Ny tid for apologetikk?

Den amerikanske religionsfilosofen og teologen William Lane Craig har publisert et meget betydelig antall bøker, både av akademisk/faglig og populær karakter, og er i ferd med å oppnå et ry som den ledende apologet i den evangelikale del av kristenheten. Her skal omtales hans nylig utkomne On Guard. Defending Your Faith with Reason and Precision, Colorado Springs, CO: David C. Cook 2010. Som meget pen og velutstyrt paperback på 286s selges den, fritt tilsendt, fra The Book Depository for den sympatiske pris av 11,81 Euro.

On Guard: Defending Your Faith with Reason and Precision

Craig har en upåklagelig akademisk merittliste med doktorgrader fra to europeiske universiteter, Birmingham (under John Hick) og München (under Wolfhart Pannenberg), og synes å være uvanlig godt orientert innen filosofi, vitenskapsteori og teologi. Denne boken har en forholdsvis populær form og henvender seg vel til personer med interesse for teologi og kristent trosforsvar, og med en viss skolering i å arbeide med intellektuelle spørsmål. Selv om den har en populær form er den allikevel, slik jeg ser det, i en god og saklig dialog med kvalifisert akademisk litteratur innen ulike fagområder.

Craig begynner med å definere begrepet apologetikk (=kristent trosforsvar), blant annet ut fra 1 Pet 3,15, og med å begrunne hvorfor dette er aktuelt og viktig i dag. Han henviser, for det første, til at den samtidige kultur mer og mer preges av en sekulær tenkning og at agressive ateister nå er opptatt av å fordrive religionen helt fra det offentlige rom. Dette fører, blant annet, til en utbredt uvitenhet om hva kristen tro og tenkning står for, og til at mange avviser et kristent trosstandpunkt på et helt, også intellektuelt sett, uholdbart grunnlag. I en slik situasjon er det viktige at skolerte kristne mennesker tar del i den offentlige debatt for å avsløre fordommer og vrangforestillinger, og for å gi en sakssvarende framstilling av klassisk kristen tro.  For det andre er apologetikk viktig i dagens kulturelle klima for å styrke kristne mennesker i deres tro ved å hjelpe dem til en klarere innsikt i hva de tror på, men også hvorfor de tror dette. Craig mener at mange menigheter har sviktet sine unge på dette området, “Rather than provide them training in the defense of Christianity´s truth, we focus on emotional worship, experiences, felt needs, and entertainment” (s20). Jeg tror det i høy grad også gjelder for Norge at mange lærere i videregående skoler, universitet og høgskoler (ja, kanskje gjelder det helt ned i grunnskolen) ofte misbruker sin stilling til å kritisere eller endog latterliggjøre kristne verdier og standpunkter. Ofte gjøres dette ut fra egen uvitenhet, men kristne elever og studenter er sjelden godt nok skolert til å ta til motmæle eller til å følge opp en diskusjon med sine medelever. Og Craig spør «How dare we send them (our kids) unarmed into an intellectual war zone?» (s20). For det tredje kan et nøkternt og godt gjennomtenkt trosforsvar, for eksempel for troen på Jesu oppstandelses historiske troverdighet, i noen tilfeller lede til at mennesker som er vantro eller tvilende kommer til tro.

Opplegget i denne boken går ut på å gi en modell for et visst logisk og intellektuelt resonnement, for så å vise hvordan dette kan gjennomføres på ulike sentrale områder av kristent trosforsvar. Etter kap 1. What Is Apologetics?, følger 2. What Difference Does It Make If God Exists?, 3. Why Does Anything at All Exist?, 4. Why Did the Universe Begin?, 5. Why Is the Universe Fine-Tuned for Life?, 6. Can We Be Good without God?, 7. What about Suffering?, 8. Who Was Jesus?, 9. Did Jesus Rise from The Dead? og 10. Is Jesus the Only Way to God?

Nå kan en naturligvis diskutere om det som ofte kalles det kosmologiske gudsbevis (kap 4) (= den tese at universets tilblivelse vanskelig kan forklares uten troen på en skaper) eller det teleologiske gudsbevis (kap 5) (= den tese at universet er så hensiktmessig innrettet, «fine-tuned», at dette vanskelig kan forklares utfra en tilfeldig tilblivelse) er så overbevisende som Craig her søker å vise. Det samme kan naturligvis også sies om de andre tema han drøfter, for eksempel; synet på Jesustradisjonens historiske pålitelighet (kap 8) eller det gode historiske grunnlag for troen på Jesu oppstandelse (kap 9). Men det Craig viser er at det er mye vanskeligere og mye mer intellektuelt krevende å stå for et ateistisk livssyn enn mange, også godt skolerte, forskere og vitenskapsmenn er klar over.

Jeg vil mene at denne boken er viktig også for teologistudenter og prester. Det er mitt inntrykk at arbeidet med den religionsfilosofiske delen av deres pensum i liten utstrekning har satt disse i stand til å utøve apologetisk virksomhet. Jeg tror Craig har helt rett i at en slik virksomhet nå er helt nødvendig for å hjelpe unge kristne til en frimodig tro. På den annen side kan en også i noen kretser finne en overdreven og ensidig tro på betydningen av et intellektuelt orientert kristent trosforsvar. En av grunnene til den sterke tilbakegang for de tradisjonelle kirkene i Europa er trolig at vi i for liten utstrekning, i våre gudstjenester og prekener, har maktet å kommunisere evangeliet slik at mennesker blir berørt på en mer helhetlig måte, også på det følelsesmessige plan. Kanskje pendelen derfor, i mange ungdomsmiljøer, har slått over i en for emosjonelt preget gudstjenesteform. Jeg vil derfor mene at utfordringen for mange menigheter framover nå må være å kunne arbeide med intellektuelle og apologetiske spørsmål samtidig som en tilstreber en balansert gudstjeneste- og tilbedelsesform som også berører og engasjerer mennesker personlig. Begge deler synes å være helt nødvendig dersom vi skal kunne bekrefte og grunnfeste unge mennesker i en frimodig kristen tro.

Er Gud tilbake igjen?

Det britiske magasinet the Economist, www.economist.com , har i noen år utmerket seg med saklige og informative artikler om religion, og særlig om de kristne kirkers situasjon, i ulike deler av verden. Allikevel er det noe overraskende at det er to redaktører i dette, John Micklethwait og Adrian Wooldridge, som har utgitt den oppsiktsvekkende og meget opplysende boken God is back. How the Global Rise of Faith is Changing the World. Den kom først i 2009, jeg har lest en utgave i Penguin Books, London 2010 som selges for £9.99. Det dreier seg om en omfattende framstilling, 405 sider, grundig og godt dokumentert med et omfattende noteapparat og stikkordsregister. Etter min mening dreier det seg her om et must for kristne ledere, men også for alle som vil delta i debatten om forholdet religion og samfunn i vid forstand.

God is Back: How the Global Rise of Faith is Changing the WorldEt hovedperspektiv er framstillingen og drøftingen av det skisma som, siden opplysningstiden, har eksistert i den vestlige kulturkrets i synet på forholdet mellom religion og det moderne (modernity). I europeisk sammenheng har en forutsatt at den moderne utvikling ville marginalisere religionen, mens amerikanerne ”in the main, have assumed that the two things can thrive together” (s9). Utviklingen de siste 50-60 år har, inntil nylig, syntes å gå i retning av at en europeisk sekulær livstolkning ville bli den dominerende, ikke bare i vestlig sammenheng, men også blant intelligensiaen mer globalt forstått. I et selvkritisk perspektiv skriver forfatterne om sitt eget magasin “The Economist was so confident of the Almighty´s demise that we published His obituary in our millennium issue” (s12). Og de fortsetter “Today an unsettling worry nags at Western liberals: what if secular Europe (and for that matter secular Harvard and secular Manhattan) is the odd one out? They are right to be worried. It now seems to be the American model that is spreading around the world: religion and modernity are going hand in hand, not just in China, but throughout much of Asia, Africa, Arabia and Latin America. […] The very things that were supposed to destroy religion – democracy and markets, technology and reason – are combining to make it stronger” (s12). Framstillingen av utviklingen i ulike deler av verden, men kanskje særlig i Amerika og Kina, går da ut på å vise at det er dette som holder på å skje. Ulike religioner, ikke minst også Islam, men i særlig grad den kristne tro er i ferd med å spille en stadig viktigere rolle i utviklingen av moderne samfunn.

Denne boken representerer, naturligvis, ikke noe ukritisk syn på religionens rolle, heller ikke på den kristne kirkes historie. Vi må alle erkjenne at religion, og ikke minst ulike makthaveres bruk av denne i sitt maktspill, har forårsaket mange konflikter og maktovergrep. Men til forskjell fra en del europeisk religionskritikk som (i kjølvannet av Marx og Freud) ofte bare har negative ting å si om religionens rolle, påpekes det at det i ikke-europeiske intellektuelle og akademiske miljøer ofte finnes et mye mer positivt syn. Ikke minst gjelder dette i Amerika (jf særlig kap 5 og 6, s143-191). Forfatterne har preget begrepet “soulcraft” for å beskrive den viktige rolle kristne menigheter og organisasjoner nå spiller for å hjelpe mennesker til å møte utfordringene i det moderne urbaniserte samfunn. De definerer dette slik, “We mean religion´s ability to provide purpose where life might seem purposeless, and community where community is lacking. Religion is more than just faith-based social working. It is a comprehensive solution to both practical and psychological problems” (s 152).

Videre tegnes det i denne boken et mye mer positivt bilde av utviklingen i den evangelikale delen av amerikansk kirkeliv enn vi er vant til fra europeiske journalister. Ikke minst pekes det på det nye og sterke engasjement på det samfunnsmessige og akademiske/intellektuelle felt innen disse miljøer (jf særlig kap 7, s192-210, “Empires of the Mind. God and the Intellectuals”). En kan nesten synes at framstillingen blir litt vel positiv og optimistisk i dette kapitlet.

Nå er forfatterne av denne boken godt informert om framveksten av den nye og aggressive ateismen (Sam Harris, Richard Dawkins, Christopher Hitchens), men synes å mene at denne allerede har utspilt sin rolle. Ja, de karakteriserer den nærmest som en sint og skuffet reaksjon på den utvikling som nå indikerer at religionen ikke vil gå til grunne i moderniteten (s 16). Og enda verre for disse; det er “hot religion” som nå er på frammarsj verden over, dvs, for de kristne kirkers del, sterkt personlig engasjert og ofte karismatisk preget trosliv. I Amerika innebærer det at “the tolerant-to-a-fault Episcopal Church has been in relentless decline” (s 17).

Et svært interessant tema i boken er religionens rolle i framveksten av det nye og moderne Kina. Allerede innledningsvis (s1-4) beskrives et møte i en kinesisk husmenighet. Men det er ikke fattige bønder eller arbeidere som her kommer sammen. I en moderne leilighet i Shanghai er det unge mennesker med bakgrunn fra forskning, forretningsliv og kunstnermiljøer som samles til bibelstudium og gudstjeneste. Og det interessante er, ifølge disse forfatterne, at mange unge kinesere, også ledende økonomer, nå synes å mene at den kristne tro er viktig for at utviklingen av det markedsorienterte kinesiske samfunn skal ha en moralsk basis. “Only through faith can the market economy have a soul” (s9). Det er en del av den samme tankegangen som ligger bak utsagnet “If you are a patriotic Chinese, you have to be a Christian” (s3). De kaller det “a conservative guess” når de anslår antall troende kristne til 65 mill protestanter og 12 millioner katolikker. Altså flere troende enn medlemmer av kommunistpartiet.

Denne boken inneholder mye mer spennende stoff, også om ulike spenninger mellom sivilisasjoner, kulturer og religiøse retninger. Jeg nevner bare kort at forfatterne særlig ser for seg “four cultural wars” (s328), vel med aktualitet i alle verdensdeler. 1. Retten til liv – abort, 2. Familie spørsmål – ekteskaps- og samlivsformer, 3. Vitenskap – bioteknologi og forståelse av evolusjonen og 4. Forholdet stat/kirke-moské-tempel – religiøs innflytelse på lovgivningen i samfunnet.

Det avsluttende kapitel (s352-373) har overskriften “Learning to live with Religion”. Her er det mye å lære, også for norske politikere og samfunnsdebattanter som ofte preges av den foreldede tankegang at det såkalt sekulære er nøytralt. Jeg tror de har rett når de sier at den store utfordring på hjemmebane for alle regimer i dag er “how to construct a liberal political regime that recognizes man´s religious instinct but also preserves individual rigths” (s357). I det globale perspektiv er utfordringen å hindre nye religionskriger.