Misjonal livsstil

Boken Exiles. Living missionally in a Post-Christian Culture, Peabody Mass: Hendrickson Publishers 2005

av den australske teologen Michael Frost, er etter min mening noe av det beste som er skrevet om en misjonal livsstil i vår tid. Den er noen år gammel nå, men jeg har sett veldig få henvisninger til den i norsk sammenheng. Selv kom jeg over den i en bokhandel i Oxford i sammenheng med et par ukers retreat på Stanton House, jf link, i 2006 og hadde vanskelig for å legge den fra meg. Den er ganske omfattende, over 300 sider, og noen avsnitt kunne vel ha vært litt kortere. Men den gir veldig mye til den som vil fordype seg i den, både til det å forstå den tiden vi lever i og til  å kunne praktisere en troverdig kristen livsstil i vår tid. Tittelen henspeiler på de mange unge kristne som i dag velger å forlate tradisjonelle og etablerte kirkesamfunn for å grunnlegge kristne fellesskap, emerging churches eller fresh expressions of church, som de mener kan være relevante og troverdige med henblikk på å nå de nye generasjoner som er helt fremmede for tradisjonelle kristne uttrykksformer.

“This book is for the many people who wish to be faithfully followers of the radical Jesus but no longer find themselves able to fit into the bland, limp, unsavoury straitjacket of a church that seems to be yearning to return to the days when ‘erveryone’ used to attend church […]” (s3).

Her finner vi en person, som vel kan kalles en evangelikal teolog, med et sterkt engasjement for sosial rettferdighet, miljø og klima, og som søker, på en ikke-moraliserende måte, å skissere hvordan kristne mennesker i dag kan forsøke å ta disse områdene på alvor.

Han utfordrer oss således til å søke å bli «people of  justice, kindness, mercy, strength, hope, grace, generosity, and hospitality» (64).

Ikke minst er det de fire ordene: kindness, grace, generosity og hospitality, som går igjen når han skal beskrive en kristen dagligdags livsstil som igjen kan gjøre den kristne tro troverdig og kristne menigheter til steder som mennesker igjen kan få lyst til å besøke.

Ledende ateist endrer mening

I en tid hvor en rekke agressive ateister som Richard Dawkins og andre har publisert bøker med høyrøstede angrep på alle former for gudstro, er det spennende å registrere at en av Storbritanias kanskje mest betydelige ateister på filosofisk grunnlag nå har endret sin oppfatning. Som student på 1960-tallet leste jeg deler av professor Antony Flews bok God and Philosophy (London 1966) hvor han, utfra en gjennomført logisk-positivistisk posisjon, avviser enhver mulighet for å skjelne mellom en troens verden, hvor Gud kan erfares som reell, og en verden preget av en gjennomført rasjonell argumentasjon. I hans filosofiske system finnes det intet rom for ekststensen av en gud.  En annen bok, Did Jesus rise from the dead? (San Francisco 1987) gjengir en debatt mellom Flew og den amerikanske filosof og kristne apologet Gary R. Habermas om Jesu oppstandelse. Begge er enige om at tekstene i NT beskriver og forusetter troen på Jesu oppstandelse som en konkret, historisk, hendelse, og om at dersom dette skulle være rett så åpner det med nødvendighet opp for troen på en overnaturlig virkelighet. Men også her argumenterer Flew for sitt syn at det ikke finnes klare nok historiske og logiske grunner til å tro på Jesu oppstandelse som en historisk hendelse.

På denne bakgrunn var det overaskende å komme over en ny bok med tittelen There is a God. How the Worlds Most Notorious Atheist changed His Mind (2007, paperback New York: HarperOne 2009), skrevet av nettopp Antony Flew sammen med  Roy Abram Vargese. 

Dette er spennende lesning, hvor Flew tar et oppgjør med sin tidligere tenkning som han nå finner uholdbar. Han og hans medforfatter tar også et klart oppgjør med Richard Dawkins og andre av de såkalte «nye ateister», og mener at det mest oppsiktvekkende ved deres bøker er at de har vakt slik oppsikt. Disse har igjen sterkt kritisert Flew og anklaget han for å være blitt senil. Men den som leser hans bok og følger det klare og logiske resonnement der kan umulig tenke seg at dette er skrevet av en person med svekkede åndsevner.

En annen grunn til å si ta og les! om denne boken er det flotte appendix hvor biskop Tom Wrigth skriver om Jesu oppstandelse og de historiske og litterære tradisjoner bak denne. Dette er glimrende skrevet og er kanskje det avgjørende argument for at Flew har forandret sitt syn. Han sier selv at dette er «-absolutely wonderful, absolutely radical, and very powerful» (s213). Og kanskje  er det nettopp slik at der hvor argumentene mot å akseptere Jesu oppstandelse som en historisk hendelse smuldrer hen, der åpner døren til troens verden seg for et menneske som søker.

Post-charismatic?

Rob McAlpines bok Post-Charismatic?, Eastbourne, UK: David C. Cook, Kingsway Communications 2008, 

har utvilsomt også en viss interesse for norske forhold. Forfatteren, som særlig har sin bakgrunn i Vineyard bevegelsen i USA og Canada, henviser til at det allerede i 1992 var ca 92 millioner, særlig i NordAmerika og Storbritania, som hadde forlatt karismatiske kirker. For det fleste av disse, som nå gjerne kalles post-charismatics,  dreier det seg ikke om at de er blitt non-charismatics, eller at de ønsker å distansere seg fra undervisning om Åndens fornyende gjerning eller gaver. Det er misbruk og manglende balanse, særlig på 4 områder, som har motivert deres uttreden av typiske karismatiske menigheter. En del av det som her nevnes og drøftes er i liten utstrekning aktuelt i Norge, men disse fire hovedområdende er allikevel viktige, jf s 17f:

1. Misbruk og elitisme (for stor vekt på noen spesielle personer som profetskikkelser) i sammenheng med profetisk tjenste, og en hellighetsforkynnelse i sammenheng med dette som virker lovisk og manipulerende.
2. En overdreven Word of Faith undervisning, særlig i sammenheng med helse, rikdom og framgang, som ofte kolliderer med det engasjement for en bibelsk tilnærming til sosial rettferdighet og fattigdom som preger mange unge kristne i dag.
3. Misbruk av autoritet, og hierarkiske strukturer som mer synes å skulle kontrollere enn å utruste til tjenste.
4. En tilnærming til spiritual formation (åndelig vekst og utvikling og disippelskap) som har hovedfokus på kriseopplevelser, ved alterkall i en lokalmenighet, eller i store konferanser, og som overser og bagatelliserer andre midler og modeller for åndelig vekst og modning.

Alle disse punktene drøftes på en forholdsvis omfattende og balansert måte, og hensikten er ikke å ta avstand fra en profetisk tjeneste, fra nødvendigheten av lederskap, eller fra det legitime ved å be for mennesker om erfaring av fornyelse eller åndelige gaver. Det er hele tiden misbruk og overdrivelser som har overkjørt og såret mennesker som forfatteren er ute etter. La oss ta et par eksempler:

1. Når det gjelder «directional words» i profetiske budskap kan slike ofte brukes til å manipulere mennesker til å ta avgjørelser som viser seg å være helt gale for dem (s98). I mange norske sammenhenger har vi ofte understreket det som framheves her, nemlig at personlig adresserte budskap primært er gyldige til bekreftelse av noe Gud allerede har minnet en person om. Vedrørende den profetiske dimensjon oppmuntres mennesker i denne boken til selv å søke å lære å lytte til Gud i stillhet og ettertanke, uten at en vil utelukke at oppmuntrende og formanende ord også kan komme fra andre mennesker.
2. Til punktet åndelig vekst og modning, og disippelskap, pekes det på at disippelskap i mange sammenhenger idag primært forstås i aktivitets-kategorier. Her trenges en korreksjon fra en bibelsk tenkning som også vektlegger likedanning med Jesus, det å bli preget av hans karakter og holdninger (s264f). Det pekes derfor på det verdifulle for mange unge kristne idag i det å søke tilbake til de klassiske åndelige disipliner (s275ff).

Selv om det i denne boken mye dreier seg om et oppgjør med ekstreme retninger som i mindre utstrekning er aktuelle i Norge enn i den engelsktalende verden, er det her mye interessant bakgrunnsstoff til å forstå tendenser som også gjør seg gjeldende i norsk sammenheng. Den representerer på de her nevnte områder i alt vesentlig en sunn og balansert teologi som de fleste kan lære noe av.