Kjetteri – i vår tid?

Begrepet kjetteri er ikke av de mest populære i vår tid, heller ikke vranglære. Det engelske Heresy høres kanskje litt mildere ut, men det er de samme tingene det dreier seg om. En ny bok til dette tema ble i November 2009 utgitt av en av de mest produktive teologer i vår tid, nå professor ved Kings College i London, Alister McGrath. Heresy. A History of Defending the Truth, London: SPCK, er en forholdsvis omfattende bok (282 s) men er skrevet i et språk som er tilgjengelig for andre enn fagteologer.

Heresy: A History of Defending the TruthI min omtale legger jeg vekt på to perspektiver som er sentrale i boken:

  • Den ukritiske  «Love Affair with Heresy» som ifølge McGrath preger en del av vår tid.
  • Det forhold at forskjellige former for heresy ofte oppstår i tider som representerer ulike kontekstualiseringsutfordringer for kirken.

Det første forhold er tildels en frukt av den tese som ble framsatt av den tyske teologen Walter Bauer i 1934  en bok om Rettroenhet og kjetteri i den tidlige kirke, nemlig at den eldste og mest autentiske form for kristendom antakeligvis var mer heretisk enn ortodoks utfra senere tiders målestokk. Den vakte imidlertid liten oppmerksomhet før den ble publisert på engelsk i 1971 hvor kulturen var i ferd med å svinge i en mer postmoderne retning med klare antiautoritære trekk. Tesen gikk altså ut på at spørsmålet om hva som var ortodoks teologi og hva som var heresy primært var blitt avgjort ved en maktkamp innen kirken, og at det ofte  var heresien som representerte det radikale og innovative, mens det som ble erklært ortodoks var det etablerte og kjedelige. Det mangler ikke på populære konspirasjonsteorier som er utviklet utfra en slik tese. McGraths bok er skrevet nettop for å vise at det bildet som tegnes i nyere akademisk forskning hverken støtter det bilde noen tegner av kjettere som ondsinnede personer som var ute etter å ødelegge kristentroen, eller den tese at heresiet var et likeverdig alternativ som ble undertrykket av den offisielle kirke (s 11).

Men hvordan definerer så McGrath fenomenet heresi eller kjetteri? Jeg siterer to formuleringer som gir er godt bilde av dette:

A heresy is a doctrine that ultimately destroys, destabilizes, or destorts a mystery rather than preserving it (s31), og

The essential feature of a heresy is that it is not unbelief (rejection of the core belief of a worldview such as Christianity) in the strict sense of the term, but a form of that faith that is held ultimately to be subversive or destructive, and thus indirectly leads to such unbelief. Unbelief is the outcome, not the form of heresy (s33).

I sin gjennomgang av en rekke av de tidlige og klassiske heresier i kirkens historie søker så McGrath å vise hvordan det var et hovedpoeng for kirken å avveie ulike trosformuleringer i forhold til et samlet vitnesbyrd i skriften (… the overall picture disclosed by the New Testament. s 143) for å hindre at det ble lagt for ensidig vekt på noen tekster, og for å sørge for at nettopp mysteriet i mange av kirkens sentrale lærepunkter ble fastholdt. Noen av de tidlige kirkefedrene, som Ireneus (s58f) synes imidlertid å ha tegnet et for negativt bilde av mange som kom til å ble regnet som kjettere, og å underslå at de ofte hadde et oppriktig ønske om å utforske troen i kirkens kontekst. » Yet to understand the importance of heresy, we must confront the fact that every major heresy began as an exploration of the dynamics of faith within the church» (s59).

Dette leder oss over i det neste hovedpoeng, nemlig at heresier ofte oppstår i tider som representerer ulike utfordringer for kirken til å aktualisere eller kontekstualisere troen i forhold til kulturen og samfunnet rundt oss. Dette drøftes særlig i den fjerde og siste del av boken  The Enduring Impact of Heresy, (fra s 173). Her anlegger McGrath følgende hovedperspektiv:  Heresier var ofte resultatet av «journeys of explorations that were originally intended to enable Christianity to relate better to contemporary culture. Heresy arose through a desire to preserve, not destroy, the gospel» (s176). Han forsøker så å vise hvordan ulike typer press fra den samtidige kulturen lett kan lede til framveksten av heresier innen kirken.

«The five most significant pressures appear to be the following: 1. Cultural norms, 2. Rational norms, 3.  Social identity, 4. Religious accomodation, 5. Ethical concerns» (s180). Hvert av disse områdene drøftes så på en instruktiv måte, også belyst ved historiske eksempler. Det ville sprenge omfanget av denne omtalen om vi skulle drøfte hvert av disse her, men jeg håper å komme tilbake til dette i senere kommentarer. Ser vi i dag eksempler på at kulturelt og sosialt (politisk)  press leder til en heretisk tilpasning fra teologer og kirkeledere?

I et avsluttende avsnitt The Future of Heresy (s231-234) konkluderer McGrath med to hovedpoeng:

First, the pursuit of  orthodoxy is essentially the quest for Christian authenticity. […] Secondly, heresies, like history, have a habit of repeating themselves (s232).

Ikke minst gjelder dette siste for gnostisismen, som også i dag gjenspeiles i ulike former for å tilrettelegge forholdet mellom kristendommen og kulturen, sier han. McGrath viser ellers en klar vilje til kirkelig selvkritikk når han i en kommentar til «Gud er død `teologien´» på 60 og 70 tallet skriver: «Was it so surprising that people concluded that God was dead when the supposed communities of his habitation were so dreary and uninteresting?» (s233).

McGrath har gitt oss en meget viktig bok. I denne bloggens terminologi må heresiet, eller kjetteriet, kunne sees som et, noen ganger kanskje ufrivillig, forsøk på å utvanne den gamle vinen. Det slår meg også at denne utvannede vinen synes å trives best i gamle skinnsekker.

Grove books – overkommelig lesning

Jeg hørte en gang en norsk biskop, nå pensjonert, si omtrent følgende: travelheten i tjenesten fører lett til at en slutter å lese, så slutter en å skrive og så slutter en å tenke, i et hvert fall nytt og friskt. En engelsk biskop sa det slik, jeg rekker ikke å lese så mange store bøker, men Grove booklets er overkommelig lesning og setter meg på sporet av mange ting som er viktige for min tjeneste.

Dette innlegget er rett og slett litt reklame for de ni seriene med meget informativ og overkommelig lesning fra Grove books i Cambridge. Det dreier seg her om hefter på 28 sider fordelt på følgende serier: Ethics, Evangelism, Renewal, Spirituality, Education, Pastoral, Biblical, Youth og Worship. Det kommer fire hefter i hver serie i året, og en kan abonnere på et visst antall serier eller kjøpe hefter enkeltvis, enten ved å få de tilsendt eller laste de ned fra http://www.grovebooks.co.uk/. Grove books markedsfører seg under slagordet Not the last word – but often the first. Dette innebærer at det ofte er forfattere som er pionerer på et område som skriver, men at ikke alt innen et emne kan dekkes i dette begrensede formatet. Her er muligheter for lett tilgjengelig intellektuell og åndelig stimulanse for prester, biskoper og andre med kristent lederansvar

Jeg nevner noen meget lesverdige hefter, her ledsaget av den omtale utgiverne selv gir:

P 120 Ministry Burnout

 
Burnout is not a single condition but a syndrome which can include numerous elements, including depression, and is typically marked by emotional exhaustion, detachment and a sense of lack of achievement.This well-researched study, which also draws on the author’s personal experience, looks at both practical causes and steps towards recovery and prevention, including clarity about role, prioritization and the fit between role and personality. But alongside these practical resources it asks some core questions about identity and purpose: are we working with God or for God? And do we live the truth of the grace of God that we proclaim?
 
 
 

P 101 Shame

 
We are used to talk of sin and guilt in our churches. But a more pervasive problem is that of shame, with its complex roots in society as well as the individual, and its wide and damaging effects.This study reflects on the roots and reality of shame, what Scripture has to say about it, and how good pastoral practice can bring healing and wholeness – an essential pastoral handbook.

R 17 Developing Visionary Leadership

Visionary leadership is a gift of God given to enable churches to grow and express the life of the kingdom. But what is involved in developing vision, and what skills are needed to turn vision into reality? This study, the collaboration of a church leader and a business leader, outlines the key issues, obstacles and ways forward. It will stimulate and challenge, and it lists resources which can help to take your thinking and practice forward.

Om du skulle befinne deg på et besøk i Cambridge finner du ekspedisjon og lager for Grove books i kjelleren på Ridley Hall.

Ny eller gammel vin i nye skinnsekker?

Jesus taler om «ny vin i nye skinnsekker». Hvordan kan du da gjøre «gammel vin i nye skinnsekker» til et program? Godt spørsmål! Mitt svar ligger langs følgende linjer: Det dreier seg om ulike metaforer, om ulik bruk av bilder.

Jesu to små liknelser om «ikke å bruke en del av et nytt tøystykke til å lappe på et gammelt klesplagg» og om «ikke å fylle ny vin i gamle skinnsekker» gjengis i de tre første evangeliene (Matt 10,16-17; Mark 2,21-22 og Luk 5,36-38). I alle tre fortelles disse som svar på spørsmål om hvorfor Jesu disipler ikke faster? Fasten var på denne i tiden i jødedommen et av flere typiske eksempler på og uttrykk for vilje til å holde loven (sammen med almisser, tiende, overholdelses av sabbatsforskrifter etc). Nå var Jesu landsmenn fullt ut oppmerksomme på at de ikke kunne bli frelst bare ved å holde loven. De visste at de også var helt avhengige av Guds nåde. Men frelsen ble forstått som et slags samvirke mellom menneskers gode gjerninger og Guds nåde. Ved å faste, overholde sabbatsforskriftene, etc, gjorde mennesker det som fra deres side var viktig for å kunne motta Guds nåde. Det er en slik tankegang Jesu tar et oppgjør med i disse to liknelsene, og de illusterer på en allmen måte at det er ting i tilværelsen som er av så ulik kvalitet at de ikke kan kombineres. Med henblikk på frelsen illustrerer de at en ikke kan bruke Guds nåde til å lappe på noe mennesker selv har gjort halvferdig, eller omvendt, gode gjerninger til å utfylle Guds nåde. Disse tingene går rett og slett ikke i hop. En god illustrasjon til dette finner vi i liknelsen om fariseeren og tolleren i templet (Luk 18,9-14). I sin bønn forsøker fariseeren å by på noe av sitt eget; faste og tiende, mens tolleren tar sin tilflukt til Guds nåde alene. Og det var den siste som gikk hjem rettferdig for Gud.

Derfor setter disse to liknelsene fastepraksisen i et helt nytt lys. Faste er ikke noe mennesker kan utføre for å fortjene noe hos Gud! Dette er den primære mening med billedbruken i disse to liknelsene, og som i flere andre av Jesu liknelser er det ikke nødvendig å søke etter en egen symbolsk mening i de bilder; tøylapp, klesplagg, vin, skinnsekker, som er brukt. Den symbolske tolkning av vinen her, som forkommer i noen sammenhenger; den nye Gudsrikevirkeligheten som bryter igjennom ved Jesu komme og gjerning, blir dermed i beste fall sekundær og passer dårlig i konteksten. Denne liknelsen handler således ikke om Gudsrikevirkeligheten og sammenbruddet av gamle former og tradisjoner i møte med denne. Enda vanskeligere blir denne tolkningen når en leser den kommentar Jesus,  ifølge Luk 5,39, gir, om at det er den gamle vinen som er best.

Utsagnet «Gammel vin i nye skinnsekker» knytter dermed bare delvis an til Jesu liknelse i Luk 5, 36-39, og anvender elementer fra denne på en litt ny måte. Men ordet om at den gamle vinen (bibelsk og klassisk kristendom) er best gir meget god mening i vår formulering og billedbruk.

På leting etter fellesskap og tilhørighet?

Den amerikanske religionssosiologen Rodney Stark hevder at når mennesker i dag slutter seg til et religiøst fellesskap er motiveringen sjelden den at de søker etter Sannheten. Snarere dreier det seg om en lengsel etter tilhørighet og fellesskap. Den boken vi her skal omtale har mye av det samme perspektiv, Joseph R. Myers, The Search to Belong. Rethinking intimacy, community, and small groups, Grand Rapids: Zondervan 2003.

The Search to Belong: Rethinking Intimacy, Community, and Small GroupsBoken åpner med noen spørsmål som forfatteren mener nå må stilles i kristne menigheter, «Hvem er min neste?», «Hvem hører sammen?», «Hvem har jeg ansvar for?» og «Hvem har ansvar for meg?». Ettersom tradisjonelle nettverk, for eksempel  i storfamiliesammenheng og nabolag, i vår tid ofte svekkes, og noen ganger er nesten borte, synes behovet for fellesskap og tilhørighet å vokse i samfunnet rundt oss. Litt sammenfattende peker jeg på tre viktige teser som ligger bak argumentasjonen i denne boken:

  • Mennesker rundt oss har behov for tilhørighet og fellesskap
  • Dette kan ikke uten videre organsieres fram, heller ikke som en strategi i en menighet, men må vokse organisk
  • Ulike mennesker har behov for ulike typer av fellesskap, ofte også avhengig av aktuell livssituasjon

Denne boken er også skrevet inn i en situasjon, vel mest typisk for USA, hvor mange menigheter som har satset sterkt på ulike slags cellegrupper nå erfarer at oppslutningen om disse ikke lenger er som forventet. En grunn er, ifølge Myers, at en i for stor utstrekning har forsøkt å organisere fram fellesskap. Myers ser klart verdien av cellegrupper, men foretar et oppgjør med tanken om at dette alltid er den beste måten å bygge fellesskap på. Han kaller dette «the myths of belonging» (s9-21). Hvordan skal så menigheter i dag legge til rette for at mennesker skal kunne erfare tilhørighet? I perspektivet » gammel vin i nye skinnsekker» må vel dette være et viktig spørsmål etter nye skinnsekker.

Brorparten av denne boken dreier seg så om å presentere fire allmene rom eller dimensjoner  for sosiale relasjoner og kommunikasjon som kan være til stor hjelp for tenkningen i mange menigheter:

  • Public space, ulike sammenkomster av offentlig art hvor de tilstedeværende gjerne har et felles fokus på noe som skjer, og hvor interaksjonen dem imellom ikke er spesielt stor.
  • Social space, gjerne en noe mindre forsamling med større mulighet for interaksjon, men uten å måtte engasjere seg personlig i det som skjer. Et sangkor, et friundervisningskurs etc? Et sted hvor mennesker utveksler «`snapshots´ of who we are» (s65).
  • Personal space, en noe engere gruppe hvor en også utveksler personlige, men ikke «nakne» erfaringer, og hvor en forutsetter konfidensialitet. Det typiske for cellegrupper i mange menigheter.
  • Intimate space, et sted hvor en deler «nakne erfaringer» uten skam. I forhold til personlig sjelesørger, skriftefar, ektefelle, liten bønnegruppe med 2-4 personer.

Alle disse områdene utvikles mye mer, med ulike konkrete eksempler, i boken. Myers foretar et oppgjør med et «prescriptive» , foreskrivende, perspektiv hvor det, for eksempel, hevdes at alle medlemmer i en menigheten bør bevege seg i og ha funnet en tilhørighet på alle disse fire nivåer. I stedet anlegger han et «descriptive», beskrivende perspektiv; vi observerer at dette er rom vi alle, mer eller mindre, beveger oss i. Og faktisk overlapper de ofte hverandre. Noen beveger seg naturlig i alle fire rum, og har kanskje funnet ulike grad av felleskap og tilhørighet i alle. For noen kan det være tilstrekkelig, i et hvert fall i perioder,  med ett rum, mens andre finner seg vel tilrette i to eller tre. Denne individualiteten, med vekt på naturlig og organisk fellesskap, utvikles enda mer i hans bok Organic Community. Creating a place where people naturally connect, Grand Rapids: Baker 2007, men jeg anbefaler at The Search to Belong leses først. Et viktig perspektiv i denne tenkningen om tilhørighet er at en opplevelse av tilhørighet til et kristent fellesskap, for mange mennesker idag, ofte kommer før et personlig trosengasjement (belonging before believing). Og at erfaringen av tilhørighet er det som åpner opp for en villighet til å utforske troen. For mange menigheter er det derfor et spørsmål om å kunne etablere «the healthy environment in which people naturally connect» (s73). Ofte vil det kunne være et lavterskel arrangement hvor en menighet kan åpne opp sitt sosiale fellesskap og lukke inn nye. «How do we invite strangers into the family? How can we help with the experience of belonging?» (s126). Det er slike spørsmål som stilles i menigheter som utfordres av denne tenkningen. Og noen synes å ha funnet fram til typer av sammenkomster hvor mennesker kan bli kjent med hverandre på en uforpliktende måte, og således treffe andre som de gjerne kan tenke seg å bli bedre kjent med. Men slike sammenkomster må ikke bare tenkes som «`hooks´ to get individuals to move closer to our congregation» (s151). De må også sees som sosiale samvær som har en verdi i seg selv. Det er mange interessante rapporter i denne boken fra menigheter som har arbeidet med ulike fora for tilhørighet. Her er det utvilsomt mye å lære for norske menigheter.

Et kritisk spørsmål kan allikevel stilles til slutt. Er det en fare for at en her kan legge opp til at det bare er mennesker som «naturally connects», som har interessefellesskap eller like personligheter, altså en «like barn leker best» tankegang, som skal kunne ha fellesskap med hverandre?

Svik – skyld – skam

I morgensendingen på P2 onsdag 30 mars ble bøkene til de 11 kandidatene til Nordisk Råds litteraturpris 2010 kommentert av litteraturkritiker Marit Lindkvist fra Finsk radio og Marta Nordheim fra NRK. Da programlederen spurte om de kunne se noen fellestrekk, eller tema som var typiske for alle bøkene, summerte Lindkvist dette opp i de tre begrepene Svik, Skyld og Skam. Og Nordheim sa seg enig i denne karakteristikken. Det er altså typisk for den nordiske samtidslitteraturen at den dreier seg om svik, skyld og skam. Kontrasten slo meg mellom dette og det budskap vi har hørt fra noen norske teologer i det siste, at kirken må slutte å tale om synd og skyld fordi dette er i utakt med tiden vi lever i. Hvem er egentlig i utakt med tiden? Det er ingen hemlighet at disse tre begreper er sentrale i de evangelietekstene vi har lest i påsken, og de beskriver vel noen av de eksistensielle grunnelementer i den menneskelige tilværelse. Så er det en stor utfordring for kirken å kunne få formidle disse aspektene ved påskebudskapet på en aktuell og livsbejaende måte. Jeg tillater meg å henvise til min bok om bruken av det private skriftemål, Kom la oss gjøre opp vår sak. Om skyld, skyldfølelse, syndserkjennelse og bruken av det private skriftemål i sjelesorgen, Oslo: Credo 1993.

PS

Den nevnte litteraturpris gikk til den finske (/estiske) forfatter Sofi Oksanen med boken Utrenskning.

Jesus som leder II

Andrew Watson, som har skrevet boken som her omtales, vil være godt kjent for mange norske og svenske lesere. I løpet av hans 13 år som sokneprest i Stephens Church i utkanten av London ble denne menigheten besøkt av omlag 200 norske og svenske kristne ledere. Noen var der på week-end besøk, og ble gjestfritt innkvartert hos medlemmer av menigheten, andre deltok på lederkonferanser spesielt lagt til rette for nordiske ledere. Boken The fourfold leadership of Jesus. Come, follow, wait, go, Abingdon: The Bible Reading Fellowship 2008 (191s), £7.99, bygger da faktisk også på fire bibelforedrag holdt på en slik konferanse.

 The Fourfold Leadership of Jesus: Come, Follow, Wait, GoI 2008 ble Andrew Watson vigslet som bishop of Aston, og flyttet til Birmingham. Innledningen til boken åpner med et sitat fra et klistermerke på et bilvindu, “Don´t follow me. Follow Jesus!”. Og hele boken kan for så vidt leses som en refleksjon omkring dette utsagnet. Fra en side sett er det riktig, en kristen leder har hele tiden som oppgave å gjøre mennesker til etterfølgere av Jesus. Allikevel er noe av det som gir en kristen leder autoritet, og gjør hans eller hennes lederskap troverdig, at en selv følger Jesus og blir preget av hans forbilde. Derfor må slagordet fra bilvinduet balanseres av Paulus utsagn i 1 Kor 11,1 “Ha meg til forbilde, slik jeg har Kristus til forbilde”. Det er utvilsomt et hovedpoeng i denne boken å holde fram utfordringen fra Jesus om å gjøre mennesker til hans disipler. Å gjøre disipler er viktigere enn å være leder, sier Watson, “Jesus´passion was for discipleship rather than leadership” (s17). Eller rettere, det å være leder innebærer nettopp å bygge disipler. Til dette kan en kristen leder i dag lære en del av bøker om lederskap og management tenkning, men dypest sett kan en bli en leder etter Jesu forbilde bare ved selv å etterfølge Jesus i sitt daglige liv og i sin tjeneste. Og dette innebærer “the extravert challenge of mission alongside with the introvert challenge of deeper communion with the Father. Activists need to develop their contemplative side, and contemplatives their missionary activity. Only then are such leaders safe to follow, as those who themselves are seeking, however falteringly, to follow the example of Christ” (s11). Og denne prosess av å selv være disippel, samtidig som en bygger andre disipler, utfoldes så gjennom et aktualiserende studium av Jesus liv ved de fire begrepene som også står som overskrifter over bokens fire hoveddeler:

  • Come, et kall til å komme og la seg betjene av Jesus og hans kjærlighet. Til å bli preget av hans forbilde og hans ydmykhet, og til å lære av hans avhengighet av Faderen. Som Jesus var tilgjenglig for sine disipler må en kristen leder i dag være tilgjenglig for dem han eller hun har et særlig ansvar for å disippelgjøre.
  • Follow, vær sammen med meg sa Jesus til sine disipler, hør hva jeg sier og se hva jeg gjør i ulike situasjoner og bli inspirert og utrustet til selv å tjene. Vekten ligger her også på Jesu lydighet overfor Faderens vilje og villighet til å bære omkostningene ved denne. Her testes også den kristne leders integritet og vilje til offer.
  • Wait, når Jesu lederskap, som ble utøvet gjennom en kort periode på tre år, bar så rike frukter henger det sammen med hans sterke bevissthet om å være i Faderens plan og under hans ledelse. Slik var han hele tiden åpen for “Guds timing”. Når en kristen leder kalles til å vente, dreier det seg ikke om inaktivitet eller dovenskap, men om å unngå å handle på kortsiktig utålmodighet. Som Jesu første disipler måtte vente i Jerusalem på “kraft fra det høye” (Luk 24, 49), må en kristen leder i dag la seg prege av passionate patience (s124) og søke Guds ledelse og kraft før en handler.
  • Go for me, et hovedsikte med disiplenes liv med sammen med Jesus var det sendelsesoppdrag de skulle utføre etter hans egen bortgang. Jesus sendte sine disipler, og bød dem gå, i kraft av sitt eget oppdrag fra Faderen og den autoritet han hadde som Guds Sønn og Herren. Paulus, som ikke hadde en slik status, hadde noe av sin autoritet til å sende andre gjennom sin egen vilje til å la seg sende, «Go for me, as I go for Christ» (s164). Slik må det også fungere i dag, «… the missionary dynamics requires the leader to be `putting out into deep water´ on a regular basis» (s165). Særlig ved sitt eget eksempel kan en kristen leder idag inspirere andre kristne til å ta del i Jesu sendelsesoppdrag.

Disse korte oppsummeringene gjør bare i liten utstrekning fyldest for de mange viktige observasjoner og utfordringer som finnes i denne boken. Kanskje har de kristne ledere i England rett som har kalt den en av viktigste bøker til kristent lederskap på mange år. Ta og les!

Jesus som leder

Ikke sjelden trekkes Jesus fram i den allmene debatt om lederskap som et eksempel på en stor leder. Jeg har selv hørt almene lederskapstenkere understreke kombinasjonen av det å være lærer og tjener som en særlig kvalitet hos Jesus. John Adair som har skrevet boken The Leadership of Jesus and its legacy today, Norwich: Canterbury Press 2001, sies å ha vært verdens første professor i «Leadership Studies», allerede i 1979.

The Leadership of Jesus: And Its Legacy TodayHan har undervist ved flere britiske universiteter, og også vært aktiv i ulike kirkelige sammenhenger. Om en søker på hans navn på Amazon vil en finne 30-40 bøker om lederskap. Denne boken er ikke helt ny, og jeg går heller ikke god for alle teologiske synspunkter i den, men den har mange interessante perspektiver som det er vel vært å sette seg inn i. Boken gir en interessant oversikt over mange store ledere gjennom historien, fra Moses, kong David og Alexander den store til Mahatma Gandi og Nelson Mandela. Adair finner mange av de samme lederskapskvaliteter hos de fleste av disse; en ydmyk holdning og vilje til å tjene de en skal lede. En av de aller viktigste kvaliteter som finnes hos ledere i ulike historiske epoker er, ifølge Adair, det å stå for en klar visjon og å kunne formidle denne til andre slik at de inspireres og gjør den til sin egen. «For without vision no real change can enter history; no significant progress can be made» (132). For Jesus var det visjonen av Guds rike som allerede virksomt og nærværende som preget hans liv. Dette er ikke stedet for å ta opp en teologisk diskusjon om innholdet i Guds rike begrepet i Jesu forkynnelse. Men Adair har, etter min mening med rette, en klar forståelse av at Jesu forkynnelse her brøt med den samtidig, jødiske. Hos Jesus ligger vekten på Guds rike som et et hus eller område mennesker kunne inviteres inn i, og som åpner sine dører eller grenser langt ut over de religiøse, sosiale og nasjonale grenser hans samtidige jødiske ledere tenkte seg. Og det store ved Jesus var at han ikke bare forkynte denne visjonen, men at han levde den ut i praksis. Overalt hvor Jesus beveget seg viste han omsorg og medlidenhet (compassion) med mennesker, og formidlet, i ord og handling, invitasjonene til delaktighet i Guds rike. «- he lived the vision so that others could see it in his life» (133). I et avsluttende kapitel hvor viktige aspekter ved The Legacy of Jesus (arven etter Jesus summeres opp nevner Adair følgende kvaliteter: en klart formulert visjon som også leves ut, ydmykhet og en aldri sviktende vilje til å lære. En bok det er mye å lære fra!