day was Er Gud tilbake igjen?.

Where did they come from?

The top referring sites in 2010 were mhs.no, oase.no, twitter.com, facebook.com, and hallesbyevjedal.blogspot.com.

Some visitors came searching, mostly for ove conrad hanssen, ove conrad hansen, kjetteri, ovew conrad hanssen, and ove conrad hanssen blogg.

Attractions in 2010

These are the posts and pages that got the most views in 2010.

1

Er Gud tilbake igjen? August 2010
2 Likes on WordPress.com

2

Om Ove Conrad December 2008

3

Aktuelt og info November 2009

4

Teologisk plattform og prosjekt April 2010
1 comment

5

Bøker April 2010