ReJesus – tilbake til utgangspunktet hos Jesus

De to australske teologene og forfatterne Michael Frost og Alan Hirsch er kommet på banen igjen med samarbeidsprosjektet ReJesus : A Wild Messiah for a Missional Church, Peabody Mass.: Hendrickson Publishers og Sydney: Strand Publishing 2009, 204s.

ReJesus: A Wild Messiah for a Missional Church

De har tidligere sammen utgitt The Shaping of Things to Come: Innovation and Mission for the 21st-Century Church (2003), og hver for seg, blant annet,  Living Missionally in a Post-Christian Culture (Frost 2006) (omtalt på denne blogg) og The Forgotten Ways: Reactivating the Missional Church (Hirsch 2007).

Det er alltid interessant , utfordrende og lærerikt å lese disse to, med det forbehold at Hirsch framstillinger noen ganger er noe mer preg av interessante og spennende modeller enn av historisk etterrettelighet. Den boken jeg her skal omtale er ganske omfattende og kompakt, men jeg skal prøve å gi en kortfattet skisse av noen av hovedpoengene. Etter min mening er den særlig vel verd å lese for ledere innen etablerte kirkesamfunn, men da slik at en søker å holde tilbake ryggmargsrefleksen til automatisk å gå i forsvarsposisjon til en får tenkt seg litt mer grundig om. Vi lever i en tid med så store utfordringer for de historiske kirkene i Europa at kirkeledere burde være desperate etter å finne nye måter å være kirke på.

Tittelen henspeiler på computer teknologi. Når en computer går i baklås må en noen ganger ty til ”rebooting”, ”[…] we restore its original operational settings, thus allowing it to function properly again. The software is back in sync with the hardware again. This is precisely the image that we wish to convey – that by rebooting the church to Jesus, it will recover itself and become fully operational again” (s44). Med uttrykket ReJesus tenker forfatterne seg da en prosess hvor kirkene søker seg tilbake til det som var Jesu egentlige mening med å kalle disipler og grunnlegge en menighet i sitt navn. Ja, dypest sett reiser denne boken det alvorlige spørsmål ”[…] about the continuity between Jesus and the subsequent religion established in his name” (s4). Men det dreier seg ikke om den gamle liberale teologis spørsmål etter “Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til?”. Det er dette spørsmål den svenske komikeren Jonas Gardell har stilt nylig, og som, etter min mening, har fått altfor stor oppmerksomhet. Hos våre forfattere finner vi en dyp overbevisning om at det er Bibelens Jesus som er den virkelige, historiske, Jesus. Deres spørsmål er; hva har kirken gjort med seg selv i forhold til det som var Jesu egen intensjon. Et hovedpoeng i denne boken er da at kristologien, synet på hvem Jesus var – og ville være, må bringes inn i sentrum av teologien igjen, og at en aktuell ekklesiologi må utmyntes ut fra de idealer og det sendelsesoppdrag Jesus gav sin menighet, ”So this book is dedicated to the recovery of the absolute centrality of the person of Jesus in defining who we are as well as what we do” (s8). Det sies derfor også en rekke ganger at det dreier seg om en bok om ”missional Christology”, og at rekkefølgen i enhver tenkning om kirkens liv og tjeneste må sees i følgende perspektiv: kristologi → missiologi → ekklesiologi (s43).

Ifølge våre to forfattere er det særlig på to områder de etablerte kirker har fjernet seg fra sin opprinnelse hos Jesus: 1) Ved sin svikt i det å gjøre mennesker til virkelige disipler av Jesus; det vil si til mennesker som orienterer sitt liv og sin virkelighet ut fra Jesu egne prioriteringer, og som søker å la seg preg av hans forbilde i sitt daglige liv, “To encounter Jesus is to be changed by him and to embark on a lifelong journey to become like him” (s127). Og 2) ved å utvikle tradisjoner og ordninger som, til dels, står i direkte motstrid til ”the loving, wildly passionate, dangerous, radically merciful, and always surprising” livsstil som preget Jesus selv. Problemet i de etablerte kirker er at Jesus er blitt ”temmet” (domesticated) og ufarliggjort slik at hans budskap ikke lenger får møte oss med den friskhet og radikalitet som egentlig preger dette. Jf særlig kapitel 4, ”I´ve Got a Picture of Jesus” (s87-112) til oppgjør med ulike bilder av Jesus.

Nå er det naturligvis ikke noe nytt at kirken er blitt kritisert på disse to områdene, og det henvises da også til en rekke kristne tenkere som har formulert liknende tanker. Til forståelse av Jesu kall til disippelskap henvises det særlig til Dietrich Bonhoeffer og Dallas Willard, og til kritikk av kirkens institusjonalisering blant andre til Blaise Pascal, Søren Kierkegaard og Jaques Ellul. Det som kan endre alt dette er dypest sett bare et nytt møte med den Jesus som både er sann Gud og et sant menneske av kjøtt og blod, jf kap 1 ”How Jesus Changes everything” (s17-39). Gjennom dette møte kan vi få et radikalt nytt syn på Gud, på kirken og på verden (s23) som leder til fornyelse på det personlige plan, forpliktende disippelskap, jf kap 2 ”ReJesus and Personal ReNewal” (s41-62) og til et arbeide med å finne nye strukturer for kirken, jf kap 3 ”ReJesus for the Church and the Organization” (s63-85).

Ved en rask lesning av de første kapitler kan en få inntrykk av at forfatterne står for en noe spiritualiserende ekklesiologi, det vil si det syn at strukturer og ordninger ikke er så viktige for en kristen kirke. I kap 3 blir det klart at dette ikke er tilfelle. De kritiserer her primært ytre former som ikke lenger fungerer som uttrykk for et personlig møte med Gud, ”The crisis dawn when the outward forms of worship no longer match the inward experience and spiritual condition of the participants” (s69). Selv vil jeg bemerke at en slik krise naturligvis kan oppstå bade i liturgisk pregede og såkalte mer frie gudstjenester, og at Frost og Hirsch naturligvis har rett i at en autentisk kristen gudstjeneste alltid må åpne opp for og fødes ut av et nytt og friskt møte med Guds kjærlighet og nåde i Kristus, formidlet av hans Ånd. De viser i dette kap fortrolighet med aktuell religionssosiologisk forskning og med det, nesten uløselige, dilemma som alle religiøse bevegelser som er stiftet av en karismatisk lederskikkelse står overfor; det at bevegelsen ikke vil kunne videreføres uten strukturer og en viss institusjonalisering. På s75-83 finnes det her gode motforestillinger mot det jeg vil beskrive som en altfor overflatisk kirketenkning i noen kretser i vår tid. Et visst grunnleggende kriterium er at en kristen menighet ikke kan anta former som er ”deeply inconsistent”, som klart er i strid, med Jesus egen forkynnelse (s81). Forfatterne nevner på ulike steder i boken noe de mener er eksempler på dette. Men hvordan skal så en kristen kirke kunne leve i en fornyelsesprosess i forhold til sine ordninger og strukturer? Begrepet ”radical traditionalism” lanseres her, og med det menes en stadig tilbakevenden til en organisasjons dypeste tradisjoner samtidig som disse må aktualiseres i en ny kontekst. Vi er her på linje med tenkningen på reformasjonstiden hvor prinsippet nettopp var at kirken til enhver tid må fornyes ut fra grunnleggende prinsipper i Skriften. Det finnes også en rekke andre liknende ansatser til fornyelse av menighetstenkningen i vår tid. Men få andre har en så sterk vekt på at fornyelsen må komme ved en ny konsentrasjon på kristologien, på et nytt studium av Jesu eget liv og hans forkynnelse. Og det foreslås en rekke tekster fra evangeliene til studium ut fra følgende disposisjon:

 Jesus´s life and teaching  →  Implications for Disciple/Church Examples of How These Could Be Lived Out (s56-60). Jeg er selv ikke i tvil om at et studium av mange av de tekster som her nevnes, og en refleksjon over hvordan de kan anvendes i dag ville kunne ha en meget utfordrende, og kanskje fornyende effekt, inn i mange menigheters liv. Eller vil budskapet i tekstene vise seg å være for sterkt for mange norske menigheter, slik at vi heller vil velge å holde den “ville Messias” eller “den misjonale Messias” på en armlengdes avstand? Konsentrasjonen på Jesus selv som utgangspunkt for fornyelse i kirken i dag likner for øvrig mye på det biskop Steven Croft skriver i sin bok Jesus people, om talt på denne blogg 1 des 2009, ”We are living in a time of immense change. As a Church we need to become more like Jesus. We need to live by the priorities of Jesus. We will only find the strength to change if we are deeply rooted in the life of  Jesus. We are called to be Jesus´people”.

Det er flere andre interessante kapitler som begrunner og viderefører det vi her allerede har omtalt, blant annet forankres både kristologien og etterfølgelsesteologien i evangeliene i den jødiske trosbekjennelsen Sjema (5 Mos 6,4-9) (kap 5), og den kirke Jesus, etter forfatternes mening, ville bygge kontrasteres med kirken slik som den (dessverre) ofte framtrer (kap 7). Forfatterne ønsker imidlertid ikke å ta motet fra oss men å utfordre oss “to cling desperately to him (Jesus)” i en prosess med bringe ham tilbake til kirken i vår tid.