Bokkjøp fra utlandet

Mange av oss som kjøper mye fremmedspråklig litteratur har hatt glede av Amazons gode service. Men utgiftene til porto og forsendelse er nå blitt svært høye. Jeg gjør oppmerksom på at engelskspråklige bøker nå kan kjøpes uten tillegg for porto og pakking hos The Book Depository, jf link. Det tar litt mer tid, men jeg har selv spart ganske mye penger på å handle der de siste mnd.

Den virkelige kirke

Når professor Harald Hegstad ved Menighetsfakultetet utgir en ny bok til ekklesiologien (læren om kirken/menigheten) er det all grunn til å skjerpe oppmerksomheten. Hegstads bakgrunn, både som systematisk teolog og som kirkeforsker med et empirisk og sosiologisk perspektiv, gir ham spesielle kvalifikasjoner til å drøfte dette tema på en spennende måte. Og boken skuffer ikke! Selve tittelen, Den virkelige kirke. Bidrag til ekklesiologien (Trondheim: Tapir 2009; KIFO Perspektiv 19, 218s) vil sikkert også virke utfordrende på mange.

Når jeg omtaler den her er det for særlig å utfordre to grupper: de mange som i vår tid, i ulike kirkelige sammenhenger, arbeider med å danne nye menighetsfellesskap eller å skape nye menighetsformer, og de som har slått seg til ro med en noe uklar folkekirketenkning. Utfordringen lyder: ta trosbekjennelsen (den nikenske) på alvor … Jeg tror på én, hellig, allmenn og apostolisk kirke. Hva betyr egentlig dette i vår tid? I en kort omtale vil jeg konsentrere meg om tre tema i boken:

  • Vektleggingen av den ytre, synlige, kirke som den virkelige kirke.
  • Drøftingen av kirkens forhold til sin historiske og kulturelle kontekst.
  • Forståelsen av de kirkelige tjenester.

Vektleggingen av at det er den konkrete og erfarbare kirke som er den virkelige kirke er selve hovedtema, og den røde tråd, i denne boken. Hegstad foretar altså et oppgjør med den tanke at det ved siden av den synlige, og empirisk observerbare kirke, også foreligger en usynlig kirke, og at det er denne som er den virkelige kirke. Dette syn finnes, i noe forskjellige utforminger, i ulike tradisjoner gjennom kirkens historie, og i Norge ikke minst gjennom deler av den lavkirkelige bevegelse. Etter mitt syn må vi her gi Hegstad rett. Kirken kan aldri være usynlig, den består jo nemlig av mennesker som kommer sammen i Jesu navn og dette kan alltid observeres og beskrives. Jeg har imidlertid  spørsmål til tre tema som jeg ikke synes drøftes helt tilfredsstillende. Først til forholdet mellom usynlig og skjult (s39ff). Vi deler det syn at fellesskapet av mennesker som kommer sammen i menigheten (ekklesia) alltid er synlig, men vil også framheve, mer enn Hegstad gjør, at det er skjult for det menneskelig øye hvem som er sanne lemmer på kirken som Kristi legeme (såma). Den ensidige vektlegging av den synlige kirke som den virkelige kirke er, fra en side sett, viktig, men  kan den ikke avstreife aspektet av kirken som guddommelig mysterium og redusere den for mye til en menneskelig organisasjon? For det andre dreier det seg om den vanskelige spenningen i folkekirken mellom de som regelmessig kommer sammen om ord og sakrament, og det store flertall som sjelden eller aldri tar del i menighetens fellesskap. Med den sterke vektlegging av kirken som: Mennesker samlet i Jesu navn (kap 2), og med understrekningen av “Matt 18,20 som utgangspunkt for kirkeforståelsen” (s19) blir spenningen mellom de ca 2,3% som samles til ukentlig gudstjeneste (eller 5-6% en gang i måneden) innen DnK og de om lag 80% døpte medlemmer nesten uutholdelig. Jeg har selv flere ganger forsøkt å forklare denne spenningen for kirkeledere fra ikke-europeiske land, men blir gjerne møtt med en høflig hoderysting. Hegstad gjør (s98-102) et iherdig forsøk på å komme til rette med denne spenningen, men selv sitter jeg igjen med følgende spørsmål: er ikke den ideologiske og livssynsmessige pluralisme blant folkekirkens medlemmer nå så stor at den representerer en fare for at kirken kan miste sin identitet som Kristusfellesskap? Det tredje spørsmålet dreier seg om det finnes noen grense hvor den ytre, synlige, kirke går over fra å være den virkelige kirke, en sann Jesu Kristi kirke, til å bli en løgnkirke, en kirke som i virkeligheten fornekter sin Herre? Kanskje er det et slikt spørsmål som ligger bak noe av det Hegstad refererer fra Dietrich Bonhoeffers og Karl Barths skjelning mellom den sanne og den synlige kirke? (s26-29), og kanskje kan deres historiske kontekst ha gjort dette særlig aktuelt?

Når det gjelder drøftingen av kirkens forhold til sin historiske og kulturelle kontekst (særlig s70-73) har jeg selv ingen innvendinger, men skulle bare ha ønsket at Hegstad hadde gitt dette enda mer plass. Han synes her å åpne opp for et mye større mangfold i typer av menigheter enn vi er vant til å tenke i norsk folkekirkelig kontekst. Dette begrunnes med et skapelsesteologisk perspektiv på ekklesiologien (s72), og han forsvarer “[…] ulike individers og gruppers like rett til å utfolde seg etter sin egenart” (s73). I lys av den kreativitet i ekklesiologisk tenkning og åpenhet for nye menighetsformer som nå utfolder seg i vår engelske søsterkirke, og til dels også i de tyske folkekirker, og den debatt om nye typer av menigheter som også er begynt i Norge, kunne Hegstad ha gitt mer verdifull hjelp på dette område. For nettopp spørsmålet om en kontekstuell ekklesiologi er nå et av de mest aktuelle i internasjonal sammenheng, men er foreløpig lite berørt hos oss. Det er å håpe at de ansatser vi finner i denne boken kan utfoldes enda klarere av Hegstad i andre sammenhenger.

Til slutt berører jeg kort Hegstads drøfting av de kirkelige tjenester (s125-147). Dette avsnittet vil utvilsomt virke utfordrende for personer som tenker langs tradisjonelle lutherske linjer på dette område. Det er en viktig intensjon her å bryte ned den tradisjonelle todeling av det kristne fellesskap i embetsbærere og lekfolk. Hegstad vil erstatte denne med en tjenesteteologi som er basert i den nytestamentlige legemetanke og nådegavebegrep. Dette innebærer således et oppgjør med den lutherske tanke om «det ene embete». Ja, han hevder faktisk at denne står i direkte motsetning til den nytestamentlige tanke om de mange tjenester i kirken (s133). Er det mulig at Hegstad her peker på en vei ut av en ofte fastlåst diskusjon om embetsteologi og den ordinerte tjenestes monopol på sakramentforvaltning?

Dette er noen små glimt fra en bok som inneholder mye mer, også om gudtjeneste, misjon, lederskap og økumenisk fellesskap, og som bør leses av alle som er opptatt av kirkens framtid og framtidens kirke.

Menigheter for kirkeuvante III

Det har i noen sammenhenger dannet seg det inntrykk at såkalte fresh expressions of church (FE), jf to tidligere innlegg om menigheter for kirkeuvante, 5 og 10 des 2009, primært er blitt dannet på initiativer innen den evangelikale og/eller karismatiske del av CofE hvor et tradisjonelt liturgisk og sakramentsorientert liv kanskje ikke alltid har stått så veldig sentralt. Det er et poeng i den boken vi her skal omtale at det foreligger en mye større bredde i typer av FE: Fresh Expressions in the Sacramental Tradition (Edited by Steven Croft and Ian Mosby), Norwich: Canterbury Press 2009. Boken inneholder både generelle og prinsippielle bidrag, og beskrivelser av noen konkrete FE. Jeg vil mene at den må kunne ha stor interesse for alle som er opptatt av kontekstualisering av ekklesiologi og liturgi.

Ancient Faith Future Mission: Fresh Expressions in the Sacramental TraditionMen også denne boken viser at det framdeles er spenninger og uenighet innen CofE vedrørende utradisjonelle menighetsdannelser og gudstjenesteformer. Klarest kommer dette til uttrykk i Steven Crofts bidrag, «Persuading Gamaliel: Helping the Ango-Catholic Tradition Engage with Fresh Expressions of Church» (s36-51), hvor han hevder at ca 1/3 av biskoper og prester nå er åpne for og positive til FE. Omtrent 50% synes framdeles å være usikre og nølende, og det er særlig denne gruppen han henvender seg til i dette innlegget. Den tredje, og minste gruppen, er personer som, utfra ulike konservative posisjoner, er klart kritiske til den utvikling som nå er på gang med FE. Et annet eksempel på et bidrag av mer generell karakter er Stephen Cottrells » Letting Your Actions Do the Talking: Mission and the Catholic Tradition» ( s66-80). Han skriver fra et anglo-katolsk ståsted og søker å vise at denne tradisjonen i hele sin misjonstenkning har vært seg bevisst kontekstualisering, «[…]; that the whole history of Christian mission has been a history of innovation and fresh expression. As the Church encounters new cultures and new challenges it seeks to serve the needs of the ordinary people and give expression to the gospel in a language they understand: something that meets them where they are and takes them somewhere else.» (67). Dette var bl.a. typisk for tjenesten til flere ango-katolske slumprester i første halvdel av 1900 tallet. I vår tid er allerede det faktum at mange anglikanske kirker har akseptert å ha en distinkt morgengudstjeneste, med en egen menighetsforsamling, ved siden av den tradisjonelle formiddagsgudstjeneste, et uttrykk for at de i prinsippet har anerkjent at ulike gudstjenester tiltrekker seg ulike grupper av mennesker. Skrittet er ikke så langt derfra til andre typer av FE som søker å nå ulike grupper av mennesker i forskjellige kulturelle kontekster. Carl Turner, «Liturgical Issues and Fresh Expressions» (s140-155), skriver innsiktsfullt om kontekstualisering av liturgien, «For, as long as the liturgy is the work of the people, the life-style and culture of the particular context in which a community springs up will influence its liturgical expression.» (144). Det samme kan sies om Phyllis Tickle, «Liturgy and Cultural Engagement» (s162-171).

I bidraget «New Monasticism» ved Ian Adams og Ian Mobsby (s52-65) nevnes og navngis flere eksempler på konkrete FE som henter inspirasjon fra de gamle klosterbevegelsene og forsøker, i sine samvær, å kombinere gamle contemplative og liturgiske elementer fra disse med moderne IT teknologi. En av disse The Moot Community i London har en informativ hjemmeside, http://www.moot.uk.net/. Flere andre FE beskrives i egne bidrag, jf fellesskapet Visions (s9-15) i York og The Church of the Apostles (COTA) i Seattle (s156-161). Se hvordan Karen M.Ward, som er en meget interessant og kreativ leder innen hele bevegelsen av emerging churches beskriver visjonen for COTA: » I was convinced that Anglo-Catholic ritual, practice and sacramental mysticism – when brougth into dialogue with contemporary art, culture and media, and in the context of a welcoming and ´culturally fluent´ community – could provide space and place for postmodern seekers to fall in love with God, form community with one another and then practice extending God´s love to the surronding neighborhood» (s157). Hun bruker begrepet Anglimergence for å beskrive det som kan komme ut av en prosess hvor slike ulike elementer får virke sammen. For de av oss som er oppdratt med en nokså stiv og lite fleksibel norsk høgmesseliturgi er det spennede å se hvordan ulike liturgiske elementer kan brukes på en meget fleksibel og nyskapende måte i samspill med forskjellige moderne og kulturelt relevante uttrykksmidler. Her er mye å lære for alle, uavhengig av kirkelig bakgrunn og erfaring med liturgiske former.

Lederskap med visdom

Det mangler ikke på bøker om lederskap og ledelsesfilosofi i vår tid. Både i ulike sekulære og kristne sammenhenger ser en klart behovet for bevisst og gjennomtenkt ledelse. En bok som skiller seg noe ut er Hit the ground kneeling. Seing leadership differently, London: Church House 2008 av den engelske biskopen Stephen Cottrell.

Hit the Ground Kneeling: Seeing Leadership Differently

Det er, i parentes bemerket, i det hele påfallende hvor mange engelske/anglikanske biskoper som skriver innsiktsfulle bøker for tiden.Deres arbeidsituasjon er nokså annereledes enn norske biskopers, og gir dem kanskje større mulighet for å utøve et åndelig lederskap innad i kirken. Cottrells bok har imidlertid et videre sikte enn spesifikt kristent lederskap og innholder mange innsikter av almen interesse. Tittelen er utformet i motsetning til frasen «Hit the ground running», som på norsk vel kan gjengis: løp til du stuper, eller: løp til krampa tar deg. Cottrell har antakeligvis rett i at mange ledere lever et veldig aktivt og hektisk liv, og at dette kanskje også er et ideal for mange.

Hovedtesen i denne boken, ca 90 lettleste sider, er at alt fruktbart lederskap, over tid, forutsetter godt med tid til stillhet og kontemplasjon. «Creativity is usually cultivated in the soil of contemplation», sier han (s4). Og ikke minst gjelder det for kristne ledere at det er gjennom ettertanke, stillhet og bønn at vi kan øse av ressurser utenfor oss selv. For det er nettopp kreativitet og evne til frisk og nyskapende tenkning som særpreger et godt lederskap, sier Cottrell. For mye hastverk hindrer dette og leder for mange ledere til: 1) Utbrenthet/utmattethet, 2) trøtthet av å oppfylle andres forventninger, eller 3) at en går lei av tjenesten på gunn av manglende visjoner og klar retning for virksomheten. Visjoner, verdier og strategier er viktige og nødvendige også for ham, «Leaders are guardians of the vision,» (s52), men det er nettopp gjennom stillhet og ettertanke at en leder får nye og friske tanker om hvordan den grunnleggende visjonen kan settes ut i livet. Cottrell er selv en leder som har friske tanker om «corporate leadership», om «servant leadership» og om det å gjøre seg selv overflødig som leder: «Only do what only you can do» (s65). Delegér alt annet til medarbeidere og gi dem den støtte de trenger for å kunne gjøre det på en god måte, dvs: «[…] consistent with the agreed vision and values of the organization». Kanskje dette særlig er en bok for slike som ser behovet for hjelp til nytenkning i sin lederrolle, men den har ellers viktige og vise råd til alle som utøver lederskap. Derfor: ta og les!

Kirkens framtid – framtidens kirke

Boken Kirkens framtid – framtidens kirke. Den missiologiske utfordring i de nordiske folkekirker, Thor Hesselberg (red), Oslo: Luther 2006 inneholder foredrag fra en lederkonferanse i regi av Oasebevegelsen, men med bred folkekirkelig deltakelse, i Stavanger i februar 2006. Utviklingen de siste tre årene synes bare å ha gjort mange av problemstillingene her enda mer mer aktuelle, og jeg tar den fram som et viktig ressursdokument til arbeidet med strategiske og andre viktige spørsmål for  kirken i årene som kommer.

produktbildeMange av de interessante perspektiver som ble present i biskop Steven Crofts fordrag på DnK kirkemøte i november 2009: The Mission of  the Triune God Shaping Congregations Today. Working towards a Mission-shaped Church,  jf www.kirken.no er klart foregrepet i denne boken. I et innledningskapitel beskriver OCH noe av den overgangssituasjon kirkene i Europa nå befinner seg i. En overgang fra et «konstantinsk kirkeparadigme» hvor kirkene har hatt en sentral rolle som verdiformidlere i de europeiske samfunn, til en situasjon hvor de i betydelig utstrekning er blitt marginalisert. Tre mulige veivalg skisseres for de europeiske kirker i denne situasjonen. I to kapitler utdyper den engelske biskop Graham Cray de kulturelle og samfunnsmessige endringer som er skjedd i de nordeuropeiske samfunn, og peker på den store utfordring til misjon i våre egne land som våre kirker nå står overfor. Både her og i det nevnte foredrag av Steven Croft skisseres noe av den kreative nytenkning som nå skjer i vår engelske søsterkirke for å nå mennesker som har liten eller ingen kontakt med kristne menigheter. I kapitler av Anders Michael Hansen (Danmark), Carl-Axel Sahlberg (Sverige) og Harald Hegstad (Norge) skildres noe av utviklingen i disse tre nordiske kirker, blant annet med henblikk på oppslutning om gudstjeneste- og menighetsliv. Mens Hegstad, med bakgrunn i en undersøkelse fra 2000, nevner at ca 8% av medlemmene i DnK går til gudstjeneste en eller flere ganger i mnd, oppgis det i den siste europeiske undersøkelsen jf Aftenposten lørdag 21 nov 2009 at det ukentlige kirkebesøk (alle kirkesamfunn) i Norge nå er nede i ca 4,3%. Nå er det ikke så lett å tolke folkekirkelige statistikker. På noen områder synes disse å være forholdsvis stabile. En noe illevarslende tendens kommenteres hos Hegstad (s66), nemlig dette at bekjennende kristne synes å gå mindre regelmessig til gudstjeneste. Behovet for en gudstjenestefornyelse synes således å være viktig også for å gjøre gudstjenestene mer attraktive for disse. Men kanskje er det kapitlet om Sverige: Svenska kyrkan, idag, imorgen (s86-93) som gir den mest interessante analysen av den dagsaktuelle situasjonen i en nordisk folkekirke, jf dette også som et apropos til min kommentar om liberale kirker. Sahlberg er, ved siden av å være prest i St Clara kirken i Stockholm, også docent i kirkehistorie ved UiUppsala. Her gis det et usminket bilde av den sterke tilbakegangen for SK, bl.a. det faktum at en fjerdedel av kirkens menigheter er blitt lagt ned i tidsrummet 2002-2006. Denne utviklingen fortsetter. Men utviklingen er ikke bare negativ, det finnes også menigheter, både innen SK og frikirkene, hvor bildet er mer positivt. Sammenfattende sier han at «de mer ´evangelikala-karismatiska´ församlingarna håller ställningen eller växer i et annars inte helt lätt läge för svenska kyrkan idag.» (s91). Et meget viktig poeng i denne framstillingen er ellers Sahlbergs understrekning av diakoniens sentrale rolle for kirkene. Hans egen menighet i sentrale Stockholm er et betagende eksempel på en karismatisk folkekirkemenighet som når ut til storbyens aller svakeste i rus- og prostitusjonsmiljøet.

Men det ikke bare situasjonen for kirker i Europa som omtales i denne boken. I et forfriskende kapitel, Framtidens kirke er misjonal. Kan vi lære noe av kirkene i sør? (42-54) beskriver Tormod Engelsviken noe av det som skjer i kirker i Asia og Afrika. Bare denne artiklen gjør det verdt å anskaffe seg denne boken, for kanskje er først når kirkene i Europa lar seg inspirere fra sør at vi igjen kan vekkes opp til ny misjonsinnsats i våre egne land.

Denne boken kan framdeles kjøpes hos Bok&Media, www.bokogmedia.no