Takk for oppmerksomheten – og farvel?

Jeg vil gjerne si mange takk til alle dere som har besøkt min blogg  de vel 2 1/2 årene som den har eksistert. Ifølge statistikken jeg har hatt vel  10500 besøk, hele 6000 det siste året.

Grunnet en livstruendene sykdom er det  tvilsomt om jeg lar høre fra meg igjen.

Rom 14,8

7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv.  8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til

Deres Ove Conrad

PS  Spørsmålstegnet indikerer at jeg ikke ser bort fra at jeg kommer tilbake en eller to ganger.

Jesus – “som han virkelig var”?

Jesu spørsmål: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? (Matt 16,13) har knapt vært mer aktuelt enn i vår tid. Det gis i akademiske avhandlinger, så vel som i populærteologiske publikasjoner, meget forskjellige svar. Og det tegnes ytterst sprikende bilder av hvem Jesus fra Nasaret var. Åpenbart må det her ligge helt ulike valg til grunn med henblikk på vurderingen av kildegrunnlaget, og av hva som skal holdes som historisk holdbart. Jf i nordisk sammenheng Jonas Gardell, Om Jesus (Oslo 2009:17):

Det vi vet om den historiske Jesus, er så lite at hver eneste forsker, teolog eller forfatter må gjøre antakelser, formodninger og sannsynlighetsberegninger, og disse antakelsene, disse formodningene, disse sannsynlighetsberegningene er alltid farget av hvem forskeren eller forfatteren er.

Gardells utsagn er representativt for deler av den internasjonale Jesusforskningen, og hans bok tegner et historisk informert, men allikevel meget spekulativt bilde av Jesus. Dette bilde bryter klart med den kirkelige bekjennelsestradisjon og tradisjonell, kirkelige, forkynnelse. Slik aktualiseres et sentralt spørsmål i den internasjonale debatten nemlig; hva ligger bak denne skepsisen mot evangelienes Jesusbilde?  

Dette er noe av utgangspunktet for Richard Bauckhams Jesusbok, i den prestisjefylte serien A Very Short Introduction […]JESUS,  Oxford: Oxford University Press 2011, (xi-xii, 1-125).

JesusHans premisser legges åpent fram:

“I take the Gospels to be based substantially on the testimony of the eyewitnesses who had known Jesus in his lifetime” (xi).

Begrunnelsen for dette er “[…] that the four Gospels in our New Testament are substantially reliable sources for knowing quite a lot about Jesus” (6).

 Jf også hans monografi Jesus and the Eyewitnesses: The Gospels as Eyewitness Testimony (2006), hvor han går mye grundigere inn på disse spørmål.

Jesus and the Eyewitnesses: The Gospels as Eyewitness Testimony

Bauckham berører særlig skepsisen mot evangelienes Jesusbilde i kap 2 The sources (6-17), og mener denne i høy grad skyldes formhistorikernes (en forskningstradisjon i Tyskland fra 1920-30 tallet) forsøk på å anonymisere evangelietradisjonen. Disse forskerne var nemlig inspirert av tysk folkeminnegranskning. Det typiske for den type litteratur, folkelige legender og eventyr, som en her arbeidet med var at den ikke ble overlevert av navngitte personer, men av lokale, anonyme, miljøer som hadde liten interesse av det historiske grunnlag for innholdet. Disse premissene ble ukritisk overført på utforskningen av evangelietradisjonen, uten hensyntaken til at en her befant seg i et kulturelt og religiøst miljø som var svært annerledes. Typisk for dette var at en nettopp var opptatt av å knytte overleveringen av (hellige) tekster til navngitte personer og øyenvitner (14).

Selv om det i mange internasjonale forskningsmiljøer er foretatt det Bauckham mener er et oppgjør med  formhistorikerenes (feilaktige) metodiske premisser foreligger det, inntil nylig, et ”etterslep” av denne metodiske tilnærming.

In my view, the form critics set the mainstream Gospel scholarship on a false track, but only quite recently have a number of scholars seriously undertaken to correct the form critics´ mistakes (10).

Spørsmålet etter øyenvitnenes troverdighet går imidlertid som en rød tråd gjennom hele boken. Han plasserer Jesus i kap 3 i den samtidshistoriske kontekst, Jesus in his 1st-century context (18-34) og beskriver innholdet i hans liv og virke under kapiteloverskriftene Enacting the Kingdom of God, kap 4 (35-56) og Teaching the Kingdom of God, kap 5 (57-83). Videre drøfter han spørsmålet etter Jesu identitet i kap 6 A question of identity (84-94) og Jesu død og dens betydning for de første kristne, kap 7 Death and new beginning (95-109) og kap 8 Jesus in Christian faith (110-114). Boken er ellers en utstyrt med en fyldig litteraturliste.

 Vi skal til slutt kort stoppe opp ved kap 6, spørsmålet etter Jesus identitet. Jeg siterer igjen Gardell (2009:340):

Slik ble han forvandlet fra veiviser til selve veien. Fra budbærer til selve budskapet. Fra en profet som erklærte alle for rene og forkynte at til med syndere var omfattet av Guds rike, til en kosmisk dommer […].

Det er en gammel tanke at Jesus egentlig var en profet som, etter hvert, i den urkristne forkynnelse, ble tillagt guddommelige attributter. Bauckham peker imidlertid på  at det i alle tradisjonslag entydig forutsettes, og ikke bare i Johannesevangeliet, at Jesus framsto som en guddommelig person, ”Jesus spoke and acted as though he himself embodied  the rule of God that he preached and enacted” (90). Særlig det at han tilsa syndenes forlatelse direkte, det kunne bare Gud selv, og ikke noe menneske på Guds vegne (Mk 2,5-10) brøt radikalt med jødedommens premisser.

For oss som er fortrolig med Sverre Aalens Jahvistiske kristologi kommer ikke det som noen overraskelse. Men mange lesere av Jonas Gardells Jesusbok tar for god fisk det bilde av Jesus og evangelietradisjonen som her presenteres. Kanskje flere av dine tilhørere lurer på hva du mener?

Richard Bauckham tilhører toppskiktet innen britisk nytestamentlig forskning, med bakgrunn, blant annet, som professor ved det anerkjente St Andrews universitetet i Skottland. Hans Jesusbok representerer et konsentrert, kortfattet og meget leseverdig forsvar for de kanoniske evangelienes troverdighet.

Og dersom det gir mersmak så har vi en utmerket bok også på norsk i Hans Kvalbein, Jesus. Hva ville han? Hvem var han?, Oslo: Luther 2008.

Jesus

Det er med ord som med egg; når de er ferdig ruget får de vinger og flyr

Dette gassiske ordtaket er et viktig memento til oss predikanter. Dersom vårt  budskap ikke er “ruget ferdig” faller det lett til jorden.

Visjonsstyrt menighetsliv

Kirkene i Storbritannia var, blant europeiske kirker, tidlig ute med å tenke strategier og kirkelig ressursbruk. Dette gjelder også den anglikanske kirke (CofE). Ikke minst hadde dette med økonomiske forhold å gjøre. Til forskjell fra de evangeliske folkekirkene i Tyskland og Skandinavia, som i stor utstrekning var finansiert via offentlige midler, var CofE avhengig av den kirkelige grasrotøkonomi. Dette førte til at en var nødt til vurdere ressursbruken i kirken og foreta vanskelige prioriteringer. I lys av de stadig nedadgående kurver for medlemskap, i CofE må medlemmene aktivt bekrefte sitt medlemskap hvert 7 år, og det økende antall stengte kirker, tvang det seg fram en økende bevissthet om hva som er kirkens egentlige oppdrag i verden.

Jf rapporten Mission-shaped- church på denne blogg (22 juli 2011). Fra og med slutten av 1980 tallet vokste det fram ulike programmer som skulle hjelpe til å drive målrettet planlegging og tenke igjennom visjonene for menighetene. Den boken som skal omtales her summerer opp utviklingen fra flere bispedømmer, særlig London, og gir oversikter over noen av resultatene.

Mike Chew & Mark Ireland, How to do Mission Action Planning. A vision-centred approach, London: SPCK 2009 (155s).

                    How to Do Mission Action Planning: A Vision-centred ApproachForfatterne tar utgangspunkt i et program som ble lansert av David Hope, biskop av London 1991-1995. Det ble kalt Mission Action Planning (MAP), og ble introdusert i alle menigheter i London bispedømme. På spørsmålet om det ikke bare dreide seg om en kopiering av næringslivets tenkesett, svarte Hope med å henvise til Pastoralbrevenes visjon om å være gode forvaltere. Dessuten understreket han at det var viktig å være åpen for Den Hellige Ånds ledelse, ”Sometimes when you are making your plan, something comes in from the side wind and turns it upside down – that´s the work of the Holy Spirit” (s33). Da David Hope senere ble erkebiskop av York introduserte han MAP der, og la enda mer vekt på den åndelige side, på bønn og det å lytte til Åndens ledelse.

Chew og Ireland henviser også til sine erfaringer forskjellige steder i landet, og behandler MAP som et rammeverk som gir rum for å bruke ulike programmer for menighetsutvikling. Fordelen er at det gir mange konkrete og nyttige innspill for menighetslivet, samtidig som det er fleksibelt og ikke knyttet opp til et spesielt opplegg.

Men formuleringen av en visjon for menighetens liv hører alltid med:

A good Vision statement, shared and supported by people, can inspire them to pray about the future and to get involved in practical ways. It acts like a compass and a magnet – pointing the way ahead, and drawing and drawing the people to work together. (s70).

Det er for tidlig å summere opp de statistiske resultater, men av 19 bispedømmer hvor en har utprøvd MAP prinsipper har 11 registret numerisk vekst i det ukentlige gudstjenestebesøket. Adskillig flere bispedømmer er preget stagnasjon og tilbakegang.

Selv mener jeg at norske menigheter mange steder i landet står foran en skjebnetid. Ikke bare vil overføringene fra det offentlige gradvis reduseres på bekostning av helse, eldreomsorg og skoledrift, men de svake gudstjenestestatistikkene, særlig for barn og ungdom, viser at det er fare for kirken. Det finnes ikke noen lettvinte løsninger på denne sitasjonen, men vi kan utvilsom lære av hvordan CofE mange steder har taklet situasjonen. Ikke minst på bispedømme nivå!

N T (Tom) Wright underviser «on-line»

Under et studieopphold ved Universitet i Oxford på begynnelsen av 1990 tallet hadde jeg priviligiet av å følge forelesninger med Tom Wright. Han var da «fellow and tutor of Worchester college», og holdt forelesninger som samlet mange av Oxfords teologistudenter. Jeg ble tipset av en av kollegaene ved et teologisk college om at her var en stigende stjerne, og jeg ble fra første time fascinert av hans brede kunnskaper, og hans pedagogiske egenskaper.

Det var da også først på 1990 tallet at han begynte å publisere en imponerende rekke bøker, både dyptpløyende akademiske verker og forholdsvis populære bøker om teologiske emner. Jeg har forsøkt å holde tritt med å lese hans bøker, men har måttet  gi det opp. Det er simpelt hen et for massivt forfatterskap!

Skulle jeg nevne en av hans akademiske avhandlinger tror jeg vil velge The Resurrection of the Son of God: Christian Origins and the Question of God, London: SPCK 2003. Det dreier seg her særlig om tradisjonsgrunnlaget bak den kristne forforkynnelse av Jesu oppstandelse.

The Resurrection of the Son of God

Og en av hans populærteolgiske, Simply Christian: Why Christianity Makes Sense, Hardcover ed. SPCK 2006 co-edition HarperCollins Pub. 2006. Det er en velskrevet bok som det er en fryd lese.

Simply Christian: Why Christianity Makes Sense

Nicholas Thomas Wright ble utnevt til biskop av Durham i 2003, en stilling han valgte å forlate 2010, 62 år gammel. Han har nå status som forskningsprofessor ved St Andrews Universitetet i Skottland. En stilling han bruker til forskning, bokskrivning og forelesninger i mange land.  Jf en en kort biografi og  en nesten komplett liste over hans publikasjoner, http://en.wikipedia.org/wiki/NT_Wright

Når jeg nå nevner hans navn er det fordi at mye av hans undervisning er gjort tilgjengelig on-line, http://www.ntwrightpage.com/ . Det er spennende å lytte han!

Om å vokse mot trenden

Spørsmål om tilstanden for tysk og og europeisk kirkeliv kommer stadig opp. Jeg finner det best å vise til et tidligere innlegg på denne blogg.Vi lever jo i en tid hvor de fleste rapporter og statistikker om kirkeliv i Europa viser nedadgående kurver, jf omtalen av den store europeiske samfunnsundersøkelsen (European Social Survey, ESS,http://www.europeansocialsurvey.org/ )i Aftenposten lørdag 21 nov 2009, som hevder at bare hver 6 europeer nå regner seg som religiøs. Og mens det tidligere har vært de etablerte protestantiske kirker som har hatt størst nedgang i gudstjenestebesøk, gjør den samme tendens seg nå gjeldende for de katolske kirker. Denne undersøkelsen hevder at 30% av registrerte medlemmer av den katolske kirke nå går i kirken hver søndag, mens det tilsvarende tall for protestanter er 10%. De nordiske landene ligger helt på bunnen, og for Norge oppgis at 4,3% av befolkningen går til en kristen gudstjeneste hver søndag. Antallsmessig er det nå, for hele Europa, tre ganger så mange katolikker som protestanter som er i kirke på en søndag. Av verdens befolkning regner en nå med at 33,32% er registrerte som medlemmer av et kristent kirkesamfunn, mens 21,01% er muslimer. 13,26% er registrert som hinduer og 5,84% en buddhister. 11,77% regnes som ikke-religiøse og 2% som ateister.

Selv har jeg i ulike sammenhenger hevdet at det bare er i England at det nå finnes et voksende antall menigheter som har maktet å snu noe av den negative utviklingen i Europa. Og særlig gjelder dette for London bispedømme inne CofE. Desto mer gledelig er det å kunne konstatere at det nå finnes tendenser til en positiv utviklig også innen de evangeliske kirkene i Tyskland. Boken Wachsen gegen den Trend. Analysen von Gemeinden mit denen es aufwärtsgeht, (Å vokse mot trenden. Analyse av menigheter som det går oppover med), Wilfried Härle (o.a.)(2008), er således meget interessant.

Wachsen gegen den Trend: Analysen von Gemeinden, mit denen es aufwärts gehtBak denne står en gruppe forskere knyttet til det teologiske fakultet i Heidelberg, med støtte fra sentrale organer innen EKD. Her presenteres en analyse av forholdene i 32 menigheter i ulike deler av Tyskland, som, ut fra de kriterier som lagt til grunn, i tidsrommet 2003-2006 kan sies å ha erfart en viss vekst. De metodiske premisser for undersøkelsen presenteres i et innføringsavsnitt (9-14) og det presiseres at en primært har operert med to enkle ytre kriterier: Tallmessig vekst i medlemstall og tallmessig vekst i gudstjenestebesøk. Et mål med undersøkelsen er, i den aktuelle situasjon at mange menigheter innen EKD er stagnert eller i tilbakegang, å vise at noen menigheter tross alt vokser og at disse kanskje kan fungere som modeller og være til inspirasjon for andre. Fra et statistisk synspunkt kan en gruppere disse menighetene i tre kategorier:

Noen har hatt vekst i medlemstallet uten at gudstjenestedeltakelsen har økt i denne perioden. Andre har hatt vekst i gudstjenestebesøket selv om medlemstallet har vært tilnærmet konstant. Og noen har hatt vekst i gudstjenestebesøket selv om det nominelle medlemstall er gått tilbake.

Det er flere i den sistnevnte gruppen som kunne framheves, la oss bare kort nevne én (s59-67), menigheten i den lille byen Cleebronn i Württemberg. Her er 2751 innbyggere. I 2006 var 1567 medlemmer i den evangeliske kirken, en nedgang på 98 i forhold til 2003. I samme tidsrom økte gudstjenestebesøket fra 40 til 90, altså en vekst på 125 %. Tre stikkord nevnes i  ‘fasiten’ som mulige forklaringer: nye gudstjenesteformer, ny vektlegging av ungdomsarbeid og Alpha kurs. Jeg kan her ikke gå innpå flere detaljer fra denne boken, men en mer omfattende omtale foreligger, fra denne forfatters hånd, sammen med en bredere presentasjon av utviklingen i de evangeliske kirker i Tyskland, i en artikkel i Halvårsskrift for Praktisk Teologi, 1/2010 – 27 årgang, 26 – 39, «Menighetsutvikling i misjonsperspektiv – også i Tyskland? Noen trekk ved den kirkelige  og teologiske utvikling i de tyske folkekirker».

Desverre er det gått mye tilbake med tyskkunnskapene i norsk sammenheng, men jeg vil sterkt opfordre slike som har hatt tysk som skolefag til å blåse støvet av kunnskapene sine og forsøke å følge med i det som nå skjer innen feltet menighetsutvikling i Tyskland. Ikke minst foregår det mye spennende  i sammenheng med Instituttet i Greifswald, jf link. Tyskerne, og det gjelder også det som skjer innen de lutherske landsdelskirkene, er kommet lenger enn kirkene i Norden i en realistisk vurdering av sin situasjon, og dermed også i vilje til konstruktiv nytenkning.

Commentaries on the Gospels

Det hender at prester spør meg om anbefaling av egnede kommentarer til sine prekenforberedelser. Nå er det ikke like lett å orientere seg i den strøm av enkeltkommentarer og kommentarserier som finnes på markedet, men jeg vil nevne 2-3 som jeg har hatt nytte av selv. Disse vil interessere noen som liker, fra tid til annen, å ta et dypdykk tekstene. Jeg oppgir priser og hvor du kan få tilsendt bøkene portofritt.

Til Matteusevangeliet tror jeg ingen slår Michael J. Wilkens, Matthew. The NIV Application Commentary. From biblical text . . . to contemporary life, Grand Rapids: Zondervan 2004 (1003 s). Denne er en del av en serie til hele Bibelen, men har, som alle serier, sine svake ledd. Kommentarene i denne serien tar oss med i en prosess over tre trinn: Original Meaning – Bridging Contexts – Contemporary Significance. Som ekseget har Wilkins sin styrke i det historiske arbeid med tekstene, med det er imponerende hvordan han gjennomfører prosjektet med den heremeneutiske  refleksjonen og prekenaktualisering også. Amerikanske bøker er forbausende billige, du får den fritt tilsendt i Hardcover fra The Book Depository, jf. link under Bokbestillinger, for 25 euro (under Nkr 200).

MatthewTil Johannesevangeliet har jeg valgt Craig S. Keener, The Gospel of John. A Commentary. vol one & two,Peabody: Hendrickson 2003 (til sammen 1636 s). Dette er rett og slett en imponerende kommentar, særlig  til  Johannesevangliets teologiske og historiske kontekst, men også med grundig drøftelse av tekstene . Du får den fritt til sendt i paperbackutgave i to bind for 38 euro (under Nkr 300).

The Gospel of John

Til slutt skal nevnesKenneth E. Bailey, Jesus Through Middle Eastern Eyes. Cultural Studies in the Gospels,Downers Grove,Ill.: InterVarsity Press/London: SPCK 2008 (443 s). Grunnen til at jeg nevner denne boken, som jeg har omtalt før, er at denne inneholder noen særdeles interessante drøftinger av det lukanske særstoffet i evangeliene. Særlig liknelsene. Du får den fritt tilsendt for 16.75 euro, hvilket tilsvarer omlag Nkr 130.

Jesus Through Middle Eastern Eyes: Cultural Studies in the Gospels

Kultursensitiv evangelisering?

Den anglikanske presten Steve Hollinghurst har nå tittel av Researcher in Evangelism to Post-Christian Culture, ved et senter i Sheffield. Han har tidligere publisert flere hefter til analyse av New Age og nyhedenskap, og har vært opptatt av hvordan den kristne kirke kan kommunisere evangeliet til mennesker som er preget av slike miljøer. Nå er han på banen med Mission-Shaped Evangelism. The Gospel in Contemporary Culture, Norwich: Canterbury Press 2010 (vii-xiv + 274).

Mission Shaped Evangelism: The Gospel in Contemporary Culture

En kan synes denne tittelen smaker av “smør på flesk”, eller ”ridende rytter til hest”, men den har sin naturlige bakgrunn i den engelskspråklige verden. Etter at rapporten Mission-Shaped Church (2004) kom, jf denne blogg 22 juli 2011, har det, særlig i England, vært en voksende bevissthet om at evangelisering må være mer sensitiv til den stedlige kulturen. Det gjelder ikke bare i andre verdensdeler, men også i de multikulturelle vestlige samfunn. Og ikke bare i forhold til innvandrerkulturer, men til ulike subkulturer som har utviklet seg i her. Hollinghurst dokumenterer ettertrykkelig hvordan det er tilfelle i England, og hvordan majoriteten i det engelske samfunnet fremstår som fremmedgjorte overfor over for kristen språkbruk og virkelighetsforståelse.

Det er tale om en ”incarnational approach” (xi) som har slått igjennom i de fleste missiologiske miljøer. Typisk for den er at en legger vekt på ”double listening” (4). For en som har arbeidet en mannsalder med utdannelse av misjonærer er det ikke mye nytt i dette. Derimot er det nytt at en understreker så sterkt at dette også må skje i en europisk kontekst, og at legges så stor vekt på at Gud allerede forusettes å være i arbeid der.

It is a process of listening to the culture and to the Christian tradition, and God can expected to be speaking in both places. The missionary does not take God into the situation; God is already at work there (5).

Dette er i tråd med et berømt sitat av erkebiskop Rowan Williams fra 2005, ”mission is seeing what God is doing and joining” (2f).

Boken faller i tre hoveddeler:

I           Listening to God in the Cultural Context, 9-97

II         Listening to God in Christian Tradition, 101-164

III        Mission-Shaped Evangelism in the Twenty-First Century, 167-256

med 17 kapitteloverskrifter.

Hollinghurst har skrevet en meget innholdsrik og tankevekkende bok som bør ha interesse for alle kristne ledere og forkynnere som har ambisjoner om å forstå tiden vi lever. Jeg vil i det følgende gi noen glimt inn i problemstillinger han reiser.

En legger merke til kapiteloverskrifter som (2) The Collapse of Christendom og (4) The Rise of the New Spiritualities. Her viser han hvordan det er skjedd en forskyving i interesse fra tradisjonell religion til ulike former for uklar spiritualitet. Han peker på hvordan dette gjenspeiler seg i velassortere bokhandler i England (som i Norge). Seksjoner som inneholder bøker om tradisjonelle verdensreligioner, deriblant kristendommen, blir stadig mindre:

 Far larger and growing is a section with a title like Mind Body Spirit, containing books ranging from yoga to tarot, self-help, meditation, witchcraft, water dowsing, and many more (41).

Det er, for så vidt, velkjent også i norsk sammenheng, men noe mindre massivt. Det synes å gå mot en utvikling i retning; ”All beliefs are tolerated except those that won´t tolerate all” (94). Hva innebærer det for en kristen kirke?

Fra den andre hoveddelen nevner jeg særlig kap (8) From Jerusalem to the Ends of the Earth. Forfatteren drøfter overgangen fra jødemisjon til hedningemisjon, og hvor radikalt apostlene måtte ha opplevd dette steget. Han kommer med følgende programmatiske utsagn: 

The Christian culture does not come to replace all cultures with a new humanity; rather people are to become new beings in Christ while remaining in their culture. Like the leaven in the dough, change comes from within, transforming cultures rather than replacing them (114).

Hva dette innebærer aktualiseres i den tredje hoveddelen, blant annet, i kap (15) Inculturation or Syncretism in the Emerging Culture?:

This debate surfaces in Muslim outreach where it is recognized that culture, ethnicity and family life are all united with religion; thus some advocate that people can become Muslim followers of Jesus rather than officially convert to Christianity (218).

Dette er, etter min mening, et de mest brennende spørsmål innen missiologien i dag. Det dreier seg om en kristen tilnærming til en fjerdedel av jordens befolkning.

Et spørsmål som, som i stor utstrekning, har vært fremmed for norsk teologi og forkynnelse er; ”What is the gospel in this place?” (167). Til tross for at evangeliet inneholder evige sannheter ser vi, gjennom misjons- og kirkehistoren, at det har fått utfolde seg med en veldig variasjon, ikke bare kulturelt, men også teologisk vurdert. Hollinghurst stiller en mengde slike spørsmål til forholdet mellom evangeliet og kulturen, og jeg er tvil om jeg kan følge ham i alle hans antydninger til svar. Men det gjør bare hans bok ekstra leseverdig. Vi lever i tider preget av stagnasjon og tilbakegang i europeisk kirkeliv, og vi trenger sårt noen som kan stille kritiske og konstruktive spørsmål til hvordan vi fremtrer som kirke i denne tiden.

Løp og kjøp!

Bokkjøp fra utlandet

Mange av oss som kjøper mye fremmedspråklig litteratur har hatt glede av Amazons gode service. Men utgiftene til porto og forsendelse er nå blitt svært høye. Jeg gjør oppmerksom på at engelskspråklige bøker nå kan kjøpes uten tillegg for porto og pakking hos The Book Depository, jf link under bokbestillinger i margen til høyre. Det tar litt mer tid, men de har utmerket service og  jeg har selv spart ganske mye penger på å handle der de siste mnd.

Dessuten sender capris nordiske bøker portofritt.

«Living in the End Times»?

Jeg har i den siste tiden, tidvis, lest noe i to bøker som har det poeng felles at vi lever i en tid hvor det er umulig å forutsi hva fremtiden vil bringe. Men begge forutsier en svært kritisk tid for menneskeheten, med store omveltninger.  Nå er det vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Og vi lever på mange måter i en privilegert og beskyttet avkrok av verden. Men vi gjør klokt i å spørre; hvor lenge vil det vare? Jeg kommer først til å gi en kort omtale av bøkene og deretter spørre hva disse fremtidsperspektivene, eventuelt, kan ha å gjøre med kirkene i Norge.

Den ene er skrevet av Joshua Cooper Ramo, redaktør og økonom med en bred bakgrunn fra ulike internasjonale institusjoner, og har tittelen The age of the unthinkable – why the new world disorder constantly surprises us and what to do about it, London: Little, Brown 2009 (279s).

På bakgrunn av trender innen samfunnsvitenskap, økonomi, politikk, naturvitenskap, uavklarte kriger, terrorisme og global maktkamp tegner han opp et landskap hvor det eneste sikre er å være forberedt på alt.

The main argument of the book is not particularly complicated: it is that in a revolutionary era of surprise and innovation, you need to think and act like a revolutionary (11).

Jeg leser ikke «revolutionary» i noe spesielt ideologisk perspektiv, men som villighet til rask omstilling og tilpasning til nye forhold. Han henviser til ustabiliteten innen internasjonal økonomi, politikk og fredsarbeid som preger den globale scene, og bruker metaforer som sandslott (sandpile), snøskred (avalanche) og tsunami. Alt for å fremheve ustabiliteten og sårbarheten ved de komplekse forhold som preger verdenssamfunnet i dag.

Som svar på utfordringer tiden stiller oss overfor lanserer han begrepet «Deep security» (108f). Hovedpoenget, dersom jeg har forstått ham riktig, er utforme en strategi som går ut på å behandle ulike kriser som epidemier; det gjelder å oppdage dem tidlig og hindre smitteeffekt. Han henviser til kunstnere og vitenskapsmenn som har hatt en intuitiv evne til innlevelse, «with their deeper instinct for the vibrations of history and culture» (114), i den tiden som lå foran dem.

Poenget med å lære å tenke ”in deep-security terms” er å forsøke å gjøre våre samfunn så fleksible og elastiske (resilient) som mulig. Bare da kan vi absorbere og tilpasse oss de skiftende forhold som møter oss.

Resilience will be the defining concept of twenty-first security, as crucial for your fast-changing job as it is for the nation (172).

Det er ikke tvil om at Ramo har mange viktige poeng vedrørende situasjonen i verdenssamfunnet. Men jeg er i tvil om han vil lykkes med å skape gehør for sitt prosjekt, ettersom det er enkeltmennesker han primært henvender seg til, ”[…] that each of us, any of us, can unleash powerful and permanent change” (261). Han innrømmer at det vil koste enorme (tremendous) ofre for enkeltpersoner, og avslutter boken med følgende spørsmål: This age, what does it demand of me? (263).

Jeg savner et etisk underliggende perspektiv som kan begrunne de ofre som er nødvendige, og som kan motvirke den grådighet som mer og mer preger enkeltmennesker, ikke bare i den vestlige verden, men i den framvoksende middelklasse i det globale samfunn.

Living in the End Times

Den andre boken er skrevet av Slavoj Žižek, en slovensk filosof, som er virksom ved universitetene i London og i Ljubljana. Titlen er Living in the End Times,London *New York, Verso 2010 (vi-xv + 416s). Det er en massiv og krevende bok med vektlegging på politisk filosofi, og jeg sikter bare på en kort og oversiktsmessig framstilling av deler av boken. Til tross for at forfatteren klart framstår som ateist (401) er han fortrolig med bibelske tekster og metaforer, og anvender gjerne slike når han skal illustrere et poeng. Žižek legger klart frem premissene for sin fremstilling:

The underlying premise of the present book is a simple one: the global capitalist system is approaching an apocalyptic zero-point (x).

Han griper til de fire ryttere Johannes Åpenbaring (kap 6) når han skal beskrive denne krisen. Den første rytteren representerer den verdensvide økologiske krisen, den andre konsekvensene av den biogenetiske revolusjonen, den tredje ubalansen det økonomiske systemet, inklusive spørsmålet om råvarer og den fjerde rytteren den eksplosive veksten i sosial diskriminering og ekskludering.

Det er interessant hvordan han bruker Elisabeth Kübler-Ross fem stadier i en sorgprosess i møte med denne globale krisen, ”this great disorder under heaven” (Mao). Reaksjonen fra verdenssamfunnet beskrives som en ”collective respons to the economic Armageddon”, og gjennomgår denne utviklingen:

 1) Denial (fornektelse av fakta, dette kan ikke hende meg), 2) Anger (sinne, hvordan kan dette hende meg?), 3) Bargaining (forhandling, la meg først …), 4) Depression (resignasjon) og 5) Acceptance (jeg er nødt til å akseptere, så la meg forberede meg på det). Han bygger opp boken i 5 deler tilsvarende disse stadier, ispedd 4 Interludes, hvor han utdyper krisen.

Dersom vi spør om hans ideologiske ståsted fremgår at han forsvarer ”a Non-Marxist”, (186) lesning av Karl Marx. Det føres en avansert og interessant diskusjon om hvordan dette skal skje, noe som vi avstår fra å gå inn på. Interessant er også diskusjonen om Hollywoods rolle. (Hollywood today: Report from an Idelogical Battlefield (54-79)). Det påpekes, om jeg har forstått forfatteren rett, at det foregår en kraftig ideologisk kamp i filmverdenen, mellom filmskapere som ønsker å sette et kritisk søkelys på utviklingen, og de som primært å sikter på underholde. Med fare for å fungere som dop, brød og cirkus, i den pågående krise.

Det gjør unektelig inntrykk å lese forfattere som, med forskjellige ideologiske utgangspunkt, setter så tydelig navn på den krisen verdenssamfunnet synes å være vei inn i. Hjemlige, nesten daglige, avisoppslag om finanskrise, økologisk krise, klimakrise og matvarekrise gjør at dette rykker nærmere vår hverdag.

Under lesningen av disse bøkene ble jeg slått av hvor aktuelle disse problemstillingene egentlig er for norsk kirkeliv, og da særlig for DnK. Jeg konsentrer meg utelukkende om ett aspekt og stiller noen spørsmål som for meg er blitt påtrengende. Er DnK overhode forberedt, strukturelt og økonomisk, på en eventuell finansiell krise? Har den de muligheter til fleksibilitet og rask omstilling som en krise måtte kreve? Snarere synes det meg som om DnK i er ferd med å anta byråkratiske og institusjonelle dimensjoner som aldri før. Det skjer ved en utbygging av sentralkirkelige organer, så vel som store staber på bispedømme- og tildels prostinivå. Dette medfører en krevende økonomi, som gjør kirken enda mer avhengig av statlige og kommunale midler enn tidligere. Og det i en tid hvor mange lokalmenigheter krymper, og det lokalkirkelige grasrotengasjement avtar. Hva vil skje om statlige og kommunale organer finner ut at de har nok med presserende utgifter til helsevesen, eldreomsorg, pensjon og skole? Og argumenterer for at kirkefolket må ta et hovedansvar for sin egen økonomi? Det skal ikke stor fantasi til å forestille seg at dette kan skje i forbindelse med det forestående skille mellom stat og kirke, og ikke minst dersom det oppstår en reell økonomisk krisesituasjon. Hva med lønninger til kirkelige ansatte i en slik situasjon? Har biskoper og kirkebyråkrater tatt høyde for at en slik situasjon kan oppstå? Det er stor sannsynlighet for at dette blir møtt med Denial, men la meg forsøke meg med et par-tre forslag til en kirkelig strategi for fremtiden.

1) Sørg for å slanke de sentralkirkelige organer, også bispedømmenes staber, mest mulig og overfør flest mulige av de frigjorte ressurser til lokalmenighetsplan. Det er der kampen om kirkens fremtid vil stå.

2) Sørg for å utarbeide en plan for en selvstendig kirkeøkonomi basert på regelmessig givertjeneste, gjerne etter et evangelisk motivert tiendeprinsipp. Det er det som skjer i frikirkelige sammenhenger i landet vårt og de fleste steder rundt om i verden. Den anglikanske kirke i England er, i hovedsak, finansiert på denne måten.

3) Legg til rette for en utstrakt bruk av ulike frivillige medarbeidere på alle plan i menighetenes liv, og skolér kommende prester i å arbeide i team hvor lekfolk kan spille en ledende rolle sammen med prester og andre kirkelige ansatte.