To viktige konferanser i Stavanger feb-mars

Ettersom tilbakegangen i gudstjenestelivet begynner å oppleves som et problem i de etablerte kirkene i Nord-Europa er fagfeltet Menighetsutvikling blitt en viktig del av den praktiske teologi og presteutdannelse. Lengst er dette kommet i England og Tyskland, men også i de nordiske landene er dette faget nå klart satt på dagsorden. Jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på to viktige konferanser, begge i Stavanger, som bør være av stor interesse for mange prester og andre kristne ledere. Begge konferansene har et usedvanlig utvalg av dyktige talere.

Den første, med tema Misjonal kirke – Menighetsliv i en ny tid, arrangeres i et samarbeide mellom Oasebevegelsen og IMI-kirken 10-12 februar, i IMI-kirkens lokaler. Hovedtaler her blir den anglikanske biskopen Andrew Watson, som både i sitt tidligere virke som sokneprest og nå som biskop i Aston/Birmingham har hatt en spesiell vekt på og erfaringer med dette tema. Andre talere blir biskop Olav Skjevesland, førstemanuensis Knud Jørgensen, førsteamanuensis Kari Storstein Haug, sokneprest Oddbjørn Stangeland, hovedpastor Martin Cave, Avdelingsdirektør Paul Erik Wirgenes, menighetsarbeider Irene Cave og flere andre kjente prester og kristne ledere. Se info og påmelding www.oase.no eller www.imikirken.no 

Den andre konferansen arrangeres av og på Misjonshøgskolen 23-24 mars med tema Menighetsutvikling i europeisk kontekst – aktuell situasjon og trender. Også her er en anglikansk biskop, Graham Cray en av hovedtalerne. Han er kjent som en av hovedmennene bak den viktige Mission-shaped church rapporten fra 2004, og vil i tillegg til å skissere utviklingen i England i kjølvannet v denne rapporten også ha et fordrag om Utfordringen til å skape menigheter for ungdom og unge familier. Den andre hovedtaleren er lederen for det tyske Institutt til forskning på evangelisering og menighetsutvikling ved det teologiske fakultet i Greifswald, professor Michael Herbst. Han vil holde foredrag om utviklingen i de evangeliske kirkene i Tyskland på dette område, og også drøfte teologiske aspekter ved bruken av vekst- og utviklingsterminologi i menighetssammenheng. I tillegg deltar sentrale aktører og forskere innen fagfeltet menighetsutvikling fra Sverige, Danmark og Norge. En foreløpig unik konferanse til dette tema i Norge. Til orientering og påmelding www.mhs.no link kurs/EV. Påmelding post@mhs.no

Evangelisering – på mer enn en måte

Som nevnt i innlegg nedenfor fyllte Michael Green 80 år denne sommeren, og 15 yngre evangelister, de fleste av dem også anglikanske prester, har utgitt en bok for å hylle ham. Drivkraften i dette  og utgiver er J.John, med Greens ord i forordet til boken, «arguably the best evangelistic preacher in Britain today». Den har fått tittelen More ways than one. Evangelism in the post-modern world, Milton Keynes: Authentic 2009.

More Ways Than OneDet er forfriskende å møte prester og andre evangelister i dag med stor tro på ulike typer evangelisering, også i en europeisk kontekst. J.John skriver innsiktsfullt om viktige sider ved muntlig kommunikasjon og om bruk av bilder i forkynnelsen. Og her finnes kapitler om bruk av personlige vitnesbyrd (Barry Woodward) og humor, «divine comedy» (Mark Greenwood). Et svært viktig kapitel, med stor relevans også for norske forhold, er Evangelism through the local church av David McDougall. En god del norske prester har vært på besøk i hans menighet i Sunbury utenfor London, og hørt om hvordan denne menigheten bevisst benytter alle kontakter i lokalmiljøet og ulike kirkelige handlinger til å forsøke å skape en opplevelse av tilhørighet til menigheten. Så har den da også på under 10 år vokst fra en kjerne på 30-40 til en gudstjenestefeirende menighet på henimot 300.

Viktig og utfordrende er kapitlet om Social action and evangelism (Greg Downers), og ikke mindre utfordrende er de to avsnittene om tegn og under (Roy Todd) og helbredelse i sammnheng med evangelisering (Don Egan). Her finnes også kapitler om kulturell sensitivitet og tverrkulturell forkynnelse, og om bønn og «oppfølging» eller disippelgjøring av nye kristne.

Alle slike samleverk er noe ujevne, men her er mange gode ideer å få for menigheter og forkynnere som ønske å komme videre i det å nå kirkeuvante. Med Michael Greens egne ord i forordet, » It is fresh and remarkably comprehensive».

Et kjølig hode og et brennende hjerte

«I want a cool head and a burning heart», slik lyder overskriften på et intervju med den engelske teologen, presten, evangelisten og apologeten Michael Green i det brittiske magasinet Christianity, July 2010, www.christianitymagazine.co.uk i anledning hans 80 årsdag nu sist sommer. Green har besøkt Norge en rekke ganger, blant annet som bibeltimeholder på et par av Oasebevegelsens sommerstevner, og noen av hans ca 50 bøker er oversatt til norsk. Intervjueren, Steve Morris, beskriver han på følgende måte, «Green is a rarity. He is an academic and a street evangelist, with a heart for simple gospel message and old-fashioned mission». Han er tydeligvis svært levende og aktiv som 80 årig, og få ting tyder på at han ble pensjonist for 11 år siden. I 2009 utgav han boken Lies, Lies, Lies! (IVP) som er et oppgjør med en del av konspirasjonsteoriene i tiden (Dan Brown) og noe av den nye ateismen (Christopher Hitchens). Jeg har selv ikke lest den, men den har fått glimrende omtaler. I de senere år er han særlig aktiv ved Oxford Centre for Christian Apologetics, og nettopp apologetikk er noe som framdeles sterkt opptar han. På samme måte som evangelisering er apologetikk blitt mer krevende i dag enn for noen tiår siden, «but you can still have a highly credible apologetic in a postmodern world – it is just a different one».  Når det gjelder evangelisering beklager han at mange akademiske teologer synes å ha mistet interessen for dette, og at mange menigheter synes å mene at de har gjort sitt når de holder et Alpha kurs. Selv om mange mennesker i dag har mye mindre kjennskap til gudstro og til Jesus Kristus, er de ofte åpne for en åndelig dimensjon i livet, sier han og gir enkle praktiske eksempler fra sin egen hverdags kontakt med folk.

Intervjueren stiller flere direkte spørsmål til Green, blant andre; er det noe du har forandret syn på gjennom årene? Ja, jeg har endret syn på kvinner i lederskap, svarer han, » I want to see women leaders with a missionary cutting edge – the Church desperately needs this». Og hvordan tenker du en kristen leder må være i dag? «They need to have some cheek, to think outside the box, to bubble over with Jesus, to be totally relaxed ecclesiastically, and to work in team».

Når det gjelder å være «relaxed ecclesiastically» er det nettopp det som nå preger deler av den anglikanske kirke. Med konseptet «fresh expressions of church» er det åpnet opp for et mye større mangfold av menigheter og en mye større fleksibilitet i tenkningen om hvordan en kristen menighet bør framtre. Her er CofE kommet mye lengre enn de nordiske folkekirkene som framdeles, for det meste, er preget av en statisk og svært tradisjonell ekklesiologisk tenkning.

Green har godt kjenneskap til kirkenes stilling i Afrika og Asia og mener at fornyelsen av kirkene i Vesten delvis må komme fra våre søsterkirker i sør. Vedrørende det anglikanske fellesskap står dette i dag overfor en avgjørende utfordring, sier han; «whether it will be biblical and evangelistic, like the global South, or whether it will remain imprisoned in buildings, structures and scepticism, as has often been the case in the West».

Det skal noe til å finne en mer oppegående kirkeleder på 80 år enn Michael Green. Han har noe av den samme friskhet og det samme engasjement for evangeliet som mange av oss husker fra møter med ham for 10 – 15 år siden.

Sinne mot Gud

22 Reis deg, Gud, og før din sak!
            Husk at du dagen lang hånes av dårer.
   
        23 Glem ikke dine fienders rop,
            støyen som stadig stiger
            fra dem som står deg imot

Disse versene fra Salme 74 viser at sinne, hån og fiendskap mot Gud ikke er noe nytt i menneskehetens historie. Det er ikke en frukt av den europeiske opplysningstiden, selv om 17 og 18 hundretallets opplysningsfilosofer vel har vært blant dem som har skapt mest støy mot Gud, men er dypest sett en følge av de første menneskers opprør mot Gud. Den boken som her skal omtales tar for seg den ‘nye bølge’ av sinne mot Gud som er oppstått i det siste tiår og som blant andre representeres av personer som Richard Dawkins (The God Delusion/Vrangforestillingen Gud) og Christopher Hitchens (God Is Not Great). Noe av det mest interessante, men kanskje også både styrken og svakheten, ved boken The Rage Against God, London • New York: Continuum 2010 er at forfatteren Peter Hitchens er en bror av nevnte Christopher Hitchens.

The Rage Against God

Framstillingen er til dels selvbiografisk i den forstand at den omtaler forfatterens egen utvikling fra det å være ateist og marxist (mer etterfølger av Trotsky enn Lenin), og en rekke, både private og offentlige, diskusjoner han har hatt med sin bror etter at han selv ble en kristen. Hans kritiske refleksjoner omkring politiske, kulturelle og kirkelige forhold rundt egen oppvekst i England på 1950- og 60 tallet er meget interessante og sier kanskje også noe om hvorfor aldersgruppen mellom 40 og 70 er svakt representert i engelske menigheter. Veien inn i en ateistisk livstolkning synes for mange i denne generasjonen å være styrt av et opprør mot religiøse og kirkelige autoriteter som krevde underkastelse, “and its disturbing implications that others can and will decide what I must be and do” (s15). Her er utvilsomt et viktig memento for alle, både i kirkelige og sekulære kretser, om at autoritære holdninger som vil frata mennesker retten til å tenke selv, og til å ta egne valg, sjelden fører til noe godt. Kanskje er det slike erfaringer, også fra kostskoler med et obligatorisk andaktsliv, som gjør at den nye aggressive ateismen synes å vinne større gjenklang i den mannlige brittiske middelklasse enn i de fleste andre land?

Målet med boken er tosidig: han vil forklare hvordan han selv ble overbevist ‘by reason and experience’ (s2) om kristentroens sannhet, og han vil søke å vise hvordan ateistenes argumenter kommer til kort på tre viktige områder.

            Vedrørende det første blir det klart at hans utvikling bort fra ateismen langt på vei var en frukt av en voksende skuffelse med hva han opplevde og observerte under reiser og opphold i sosialistiske stater. Ikke minst er hans beskrivelser av forholdene i Sovjet fra begynnelsen av 1990 tallet interessante. Han beskriver sin utvikling som “the loss of secular faith” gjennom oppdagelsen av at denne tro var falsk (s74). Dette åpnet igjen opp for en gradvis tilnærming til kristen tro, og det synes som om veien til bevisst tro har gått gjennom en oppdagelse av at virkelighetsbeskrivelsen i kirkens gamle liturgier var sann også for ham. At en slik eksistensiell opplevelse av sannheten i de gamle, anglikanske, liturgiske tekster har gjort han til en ivrig motstander av liturgiske reformer (s79-83) er forståelig, men knapt et tilstrekkelig grunnlag for å avvise slike. Men alt arbeid med liturgiske reformer kan godt prøves på hans kritiske spørsmål; ønsker en å forandre de gamle ordene for å finne bedre måter å uttrykke de gamle sannheten på, eller ønsker en å forandre de gamle ordene fordi en ikke lenger tror på det disse ordene utsier? (s81). Et slikt spørsmål er aktuelt med henblikk på arbeidet med dåpsliturgien innen DnK.

Den andre målsettingen med boken, det å diskutere tre påstander fra den nye ateismen, tas opp i bokens annen hoveddel (s91-120). Her bestrider han (1) at mange konflikter som utkjempes i religionens navn egentlig er om religion, (2) at en egentlig kan ha en klar overbevisning om at noe er rett og galt uten troen på Gud og (3) at ateistiske stater egentlig ikke er ateistiske. Han gir her utvilsomt en del gode argumenter for at påstandene til Dawkins og C Hitchens på disse områdene ikke er entydig overbevisende. Allikevel er det ikke disse avsnittene som gjør denne boken verd å lese. Det mest interessante er hele det tids- og kulturhistoriske bilde som tegnes av det miljø som brittiske intellektuelle vokste opp i  i tiden etter 2 verdenskrig. Kanskje er det dette som kan forklare den sinte frustrasjonen som preger mye av disse ateisters argumentasjon. De kan vanskelig forstå og akseptere at andre mennesker, og i globalt perspektiv i økende utstrekning, kan være så dumme som å slutte seg til den religiøse tro som de selv så klart har tatt avstand fra. Kanskje er det dette emosjonelle engasjement som hindrer dem i en mer åpen og respektfull dialog med troende mennesker. Det polemiske og fordomsfulle ved deres argumentasjon blir kanskje aller klarest når de stempler all religiøs barneoppdragelse som “child abuse” (s148-152). Forfatteren ser hos de nevnte ateister her “a dogmatic tyranny in the making” (s152). Ja, faktisk er disse åpne for at ytringsfriheten må innskrenkes når det gjelder moralsk og religiøs oppdragelse og undervisning. Som om en oppdragelse til en ateistisk livsanskuelse skulle være “nøytral”. Boken avsluttes med en epilog som anslår en mer forsonlig tone i forholdet mellom brødrene Hitchens, med større villighet til respekt på begge sider. Etter min mening er dette også et viktig poeng i troende kristnes møter med mennesker med et ateistisk livssyn. Vi må være villig til å erkjenne og ta på alvor at mange har hatt traumatiske opplevelser med kristne barne- og ungdomsmiljøer, eller med kristne ledere, og ikke straks gå i forsvarposisjoner. Og når noen beretter om sine opplevelser av kristne gudstjenester som ytterst kjedelige og lite inspirerende er det ikke nødvendig å benekte at dette ofte henger sammen med en formalistisk og kontrollerende kirkeforståelse som kan stenge for erfaringen av det liv som troen på Kristus representerer.  Jf den vilje til selvkritikk som en anglikansk prest i Peter Hitchens generasjon uttrykker overfor gudstjeneste livet på 60- og 70tallet: «Was it so surprising that people concluded that God was dead when the supposed communities of his habitation were so dreary and uninteresting?» Alister McGrath, Heresy (s233)(omtalt på denne blogg 18 april 2010).