Har liberale kirker utspilt sin rolle?

I serien …….  A Very Short Introduction, utgitt av Oxford University Press, har den britiske religionsforskeren Linda Woodhead bidratt med bindet Christianity (2004).

Denne boken er svært ujevn, når det gjelder kapitlene om Jesus og den tidlige kirke bygger den for ensidig på en forskningstradisjon som tegner et svært pluralistisk bilde. Når jeg omtaler den her er det særlig på grunn av kapitlene om den samtidige kristendom i vesten (kap 5), og «beyond the West» (kap 6). Woodhead tegner følgende bilde av utviklingen: i første halvdel av the 20 århundre, opp til 1970årene, var såkalt Liberal Christianity dominerende i de etablerte kirker i den vestlige verden. Disse hadde særlig sin tyngde  i middelklassen. Fra slutten av det 20årh og inn i vårt eget har denne type kirker vært i sterk tilbakegang. Fra nå av er det det hun kaller kirker av Biblical Type, med bibelsk basert tro og undervisning, og med en åpenhet for personlig erfaring, som overtar mye av initiativet. Og dette gjelder både i den vestlige verden og i andre verdensdeler. Hun konkluderer kap 5 på følgende måte: » […] Liberal Church Christianity has suffered massive decline in recent decades ; Mystical Christianity has fared somewhat better; but the most successful churches of all have been those that have managed to to combine an emphasis on the authority of the Bible with the offer of personal, subjective empowerment through the Holy Spirit» (108). Dette stemmer helt med observasjoner jeg selv har gjort på mange reiser i nordeuropeiske land de senere år. Kanskje er det mest påfallende i England, og da særlig i Londonområdet. Her finnes det nå er hel rekke menigheter av en slik type som Woodhead beskriver med en fascinerende vekstdynamikk og stor inngang blant yngre mennesker. Samtidig fortsetter tilbakegangen for etablerte menigheter av etablert liberal type, og mange av disse legges ned eller kirkebygningene overtas av mer dynamiske menigheter.

I de nordiske folkekirker virker det som om majoriteten av kirkeledere, og mange lekfolk, lider under den illusjon at vi her kan utvikle noe helt nytt i kirkehistorien. Nemlig kirkesamfunn og enkeltmenigheter som, på tross av at en oppgir Bibelen som autoritet i mange spørsmål, og lar seg styre av folkemeningen (majoriteten er jo tross alt døpte og medlemmer av folkekirken) i både  etiske og mange læremessige spørsmål, fremdeles skal kunne være levedyktige kirker med et frimodig og levende Kristusvitnesbyrd. Denne illusjon er i ferd med å bli avslørt i Sverige. Det kommer nå et økende antall meldinger om kirkens sterke tilbakegang; mange menigheter slås sammen og mange steder kommer det omtrent ikke mennesker til gudstjeneste. I Vårt Land 9 desember 2009 gjengis en bekymringsmelding fra biskopen i Strängnes. Han uroes av den høye gjennomsnittsalder i menighetene og sier at «barn og unge knapt er synlige i gudstjenestene», og at det på landsbygda mange steder ikke er gudstjeneste lenger. Samme avis brakte et par dager senere et intervju med en pensjonert biskop som peker på at Svenska Kyrkan nå holder på å bli helt isolert i den økumeniske verden. Mange andre kirkesamfunn har tydeligvis vanskeligheter med å gjenkjenne en sann Jesu Kristi kirke  bak den liberale, sosialdemokratisk veltilpassede og politisk korrekte profil som er utformet av det sittende lederskap i kirken. Derfor bør hele det sittende lederskap gå av mener han.

Den norske kirke er ennå ikke der hvor Svenska Kyrkan er. Men så lenge vi lider av den samme illusjonen om en levedyktig, liberal folkekirke er vi vel på vei dit?

Menigheter for kirkeuvante II

Selv om utviklingen av nye typer av menigheter, fresh expressions (FE), er kommet langt og har sterk støtte i ledelsen av CofE, har dette prosjektet hele tiden også blitt møtt med motstand og kritiske spørsmål. I boken Evaluating Fresh Expressions: Explorations in Emerging Church. Responses to the Changing Face of Ecclesiology in the Church of England, Louise Nelstrop and Martyn Percy (eds), Norwich: Canterbury Press 2008, er en rekke kritiske røster kommet til orde.

Evaluating Fresh Expressions:explorations in emerging churchNår også flere av de tunge navn innen selve denne bevegelsen bidrar, gir denne boken et balansert bilde av den pågående debatt til dette tema. For noen dreier det seg primært om ekklesiologi, mens andre legger større vekt på det å kunne kommunisere med og forholde seg til  mennesker som hører hjemme i kulturelle settinger som er helt fremmede for en tradisjonell kirkelig eller kristen kultur. Av de 14 bidragene kan vi her bare nevne noen få.

Steven Croft, leder av fresh expressions fra 2004-2008 åpner med en bidraget What counts as a fresh expression of church and who decides? (3-14). Han henviser til en definisjon som etterhvert synes å være nokså alment akseptert:

«A fresh expression is a form of church for our changing culture established primarily for the benefit of people who are not yet members of any church» (10).

En slik menighet blir til gjennom en nøye lytting til kulturen i den aktuelle kontekst og med et bevisst misjonalt sikte. Videre har den en sterk vekt på det å gjøre mennesker til displer av Jesus. Utfra disse prinsipper vokser det nå fram et bredt spektrum av ulike menighetstyper. Når det gjelder spørsmålet om hvordan ulike FE fungerer i praksis drøfter David Male dette i et selvkritisk innlegg på vegne av denne bevegelsen, Do they really reach the unchurched? (148-160). Han innrømmer at dette ikke alltid synes å være tilfelle, og sier at det er avgjørende å bevisstgjøre kristne mennesker i dag på å bygge personlige relasjoner og vektlegge en misjonal livstil i hverdagen. Utviklingen av disse nye menigheter går i retning av at de «both locally and nationally will become far simpler in their organization, more relational in their life and both incarnational and transformational in their outcomes» (s160).

Flere av innleggene i denne boken er ved personer som har en  grunnleggende skepsis til hele tanken om a mixed economy of churches, altså dette at ulike typer av menigheter, geografiske og ulike typer av nye, må kunne eksistere side om side og utfylle hverandre. Jeg vurderer bidraget til professor Martyn Percy, rektor ved Rippon College, som det viktigste av disse, Old tricks for new dogs. A critique of fresh expressions (27-39). Han mener FE representerer negative trekk ved samtidskulturen, såsom en individualisert og privatisert religiøsitet som er preget av en postmoderne anti-institusjonalisme. Således er de uttrykk for en type ekklesiologi som i det lange løp vil undergrave de tradisjonelle menighetene og det langsiktige og  trofaste arbeid om foregår i disse. Det er utvilsomt flere viktige observasjoner og poeng i Percy´s kritikk som ledere av nye menigheter bør ta på alvor. Jeg kan allikevel ikke la være å gjøre den observasjon at han, og flere av de andre kritikerne av FE, likeså vel som mange i norsk sammenheng som motsetter seg endringer i det tradisjonelle kirkeliv, ikke virkelig tar på alvor den krise som mange tradisjonelle soknemenigheter nå er inne i. En krise som som i England kommer til utrykk ved at mange kirkehus nå bare må stenges. Ettersom vi i Norge, og Norden,  har en offentlig økonomi kan vi fremdeles opprettholde et tradisjonelt menighetsliv også der hvor det lokale menighetsengasjement og gudstjenestebesøk er sterkt minkende. Men hvor lenge?

Det positive ved denne boken er at den demontsrerer den vilje til kritisk prøving av FE bevegelsen som gjør seg gjeldende inne den anglikanske kirke. En slik kritisk prøving vil kunne bidra til at en avverger framveksten av menighetstyper som i sin praksis og teologi fanges inn av en diffus nyreligiøsitet. Således finnes det her interessante og lærerike ting å hente også for menighetsplanting i norsk kontekst.

Menigheter for kirkeuvante

I artikkelen «Kirke i en ny tid. Utfordringer fra ‘emerging churches’ og ‘fresh expressions of church'», Halvårsskrift for praktisk teologi 24, 2/2007, 3-13 http://idtjeneste.nb.no/URN:NBN:no-bibsys_brage_8610  har jeg beskrevet ulike forsøk på å plante nye typer av menigheter som søker å nå ut til mennesker som er lite fortrolige med tradisjonelle gudstjenesteformer og menighetstyper. I europeisk sammenheng er dette kommet lengst i England hvor CofE og Metodistkirken samarbeider i stiftelsen Fresh Expressions of Church, jf link. En av pionerene innen den anglikanske kirke i England på dette området er presten David Male som allerede i 1998, med støtte fra ledelsen i sitt bispedøme, begynte å plante menigheten The Net i Huddersfield i Nord-England, http://www.netchurch.org.uk/. Etter å ha bygget opp og ledet denne gjennom den første fase og til et tilstrekkelig nivå av modenhet og selvstendighet, tok han i 2006 imot et kall til å undervise kommende anglikanske prester, særlig slike som skal være pionerer i menighetsplanting, ved de to anglikanske ordinasjonscollegene i Cambridge, Ridley Hall og Westcott House. Jeg har selv hatt gleden av å besøke ham på Ridley Hall med grupper av prester og studenter, hvor han har delt med oss av sine erfaringer og orientert om det som nå skjer på dette område i vår engelske søsterkirke. I 2008 utgav han boken Church Unplugged. Remodelling Church without losing your Soul, Milton Keynes: Authentic Media hvor han forteller historien om The Net.

CHURCH UNPLUGGED Det som gjør denne boken særlig interessant er imidlertid at han ikke bare forteller historien, men hele tiden også reflekterer over de valg, gode og dårlige, han og hans lederteam gjorde, og spør etter hva han selv og andre kan lære av disse. Male legger ikke skjul på at det har vært en krevende oppgave, ikke bare fordi det har dreid seg om å grunnlegge eller skape (Male foretrekker create) en ny menighet, men fordi det også dreier seg om å skape en ny type menighet (creating new church, s4). Dette var adskillig mer radikalt i England for ti år siden, også fordi det i mellomtiden i rapporten Mission-shaped Church (2004) ikke bare gis grønt lys for, men også sterkt oppmuntres til dette fra kirkens ledelse. Et av de vanskeligste punktene i oppstartsfasen var å forklare mange mennesker at dette ikke skulle være en kirke for slike som var misfornøyde med sin nåværende menighet, men en menighet hvis grunnleggende visjon var å nå ut til slike som enda ikke hadde kontakt med noe kristent fellesskap.

Male beskriver, i tilkyntning til en refleksjon over sine egne erfaringer, 10  Essentials, vi kan kalle det hovedprinsipper i et slikt arbeide, og disse danner 10 kapitler i boken. Jeg nevner noen av disse, og håper det kan skjærpe appetitten på denne boken. Den har nemlig også mye å lære til ledere i etablerte menigheter hvor en ser behovet for å arbeide med viktige endringer i menighetens måte å tjene på. Det første essential dreier seg om å sette sammen et lederteam. Her gjelder det om å ikke forhaste seg, men om å bruke god tid til å finne de rette personene, sier han. Han så selv etter mennesker som også hadde et kall til å nå ut til kirkeuvante, og som hadde noen av de samme visjoner for hvordan en slik menighet kunne være. «Any book on creating teams will tell you having a common purpose is essential to any team´s success», (s23). Et av paradoksene i tradisjonelt norsk kirkeliv er at et slikt prinsipp, som er selvsagt i ethvert seriøst arbeide med organisjonsstrukturer, nesten er umulig å gjennomføre for sammensettingen av en stab i en norsk menighet. Om en er i tvil om viktigheten av det prinsipp Male her beskriver er det all grunn til å lese dette kapitlet. Det andre essential dreier seg om å lytte. Om å lytte til Gud og hans ledelse, men også i høy grad å lytte til særtrekkene i kulturen og behovene i det lokalsamfunn hvor menigheten befinner seg. Dette prinsippet om dobbelt lytting er vel kjent for misjonærer i fremmede land og kulturer, men er i vår tid sterkt løftet frem for enhver misjonal tenkning, også i europeisk sammenheng. Vi trenger i alle europeiske land i dag å forsøke å se med friske øyne på vår egen samtids kultursituasjon, for først da vil vi oppdage hvilke enorme endringer som har skjedd rundt oss de siste 10-15 år. Male opdaget at bare 53% av befolkningen i Huddersfield hadde kontakt med noen religiøs institusjon. De nominelle tall er annerledes i Norge, men når det gjelder spørsmålet etter hvor mange som har en reell og dypere kontakt med en kristen menighet er tallene dystre også hos oss. Hermed er vi allerede inne på essentials fire og fem, misjon og evangelisering. Her er selve hjertet og drivkraften i arbeidet med å skape nye typer av menighetsfellesskap. Det dreier seg om å skape sosiale møteplasser hvor kirkeuvante mennesker kan bli møtt med interesse og omsorg av kristne og hjelpes inn i en prosess hvor de kan lære Gud å kjenne. Og da må en ofte gå adskillig mer radikalt til verks enn hva mennesker som hele sitt liv har hørt hjemme i en tradisjonell menighet tenker seg. Et hovedprinsipp i den misjonsforståelse vi møter i denne boken er at personlige relasjoner og fellesskap er svært viktige, i den kulturen vi lever i idag, for at mennesker skal åpne seg opp for å lytte til evangeliet. Dermed blir også essential seks meget viktig, det å bygge Community, fellesskap som både har en sosial og åndelig funksjon. Her er vi ofte nokså hjelpeløse i norsk kirkeliv, og det er mye å lære i den konsentrerte fremstillingen på s98-116. Boken er sin helhet på 179s, og språket er lett forståelig. Jeg gjentar at det i denne boken er mye å lære, ikke bare for slike som arbeider med å plante eller skape nye menigheter, men også for dem som vil arbeide med å bevisstgjøre på den misjonale utfordring for etablerte menigheter.

Om å vokse mot trenden

Vi lever i en tid hvor de fleste rapporter og statistikker om kirkeliv i Europa viser nedadgående kurver, jf omtalen av den store europeiske samfunnsundersøkelsen (European Social Survey, ESS,http://www.europeansocialsurvey.org/ )i Aftenposten lørdag 21 nov 2009, som hevder at bare hver 6 europeer nå regner seg som religiøs. Og mens det tidligere har vært de etablerte protestantiske kirker som har hatt størst nedgang i gudstjenestebesøk, gjør den samme tendens seg nå gjeldende for de katolske kirker. Denne undersøkelsen hevder at 30% av registrerte medlemmer av den katolske kirke nå går i kirken hver søndag, mens det tilsvarende tall for protestanter er 10%. De nordiske landene ligger helt på bunnen, og for Norge oppgis at 4,3% av befolkningen går til en kristen gudstjeneste hver søndag. Antallsmessig er det nå, for hele Europa, tre ganger så mange katolikker som protestanter som er i kirke på en søndag. Av verdens befolkning regner en nå med at 33,32% er registrerte som medlemmer av et kristent kirkesamfunn, mens 21,01% er muslimer. 13,26% er registrert som hinduer og 5,84% en buddhister. 11,77% regnes som ikke-religiøse og 2% som ateister.

Selv har jeg i ulike sammenhenger hevdet at det bare er i England at det nå finnes et voksende antall menigheter som har maktet å snu noe av den negative utviklingen i Europa. Og særlig gjelder dette for London bispedømme inne CofE. Desto mer gledelig er det å kunne konstatere at det nå finnes tendenser til en positiv utviklig også innen de evangeliske kirkene i Tyskland. Boken Wachsen gegen den Trend. Analysen von Gemeinden mit denen es aufwärtsgeht, (Å vokse mot trenden. Analyse av menigheter som det går oppover med), Wilfried Härle (o.a.)(2008), er således meget interessant.

Wachsen gegen den Trend: Analysen von Gemeinden, mit denen es aufwärts gehtBak denne står en gruppe forskere knyttet til det teologiske fakultet i Heidelberg, med støtte fra sentrale organer innen EKD. Her presenteres en analyse av forholdene i 32 menigheter i ulike deler av Tyskland, som, ut fra de kriterier som lagt til grunn, i tidsrommet 2003-2006 kan sies å ha erfart en viss vekst. De metodiske premisser for undersøkelsen presenteres i et innføringsavsnitt (9-14) og det presiseres at en primært har operert med to enkle ytre kriterier: Tallmessig vekst i medlemstall og tallmessig vekst i gudstjenestebesøk. Et mål med undersøkelsen er, i den aktuelle situasjon at mange menigheter innen EKD er stagnert eller i tilbakegang, å vise at noen menigheter tross alt vokser og at disse kanskje kan fungere som modeller og være til inspirasjon for andre. Fra et statistisk synspunkt kan en gruppere disse menighetene i tre kategorier:

Noen har hatt vekst i medlemstallet uten at gudstjenestedeltakelsen har økt i denne perioden. Andre har hatt vekst i gudstjenestebesøket selv om medlemstallet har vært tilnærmet konstant. Og noen har hatt vekst i gudstjenestebesøket selv om det nominelle medlemstall er gått tilbake.

Det er flere i den sistnevnte gruppen som kunne framheves, la oss bare kort nevne én (s59-67), menigheten i den lille byen Cleebronn i Württemberg. Her er 2751 innbyggere. I 2006 var 1567 medlemmer i den evangeliske kirken, en nedgang på 98 i forhold til 2003. I samme tidsrom økte gudstjenestebesøket fra 40 til 90, altså en vekst på 125 %. Tre stikkord nevnes i  ‘fasiten’ som mulige forklaringer: nye gudstjenesteformer, ny vektlegging av ungdomsarbeid og Alpha kurs. Jeg kan her ikke gå innpå flere detaljer fra denne boken, men en mer omfattende omtale vil, sammen med en bredere presentasjon av utviklingen i de evangeliske kirker i Tyskland, snart foreligge i en artikkel i Halvårsskrift for Praktisk Teologi. Desverre er det gått mye tilbake med tyskkunnskapene i norsk sammenheng, men jeg vil sterkt opfordre slike som har hatt tysk som skolefag til å blåse støvet av kunnskapene sine og forsøke å følge med i det som nå skjer innen feltet menighetsutvikling i Tyskland. Ikke minst foregår det mye spennende  i sammenheng med Instituttet i Greifswald, jf link. Tyskerne, og det gjelder også det som skjer innen de lutherske landsdelskirkene, er kommet lenger enn kirkene i Norden i en realistisk vurdering av sin situasjon, og dermed også i vilje til konstruktiv nytenkning.

«Jesus´ people»

Steven Croft er en av de mest betydelige ledere innen den anglikanske kirke i England i dag. Han har bakgrunn som gammeltestamentlig teolog, men er mest kjent for sine bøker innen praktisk teologi, jf Ministry in three Dimensions. Ordination and Leadership in the local Church (1999) og Transforming Communities. Re-imagining the Church for the 21st Century (2002). Som leder av stiftelsen Fresh Expression 2004-2008 har han dessuten stått som utgiver av (og bidragsyter til) en rekke bøker som følger opp mange av intensjonene i rapporten Mission-shaped Church (2004). En av de viktigste av disse er Mission-shaped Questions. Defining issues for today´s Church, London: Church House 2008, med bidrag fra mange kjente engelske teologer. Den boken som her skal omtales er en av hans siste publikasjoner, Jesus´people. What the Church should do next, London: Church House 2009.

 Jesus' People: What the Church Should Do NextMens han holdt på å ferdigstille denne ble han utnevnt til biskop i Sheffield, og den kan vel nesten fungere som et slags hyrdebrev til menighetene der. Det er en bok på litt over 80 små sider og bygger  på noen fordrag holdt ulike steder i England. Hovedfokus og det som binder de ulike kapitler sammen er et kall til kirken i dag om å fornye sin bevissthet om å være «a Jesus´people«.

» We are living in a time of immense change. As a Church we need to become more like Jesus. We need to live by the priorities of Jesus. We will only find the strength to change if we are deeply rooted in the life of  Jesus. We are called to be Jesus´people», (sVII).

Og det er dette hele boken handler om. Den formidler en utfordring til å la Jesus være den som angir retningen og som viser veien for oss. Mye av materialet er hentet fra Bergprekenen og det kall som der formidles til å la oss prege av Jesus og hans forbilde. Han vektlegger at menighetens liv må leves i en rytme av tilbedelse, fellesskap og misjon med Jesus i sentrum. Mister vi denne rytmen slutter vi å være kirke sier han (s50). Og det er som et slikt Jesusfolk at kirken kan få bety noe for verden rundt oss og at vi kan overvinne det kunstige skille mellom evangelisering og sosialt engasjement (s59). Boken avsluttes ikke med å beskrive nye aktiviteter, men med en utlegging av Joh 15 – bildet av vintreet og grenene. Her ligger hemligheten; i dette å bli i ham, og således settes i stand til å bære frukt, Joh 15,4-5.

Boken anbefales meget.